HISTORIE: Lindesnes fyrstasjon

Lindesnes fyr 1Fyret på sørspissen av Norge er både landets første og landets mest besøkte. I tillegg har det en meget vekslende historie.

Tekst: Per Roger Lauritzen

Halvøya Lindesnes er for mange sjøfarende det første møtet med norskekysten. Opp gjennom historien har nok mang en sjømann pustet lettet ut da han så klippene ytterst på halvøya stige opp av havet. I seilskutetiden, hvor nøyaktigheten i navigasjonen var så som så, ga det sikkert trygghet i å ha landet i sikte. Når det blåste for hardt og skuta kunne risikere å forlise var det nok ofte en fordel å følge Norskekysten fremfor Danskekysten når man skulle østover mot Sverige. På norsk side fantes det et vell av trygge ankringsplasser man kunne legge seg trygt til ved, mens Danskekysten på den andre siden av Skagerak for det meste er åpen og full av forræderiske sandbanker. Det er derfor med god grunn den norske presten Peder Claussøn Friis på slutten av 1500-tallet omtaler Lindesnes som "dette nes som alle sjøfarende folk kjenner til". Han var prest i Audnedal 1566—1614 og bør derfor vite hva han snakker om. Men møtet med farvannet omkring Lindesnes var også fryktet av mange, også det med god grunn. Der møtes nemlig Skagerrak og Nordsjøen. Det medfører ofte både kraftige vinder og havstrømmer, og begge deler har ansvaret for at mang en skute har blitt presset på land i dette området opp gjennom tidene.

Når ideen om å veilede de sjøfarende ved hjelp av fyrtårn dukket opp også i Norge var det derfor ganske så naturlig at det første skulle plasseres på tuppen av Lindesnes. I 1655 ga så kong Fredrik III Povel Hansøn fra Kristiansand privilegium til å etablere en fyrlykt på denne plassen. Ved å få lov til å skattlegge alle skipsanløp i havnene mellom Bergen og Bohuslän skulle han så finansiere driften. Å bygge et fyr viste seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort. De tre skipene som ble sendt til Lindesnes fra Kristiansand med materialer og utstyr, brukte mer enn 7 (!) uker på turen på grunn av dårlig vær. Planen var dessuten å lage lys med et åpent kullbluss, men skipet som skulle hente kull fra England, kom ikke fram i det hele tatt det året. Isteden ble det derfor reist et tårn i tre, sannsynligvis tre etasjer høyt, På toppen ble det satt inn blyglassvinduer og lyskilden ble 30 talglys. 27. februar 1656 ble fyret tent for første gang. Det sier seg imidlertid selv at talglys ikke ga tilstrekkelig lys og passerende skip klaget. Litt bedre ble det da kullblusset endelig kom i drift på høsten, men fyret fikk bare lyse til oktober før kongen trakk tilbake tillatelsen til å drive fyr på Lindesnes. Kombinasjonen dårlig lys og krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var sannsynligvis grunn til beslutningen.

Fra kullbluss til elektrisitet

Deretter skulle det gå 69 år før man prøvde på nytt. Igjen satset man på kullbluss, men det brant bare oppe i en jerngryte som ble plassert rett på fjellet. For å unngå at lyset på Lindesnes ble forvekslet med det på Skagens Odde nord i Danmark (!) ble det dessuten satt opp to fyr ved Lindesnes. Ett ute på selve neset og ett på toppen av Markøy, litt lenger vest. Fyrene ble tent 1. februar 1725.

I 1782 ble fyrene overtatt av det offentlige og det ble ansatt en inspektør som skulle holde øye med at fyrfolkene gjorde jobben sin. Han holdt til på Selhovden, med fri sikt til begge fyrene. Dersom fyret brant dårlig skjøt han et skudd med en kanon for å få dem som passet varmen på fyrene til å skjerpe seg.

I lengden ga ikke en fyrgryte nok lys. I 1799 ble fyrgryta på Lindesnes plassert på et 6 meter høyt steintårn, og i 1822 ble begge fyrene bygget om til lukkede kullblussfyr i et steintårn. Tårnet var utstyrt med trekkanaler rundt blusset for å få et jevnere lys og bedre virkning. Ny teknologi gjorde etter hvert at fyret på Lindesnes kunne bygges om til å brenne parafin. Det fikk også en linse som samlet lyset og ett apparat som laget lysblink med forskjellige karakterer på fyrene. