Forsket på fyrhagene

 

Slatteroy fyr

Tre forskere gikk i 2002 i gang med et botanisk kartleggingsarbeid av norske fyrhager. Hensikten var å dokumentere rester og sikre seg materiale av gjenstående planter.

Fyr.no har nå fått tillatelse til å publisere funnene de gjorde, og presenterer her rapporten i sin helhet, som ble trykket i Årbok for universitetsmuseet i Bergen.

 

Hager ved norske fyrstasjoner

av Dagfinn Moe, Per Harald Salvesen og Per Arvid Åsen

Fyrstasjonene og hagene som fantes der er nokså enestående. Hagene ble skapt i nærmest jomfruelig mark, de fleste eksisterte kun en kort tid, og ble så overlatt til naturens gang igjen når fyret ble avfolket.

Hvilke plantearter og kulturvekster har vært brukt av folket på fyrene? Hvilke planter var nyttige, hvilke har hatt høy overlevelsesevne og hvilke var i stand til å spre seg?

 

Moe

I 2002 igangsatte forfatterne av denne artikkel botaniske undersøkelser av hagerester ved eksisterende og tidligere norske fyrstasjoner. Målet var å dokumentere rester etter tidligere hagebruk og å sikre materiale av eventuelle gjenstående hageplanter. I det følgende gis en kortfattet oversikt over våre viktigste funn.

En liten jordlapp med poteter

Fra litteraturen og ved undersøkelser i marken, så vel som ved intervjuer med tidligere fyrbetjenter og deres slektinger, er 80 av totalt 207 eksisterende og tidligere fyrstasjoner langs Norskekysten undersøkt så langt[1]. Sikre spor etter hagebruk er med et par unntak påvist ved samtlige. Ved mange stasjoner har det vært dyrket både grønnsaker og poteter, og enkelte har hatt nok jord til prydplanter, mens enkelte stasjoner knapt har hatt plass for noe som helst hage. Der det ikke er påvist hagerester eller ikke bevart opplysninger om dette, kan vi likevel neppe konkludere med at hager ikke har eksistert. Hagen kan i denne sammenheng ofte ha vært meget små jordlapper, kanskje ikke mer enn 0,5 m2, men likevel med plass nok til noen få gulrøtter eller et par potetplanter.

I senere år har interessen for studiet av hager og spesielt hagehistorie økt[2]. Framfor alt er det satt i gang flere forsøk på å rekonstruere og restaurere fordums hager, og ved flere anledninger er det foretatt ganske omfattende arkeologiske utgravninger. I de fleste tilfeller har slike studier vært innrettet på å klarlegge historien til større, herskaplige og ofte formelle hager. Undersøkelser av mindre anlegg i utkantene har vært omfattet med mindre interesse, til tross for at de fleste hager i tidligere tider, har vært små og slett ikke anlagt med formelle krav til utseendet. De har vært anlagt hovedsaklig for å dyrke mat og nyttevekster til eierens egen husholdning.

Norske fyrstasjoner

Fyrstasjoner har vært drevet her til lands siden Lindesnes fyr ble anlagt i 1655. Etter de tidligste ved- og kullfyrte anleggene, ble det utviklet blinkfyr med kraftige lamper og kompliserte linsesystemer med roterende elementer. Fra de første stasjonene (Lindesnes, Færder, Kvitsøy og Rundøy) ble det i løpet av 1700- og 1800-tallet etablert et mer eller mindre sammenhengende nett av fyrstasjoner og fyrlykter langs kysten. Uavhengig av tekniske nyvinninger i utviklingen av lyskilder og mekanikk, var kontinuerlig vedlikehold og ettersyn av fyrlyktene både nødvendig og arbeidskrevende. Fram til siste halvdel av 1900-tallet var mange av fyrene derfor satt opp med fastboende bemanning.

Ofte ble det etablert hele små samfunn med husvære for fyrvokter og et antall assistenter med familier. De økonomiske betingelsene for fyrbetjeningen var temmelig vanskelige. Det var et kjærkomment, om enn knapt og ofte nøye tilmålt gode for betjeningen å kunne spe på husholdningen med avling fra hage og husdyrhold ved siden av den matauk sjøen måtte gi. Arbeidstiden ved fyrstasjonene var regulert, og dermed var det mulig å arbeide med jorda på fritida. Perioden med bemannede og bebodde fyrstasjoner er i de fleste land nå for lengst forbi, og lyssignalene fra de gjenværende fyrlyktene drives av helautomatiske innretninger som krever minimalt vedlikehold og tilsyn. Samtidig har radar, radiosignaler og GPS-systemer tatt over som navigasjonsmidler.

Flere bøker er skrevet om norske fyrstasjoners historie[1] og om de tekniske forhold ved fyrene, drift av lyskilde og maskineri er grundig dokumentert. Dramatiske hendelser som skipsforlis, katastrofer og ekstremvær er ofte også behandlet i detalj. Det daglige arbeidet til de som bodde her er derimot ofte lite påaktet. Dette til tross for at familiens innsats for matauk var nødvendig for å sikre forsyningene og dermed fyrenes fortsatte drift. Spesielt har forhold knyttet til hagebruk og bruk av planter i stor grad vært oversett. I motsetning til de mange forfattere som har interessert seg for fyrlyktenes tekniske utvikling og ulike systemer for skipsnavigasjon, er det, bortsett fra enkelte anekdoter, skrevet forholdsvis lite om livet for befolkningen på fyrstasjonene langs kysten i nyere tid. Det eksisterer noen rapporter[2] som behandler forholdene ved enkelte norske fyr, men disse har ikke vært alminnelig tilgjengelige. For Agderfylkene er det nylig utgitt meir omfattende rapporter[3] om hagebruk ved fyrene. En masteroppgave ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, Universitetet i Bergen gir en god oversikt over skriftlige kilder.[4]

Dokumentasjon av planter og kulturhistorie

Hovedmålet for de pågående undersøkelsene av rester etter fyrhager har vært å dokumentere det utvalg av plantearter og kulturvekster som har vært dyrket og brukt av folket som bodde på stasjonene. Dette vil gi kunnskap ikke bare om et nærmest glemt kapittel i norsk kulturhistorie, men også om de biologiske egenskaper ved planter som har vært tilpasningsdyktige i kystnære omgivelser. Fyrstasjonene og hagene som fantes der, er nokså unike ved at de kun har vært etablert en kort tid. De ble vanligvis etablert i tidligere nærmest jomfruelig mark, og de ble overlatt til naturens gang når fyret ble avfolket. Hagenes historie kan tidfestes temmelig nøyaktig i hvert enkelt tilfelle. Selv om vi ikke har særlig nøyaktige mye opplysninger om hvilket plantemateriale som har vært innført og dyrket, kan vi nokså sikkert regne med at det har vært temmelig likt det som fantes alminnelig i hager i bygdene nærmest fyrene. De gjenstående plantene vil til sammen gi et bilde av dette, av hvilke planter som var nyttige, hvilke som har høy overlevelsesevne og dessuten hvilke som har vært i stand til å spre seg til omgivelsene. Vi håper derfor også å kunne bidra til kunnskapen om hvilke arter som har størst potensial for etablering og overlevelse i et maritimt influert klima nær kysten.

Dagfinn Moe

Fyrene langs Norges kyst [1]

Den norske kystlinjen er ekstremt lang, siden den er skåret inn av tallrike fjorder og sund, og brutt opp i en skjærgård av myriader av øyer, holmer og skjær, som danner en barriere mot storhavet og skaper muligheter for å navigere skip i smulere farvann innaskjærs. Noen få hovedfyr plassert på de ytterste holmer og landtunger gir navigasjonsstøtte for skip som nærmer seg kysten, mens en stor mengde mindre fyrlykter innenfor og langs fjordene gir støtte for nattlig skipstrafikk langs skipsleden. De fleste fyrene var tiltenkt helårsdrift, men på 1800- og tidlig 1900-tall ble det reist mange sjømerker, herunder også fyrlykter, til støtte for navigasjon under sesongfiskeriene (“fiskefyr”), slik som under sildefisket på vårparten.

Å sette opp og drifte et sammenhengende nett av fyrlykter langs Norges kyst, særlig gjennom mørketida nord for polarsirkelen, var en formidabel, nasjonal oppgave. Ofte måtte selv de minste holmer og skjær tas i bruk, selv om dette ville føre til store problemer for de som måtte oppholde seg på disse isolerte stedene og forsøke å skape levelige forhold for seg og sin familie. Værforholdene langs Norskekysten kan som kjent være ekstremt røffe. Selv på dager uten sterk vind, kan dønning og store tidevannsforskjeller gjøre adkomsten til og fra fyrene nærmest umulig. Skjærgården er særegen for Norge og skiller vår kystlinje fra de fleste andre land, der skjærgården mangler og behovet for fyrlykter er vesentlig mindre enn hos oss.

Norges første fyr ble etablert i 1655-56 på Lindesnes (VA) 57o 59’ N, på den sørligste pynten av det norske fastlandet. Det neste ble anlagt i 1696, og til sammen ble 12 fyr satt i drift før 1828. Siden, i løpet av 1800-tallet og særlig i første halvdel av 1900-tallet, ble det bygget mange nye. I løpet av de første tiårene av 1900-tallet ble det så, spesielt etter at dampskip hadde erstattet seilskipene, foretatt en evaluering av fyrenes beliggenhet. Da ble en rekke stasjoner permanent nedlagt. Ett av de første var Lødingen fyrstasjon i Nordland som ble forlatt i 1914.

Totalt er det registrert 207 større eller mindre fyrstasjoner langs kysten av Norge[2].  Omkring 80 av disse er undersøkt i dette prosjektet. Noen av fyrstasjonene ble lagt ned og forlatt for om lag ett hundre år siden. I dag er bare grunnmurer og andre bestandige rester og spor etter fyret mulig å se. Andre stasjoner har vært holdt i drift til nåtid, men de fleste er nå mer eller mindre automatisert og uten permanent betjening. Der bygninger og fyrlykt er vedlikeholdt, blir de som oftest kun besøkt et par ganger i året for ettersyn og kontroll av fyrlyset. Enkelte stasjoner er i midlertid solgt eller leid ut til privatpersoner eller foreninger. Her blir stasjonens bygninger forsøkt restaurert og satt i stand. Noen av de nedlagte stasjonene er overlatt til naturkreftene. Der det finnes dyrkings- eller beitemuligheter, er jorda ofte overtatt av lokale bønder som tilleggsjord.

Vi har ikke gjort noe forsøk på å skaffe en fullstendig oversikt over floraen ved de besøkte fyrene, men har fokusert på å lokalisere, dokumentere og ta vare på gjenstående hagevekster. Hver fyrhage er så langt det var mulig, besøkt flere ganger, både om våren, sommeren og høsten. Det har medført ikke ubetydelige logistikkutfordringer å organisere adkomst til de mange ofte fjerntliggende fyrene, spesielt på Vestlandet og i Nord-Norge, der avstandene er store og værforholdene selv i sommerhalvåret kan være vanskelige. De økonomiske midler vi hadde til rådighet har vært en begrensende faktor. Det har likevel vært mulig å benytte helikopter for å nå avsidesliggende fyr på utsatte steder.

Tidligere ansatte ved fyrene har gitt verdifull informasjon om livet på fyrene, men ofte er ikke folk som selv har bodd og virket på stasjonene i live lenger og kan fortelle. Da har en viktig kilde til opplysninger vært etterkommere og familiemedlemmer av tidligere fyrvoktere og  betjening. Herbariebelegg av planter er samlet og deponert ved de offisielle herbariene i Bergen (Herbarium BG) og Kristiansand (Herbarium KMN), og levende planteprøver er samlet for dyrking i og videre studier i ved Arboretet og Botanisk hage ved Universitetet i Bergen og Agder Naturmuseum og Botaniske hage i Kristiansand. En demonstrasjonshage for fyrhageplanter er etablert ved Lindesnes fyr (Vest Agder) på sørspissen av Norge.

Livsvilkår

Tilgangen på ferske matvarer var ofte begrenset for familiene som bodde på de mest fjerntliggende fyrstasjonene. Varer som mel, salt, sukker, tørrmelk og andre nødvendigheter kunne skaffes og lagres i tilstrekkelige mengder for å kunne vare over vinteren, mens ferskmat måtte skaffes hver dag. Hvor plass og værforhold tillot det har fyrfamiliene derfor holdt husdyr. Et par geiter eller noen få sauer var ikke en uvanlig del av familiens hushold. Kyllinger og høns har vært ganske vanlige som husdyr, og ved noen få fyrstasjoner har det vært holdt gris. Der beiteforholdene, og spesielt tilgangen på vinterfor tillot det, holdt man gjerne ei ku som kunne gi melk til barna. Kumelka kunne blandes med tørrmelk eller kondensert melk. Vi har notert beretninger om at kua ble slaktet når barna ble eldre og behovet for ferskmelk avtok. Da kunne avlinga av gras og høy selges til naboer og gi en kjærkommen inntekt.

Fisk var en viktig del av kostholdet, og kunne skaffes nær fyret. Men en var svært avhengig av at været var lagelig, og mange steder var dette kun mulig noen få måneder i året. Når en først fikk fisk, kunne fangsten gjerne være større enn det som var mulig å tilberede ferskt. Fisken ble derfor gjerne preservert ved tørking eller salting, på samme måte som kjøtt. Egg ble samlet i egen hønsegård, men ble også sanket fra villfugl, som måker, ender og ærfugl. Fugl som fløy mot det sterke fyrlyset og ble drept, ble samlet og tilberedt som mat. Selv om tilgangen på fersk animalsk føde var knapp, var mangelen på grønnsaker og frukt, særlig på C-vitamin, sterkt følbar. Også medisiner kunne være vanskelige å få fatt i. Av denne grunn, var hagebruk viktig og vanlig på fyrstasjonene.

Bolighusene ved fyrene ble gjerne oppvarmet med olje- eller kullfyring. Dette måtte kjøpes hos handelsmannen og bringes ut til fyret. På noen få fyrstasjoner fantes nok myr og lynghei til at man kunne skjære og tørke torv til brenne. Skog har alltid vært manglevare, og drivved var svært ettertraktet. Dette ble sanket av hele familien vår og sommer og var et arbeid som var særlig viktig i Nord-Norge.

Folk som søkte jobb ved en fyrstasjon spurte gjerne om mulighetene for å dyrke grønnsaker og andre vekster før de takket ja til stillingen. Var det muligheter for hagebruk, kunne en familie ved felles anstrengelser greie ikke bare å sørge for egen husholdning. Det kunne også bli et lite overskudd som kunne gi pengeinntekter ved salg på fastlandet. En oversikt over norske fyrstasjoner fra 1921[1]  lister ikke bare opp antall ansatte i driftsbemanningen og deres familier, den gir også opplysninger om ‘jordveien’. Den beskrive hvor mye dyrkbar jord som fantes tilgjengelig for fyrmesteren og de andre ansatte, alt etter stand og rang. Mange steder angis jordveien som ‘0’, ikke bare for underordnet personell, men i det hele tatt. Oversikten[n1]  tar med detaljer om muligheter for beite og grasslått i tillegg til dyrkbart areal, som enkelte steder ikke utgjorde mer enn 1-2 m2.

Feistein m

Hagen måtte mange steder bygges opp med terrasser på 10-15 cm høyde for å holde på jorda, og søkk og sprekker i fjellet ble utnyttet til dyrkingsareal. Det gjaldt alltid å finne de luneste og beste plassene unna framherskende vindretning. I tilfelle noen kvadratmeter skulle finnes, ble jorda på de beste og luneste stedene forbeholdt fyrmesteren. Assistenten matte nøye seg med de skrinneste stykkene,  de som oftest lå nordvendt til eller utsatt for vind. Eng og beite ble også taksert, og for enkelte stasjoner er det nevnt at man i gode år kunne høste gras eller høy nok til å fore ei halv ku. Fôr ut over dette måtte fraktes med båt fra annet sted.

Mange avsidesliggende fyrstasjoner har manglet dyrkingsjord helt og holdent, og er derfor av liten interesse for vårt bidrag til norsk fyrhistorie. Blant disse fyrstasjonene er Torbjørnskjær (Øst Finnmark), Stabben (Sogn og Fjordane), Kya (Sør Trøndelag) og Maløy/Skarholmen (Nordland). Den nevnte offisielle oversikten over jordveien fra 1921, beskriver hvordan søkere til stillingen ved Kya fyr måtte ha sterke nerver, siden stasjonen ligger utsatt til for sterke tidevannsstrømmer og sjøgang fra havet, og siden havnen er vanskelig tilgjengelig. Havdønningene vasker ofte over hele den lille øya der fyret ligger.

 

 

 

Stabben HE m

Forholdene ved Stabben fyr (Sogn og Fjordane) viser hvor sterkt ønsket var om å holde hage. Det finnes ikke naturlig jord på den lille holmen. Likevel ble det dyrket poteter og gulrøtter på en liten jordflekk på mindre enn ½ m2, anlagt bakom bølgebryteren. Etter at avlingen var berget, måtte matjorda samles sammen og lagres i kjelleren til neste år.

Etter mange år på slike stasjoner søkte folk seg normalt til en mindre utsatt stasjon med bedre tilgjengelighet og mer stabile jordforhold, der en kunne ha høns, sauer, en gris eller muligens – senere i karrieren – ei ku.

Planter funnet etter tidligere fyrhager

I løpet av prosjektperioden er flere arter av trær og busker funnet ved fyrstasjoner i Sør-Norge som må tolkes som gjenstående etter tidligere hagebruk. Mot nord avtar antallet arter både av trær og av gjenstående hagevekster og andre nyttevekster. Dette skyldes at sesongen blir kortere og klimaet mer og mer ugjestmildt. Det er imidlertid funnet spor av hagebruk helt nord til de nordligste fyrene på Finmarkskysten.

Trær og busker

Blant treslag som står igjen etter hager er platanlønn (Acer pseudoplatanus), hestekastanje (Aesculus hippocastanum), sitkagran (Picea sitchensis), hvitgran (P. glauca), buskfuru (Pinus mugo), korgpil med nærstående arter (Salix viminalis og S. viminalis-hybrider) og krossved (Viburnum opulus). Viltvoksende arter som dunbjørk (Betula pubescens) og rogn (Sorbus aucuparia) star ofte i gamle hagerester, men det er ikke mulig å avgjøre om de opprinnelig er plantet eller har spredt seg til de avsidesliggende fyrstasjonene på egenhånd.

Overraskende varmekjære og lite værsterke frukttrær som epler (Malus domestica), pære (Pyrus communis), plomme (Prunus domestica), kirsebær (Prunus avium og kultivarer) og surkirsebær (Prunus cerasus) er funnet på flere stasjoner langs kysten i sør. Her er frukttrær et ganske vanlig

innslag langt ut i havgapet. Selv på den åpne, vindslitte Flatholmen (Rogaland) ble det ved vårt besøk funnet noen få, men velsmakende frukter på et enslig lite surkirsebærtre på en jordlapp på ca. 5m2, omgitt av en steingard til vern mot beitedyr. På en lun plass ved Lyngør fyr (Aust Agder) ble det funnet et eksemplar av vindruen, riktignok antakelig et ganske nytt innslag i hagefloren ved fyret her.

Blant nyttevekstene må også regnes sitkagran (Picea sitkensis), som fortsatt er vanlige å se som gjenstående etter leplantinger ved fyrstasjonene langs kysten. Nord for Polarsirkelen, i Nordland, Troms og Finnmark, er sitkagran (Fig. 1a), gran og buskfuru de eneste mer vanlige treslagene som er funnet plantet. Sitkagran ser ut til å ha vært mest brukt, til tross for at også den blir svidd av sjørokk og salt som reduserer veksten. Den nordligste forekomsten av sitkagran så langt notert, er Skrova fyr i Lofoten (Nordland). De fleste steder er denne arten kun plantet for å gi ly for sterke vinder, og er ikke brukt for andre formål. Ved fyrstasjoner i Sør-Norge sprer sitkagran seg med frø.

Ved påfallende mange fyrstasjoner sør og vest i landet, er det funnet gjentstående kratt av pil, som korgpil (Salix viminalis) og nærstående arter, gjerne like ved husene. De har ikke bare hatt funksjon som leplanting, men de lange, fleksible årsskuddene ble tidligere mye brukt i ulike flettearbeider som kurver og teiner, bl.a. for fangst av krabber og hummer. De kan også ha vært anvendt medisinsk i smertestillende og feberstillende midler[1]. Den viktigste bruken ved norske fyr har nok likevel vært til redskap for fangst av fisk, krabber og hummer. Navnet ‘teine-tre’, som vi har registrert om slike pilekratt, tyder nettopp på dette. Ved Hatholmen fyr (Vest Agder) ble korgpil (Salix viminalis) dyrket spesielt til dette formålet, og treet står fremdeles igjen i hagen. Det samme er antakelig tilfelle ved fyrene på Flatholmen, Tungenes og Utsira i Rogaland og Raunane i Hordaland, der arten eller en av dens hybrider er funnet gjenstående.

Ved enkelte stasjoner er rognasal (S. hybrida) og svarthyll (Sambucus nigra) funnet. Den siste også nær sin nordgrense. Hyllemarg er kjent som råmateriale for å lage veke til oljelamper, og blomster og bær har vært brukt til te og saft, som dels har hatt medisinsk anvendelse. Syrin (Syringa vulgaris) er registret ved enkelte fyr på Sør- og Sørstlandet, og et eksemplar som finnes på tunet innenfor gjerdet ved Tungenes (Rogaland), ble beregnet å være minimum 55 år gammelt basert på tilgjengelige årringer.

Liguster (Ligustrum vulgare) ble funnet ved Egerøy fyr og vinterliguster (L. obovatum) ved Utsira (begge Rogaland). Det er ikke kjent om disse artene har hatt noen spesiell anvendelse ut over deres prydverdi. Sist, men ikke minst, tar vi med forekomsten av alm (Ulmus glabra) ved Skrova fyr (Nordland). Alm finnes her langt nord for sin naturlige utbredelse i Norge[2], og forekomsten har således en viss vitenskapelig interesse, selv om den er kjent plantet på enkelte lunere lokaliteter også litt nord for Skrova.

Bær og roser

Bærdyrking for sylting og safting har tydeligvis vært svært utbredt også ved fyrstasjonene. Rips (Ribes ×pallidum og R. rubrum), solbær (R. nigrum) og stikkelsbær (R. uva-crispa) er funnet hyppig som gjenstående, mens svartstikkelsbær (R. divaricatum) kun er funnet ett sted, Raunane i  Hordaland. Nord for Polarsirkelen er det kun funnet rips ved at Flatøy fyr (Nordland) i en sørvendt hagerest godt i le for nordavinden. Bærbusker er også funnet forvillet. Bringebær (Rubus ideaus) ble funnet ved flere fyr, men det er ofte vanskelig å avgjøre om arten står igjen etter tidligere hagebruk eller er spredt inn tilfeldig med fugl eller dyr.

Roser har vært populære hageplanter, antakelig også ved fyrstasjonene, men er bare funnet hyppig i den sørligste delen av landet. Flere grupper er registrert, den vanligste og mest vidt utbredte er rynkerose (Rosa rugosa). Ved noen få fyrstasjoner er det funnet rynkeroser med fylte blomster, røde eller hvite. Blomstenes duft og farge må her være de viktigste årsaker til at de er blitt plantet. Vanligvis, og særlig nordpå, har imidlertid former med enkle blomster vært foretrukket, antakelig både på grunn av sin rikelige produksjon av store nyper, men også for sin hardførhet mot vind, salt og frost.

Ved fyret på Kinn (Sogn og Fjordane) ble rynkerose funnet plantet i et felt på ca. 5 ´ 5 meter. En liknende plante finnes ved husene på Utsira fyrstasjon (Rogaland). Disse skriver seg trolig fra bruken av nypene, som har vært samlet og tilberedt på ulike måter for sitt innhold av vitamin C. Dette vitaminet kan som kjent være en viktig mangelvare i en husholdning der tilgangen på fersk frukt er dårlig. Det er kjent at rynkerose og andre rosearter spres med fugl. Men nyper flyter også og kan dermed spres over havstrekninger. Enkelteksemplarer av rynkerose er funnet mange steder ved strendene langt fra folk og bebygde områder, og kan være kommet opp fra ilanddrevne nyper med spiredyktige smånøtter. Ved fyrstasjoner på Sørlandskysten er det notert at folk har gravd opp rynkeroser i utmarka og plantet de inn i hagen ved husene på fyret.

I tillegg til rynkerose er det funnet enkelte rosesorter som trives best på lune og varme lokaliteter på gunstige steder i sør. Først og fremst gjelder det kystkvitrose (Rosa ×alba ‘Maxima’) som er notert på tre stasjoner, mens Nordens rose (Rosa ‘Minette’) og bourbonrosen ‘Great Western’ er funnet ett sted hver. Disse rosene ble trolig dyrket mest for pryd, men kan også ha vært benyttet til duft i kosmetikk, såpe mm. Slike roser blir lett skadd av saltrokk og vindslag. Bladverket blir brunsvidd og ødelagt. Dette gjelder også mange flerårige urter.

Urter og løk

En relativt lang liste er samlet over urter som er funnet i hagerester ved fyrene langs kysten. Ugrasarter er notert som merker etter hagekultur. Skvallerkål (Aegopodium podagraria) og kveke (Elytrigia repens) er arter som er kommet inn og spredt med hagedyrkingen, og som viser seg svært utholdende. Enkelte innførte hageplanter er naturalisert, som tusenfryd (Bellis perennis). Flerårige arter overlever naturlig nok lenger enn ettårige. Selv om vi kjenner til dyrking av mange ulike slag ettårige grønnsaker fra intervjuer med tidligere fyrfamiliemedlemmer og skriftlige kilder, er det ikke funnet noen slike ettårige grønnsaker som gjenstående etter fyrhager. Ved et par anledninger er det funnet levende materiale av poteter, som må ha overlevd en vinter eller to. Sannsynligvis er de ikke levninger etter tidligere hagebruk ved fyrstasjonene. På Feistein fyr (Rogaland) ble det funnet et par eksemplarer av raps (Brassica napus ssp. oleifera), som sannsynligvis hadde spredt seg fra oljefrødyrking på fastlandet. Sterk og vedvarende vind, erosjon og generelt ugunstige klimaforhold har begrenset dyrkingsmulighetene til standard grønnsaker som ulike slag kål (Brassica spp.), gulrot (Daucus carrota), løk (Allium spp.) og reddik (Raphanus sativus). Disse er nå for det meste borte.

På 1930-tallet var Ryvingen fyr (Vest Agder), det sydligst beliggende fyret i Norge, berømt for sine smakfulle løk. Med godt resultat ble det også dyrket mange andre grønnsaker her, som gulrøtter, kål, salat, tomater, purre, seleri og poterer. Lite er tilbake av dette i dag, men enkelte gjenstridige eksempler er funnet. Luftløk (Allium cepa f. proliferum) er registerert som gjenstående i hagene ved Lista (Vest Agder) og Tungenes fyr (Rogaland), mens grasløk (Allium schoenoprasum) ble funnet gjenstående i en liten hageflekk ved Marstein fyr (Hordaland).

Rabarbra og paskelilje

Den mest utholdende hageveksten er likevel uten tvil rabarbra (Rheum ×rhabarbarum). På sett og vis kan rabarbraen regnes som en merkeplante for fyrhagene. Den er funnet fra Makkaur fyr nord i Finnmark til Lista fyr (Vest Agder) i sør og Færder fyr (Vestfold) i øst. Rabarbravin, -syltetøy og -grøt har vært vanlige produkter produsert av fyrfamilier langs hele kysten. Ved Lista fyr har vi fra pålitelige kilder fortellinger om utstrakt dyrking av rabarbra til vinlegging i kommersiell skala.

Flest gjenstående, flerårige plantearter finner vi blant enfrøbladete vekster med underjordiske løk og knoller. I sør er pinselilje (Narcissus poëticus) og påskelilje (N. pseudonarcissus) vanlige. Ved ett tilfelle ble pinseliljer og tulipaner dyrket for salg i nærmeste by, Risør i Aust Agder. Påske- og pinseliljer overlever svært lenge etter at hagebruket opphører. Ved Markøy fyr (Vest Agder) nedlagt i 1844, finnes fortsatt pinseliljene i enga! Påskeliljer (N. pseudonarcissus) er også funnet ved Ryvarden og Marstein fyr i Hordalend.

De hyppigst registrerte urtene[1] bortsett fra rabarbra og påske-/pinseliljer er som følger sverdlilje (Iris pseudacorus, fire stasjoner, muligens ikke alltid opprinnelig plantet) og sibiriris (I. sibirica, to stasjoner), klokkeblåstjerne (Hyacinthoides non-scripta×hispanica, tre stasjoner), værhane (Crocosmia ×crocosmiiflora, tre stasjoner), akeleie (Aquilegia vulgaris, tre stasjoner), gul daglilje (Hemerocallis lutea, to stasjoner), blå hjelm (Aconitum napellus og A. ×stoerkianum, to stasjoner i tillegg til to i Nord-Norge). De fleste av disse er prydplanter, men enkelte kan også ha tjent som medisin.

Vær, vind og jord

Ikke overraskende ble det funnet flest arter av gjenstående hageplanter ved fyrstasjoner i den sørligste delen av landet. Eksempelvis ble det notert mer enn 50 grupper ved Lista fyr (Vest Agder) og 36 ved Utsira fyr (Rogaland). Antallet arter funnet ved hver stasjon varierer sterkt, fra en enkelt til mer enn et titalls arter, selv i samme område, men som nevnt kan det likevel spores en gradvis reduksjon i antallet nordover. De viktigste forholdene som bestemmer artstallet lokalt, er dels hvor værutsatt stasjonen ligger og hvor mye jord som finnes. I de minste hagene ble den verdifulle jorda i utgangspunktet avsatt helt og holdent til matauk. På stasjoner med mer jord har en kunnet dyrke busker og trær. Prydvekster ser likevel ut til å ha vært dyrket selv der forholdene var mer enn knappe nok for matauk. Men vi finner også tegn som peker i retning av at varighet og intensitet i hagebruket på hvert enkelt sted har spilt en rolle for hvilke arter vi i dag finner gjenstående. Slik sett har betjeningen ved det enkelte fyr satt sitt særmerke på de hagerester vi i dag finner.

Moe engelsk versjon-1

 

Her kan du finne den engelske versjonen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fotnoter:

[1] Dagfinn Moe, De naturhistoriske samlinger, Universitetet i Bergen, Allégaten 41, N-5007 Bergen Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

[1] Per Harald Salvesen, Arboretet og Botnisk Hage, Universitetet i Bergen, Mildeveien 240, 5259 Hjellestad Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

[1]Per Åsen Agder Naturmuseum og Botaniske Hage, Postboks 1887 Gimlemoen, N-4686 Kristiansand  Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.">Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

[4] Kystdirektoratet 1996

[5] Moe et al. 2003

[6] Se eksempelvis Rode 1941; Bjørkhaug & Paulsson 1986, 1987; Monrad-Krohn 1997

[7] Se eksempelvis Kopperstad 1977; Stokkeland 1983; Neumann 1991, Ersland 1992, 1999; Lindanger 1995; Eyden 1997

[8] Åsen 2004, 2006; se også www.naturmuseum.no

[9] Roald 2001

[10]  Norske fyrstasjoner er vist i kartene Fig. 1a og b

[11] Monrad-Krohn 1997; Bjørkhaug & Paulsson 1986, 1987)

[12] (NN 1921)

[13] Roth et al. 1994

[14] Moe 1998

[15] Data hentet fra Vest- og Sør-Norge

 

Referanser:

Bergmann, M., Schwartzer-Melzer, B., Bauer, J., Nijssen, H., Maschek, S., Menkhoff, I. & Schneider, H.-J. 2007. – Lexikon der Leuchttürme – Komet Verlag, Köln, 224 s.

NN 1921. – Beskrivelse av fyrstasjonene –Grøndahl & Søns boktrykkeri, Kristiania, 180 s.

Bjørkhaug, B. & Paulsson, S. 1986. – Norges Fyr - Fra svenskegrensen til Stad – Grøndahl & Søns Forlag AS, Oslo, bd. 1, 263s.

Bjørkhaug, B. & Paulsson, S. 1987. – Norges Fyr - Fra Stadt til Grense-Jakobselv – Grøndahl & Søns Forlag AS, Oslo, bd. 2, 293 s,

Ersland, B.A.H. 1992. – Livet på fyret – Master thesis. Institutt for Etnologi, Universitetet i Oslo, [upubl.].

Ersland, B.A.H. 1999. – Fyrene rundt Norges sydspiss – Høyskoleforlaget, Kristiansand, 128 s.

Eyden, J. van der 1997. – Lindesnes: Norges sydspiss - Norges eldste fyrstasjon – i B. Lindanger (red.) – Folk på fyret – Fyrhistorisk Årbok (1996/1997): 65-89.

Kopperstad, A.B. 1977. – Svinøy fyr – Ulstein Videregående skule, Dalsfjord fyrmuseum, manus [upubl.].

Kystdirektoratet 1996. – Norsk fyrliste – Kystverket/Kystdirektoratet, Ålesund.

Lindanger, B. 1995. – Tungenes fyr – Fyrhistorisk Årbok (1994/1995).

Moe, D. 1998. – Contribution to the history of the Holocene distribution of Ulmus glabra in North Norway – Norsk Geografisk tidsskrift 52 (1998): 57-63.

Moe, D. 2002. – Hagevekster og hagebruk på norske fyr – Universitetet i Bergen, Botanisk museum/Bergen museum, prosjektsøknad, 7 s.

Moe, D., Øvsterdal, D.O. & Salvesen, P.H. 2000. – Historiske hager – Fagbokforlaget, Begen, 183 s.

Moe, D., Hufthammer, A.K., Indrelid, S. & Salvesen, P.H. 2006. – New approaches to garden history; taxonomical, dendrological, pollen analytical and archaeological studies in a 17th century Renaissance garden at the Milde Estate, Norway. – s. 221-247 i Morel, J. P., Tresserras, J. & Matamala, J.C. (eds.) – The archaeology of crop fields and gardens – Proceedings of the 1st Conference on Crop Fields and Gardens Archaeology, Barcelona (Spain), 1-3 June 2006, Bari, Edipuglia.

Monrad-Krohn, D. 1997. – Norske Fyr - Nasjonal verneplan for fyrstasjoner – Årsskrift 1997, Riksantikvarens rapporter, nr. 24, Oslo, 148 s.

Neumann, V. 1991. – Stangholmen fyrstasjon 1855-1959 – Søndeled og Risør 1991.

Roald, R. 2001. – Oppvekst på isolerte fyrstasjoner – Master thesis, Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, Universitetet i Bergen, 89 s.

Rode, C.F. 1941. – Norges fyrvesen: fyr, merke- og ringevesenet gjennom 250 år – Steenske forlag, Oslo, 323 s.

Roth, L., Daunderer, M. & Kormann, K. 1994. – Gift planzen – Pflanzengifte – Nikol Verlags-Gesellschaft, Hamburg, 1090 s.

Stokkeland, H. 1983. – Særoppgave om Oksøy fyr, manus [upubl.].

Åsen, P.A. 2004. Hagebruk og hagevekster på fyr i Vest-Agder – Natur i Sør 2004 (1), 44 s.

Åsen, P.A. 2006. Hagebruk og hagevekster på fyr i Aust-Agder – Natur i Sør 2006 (3), 21 s.

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 136 gjester og ingen medlemmer på besøk.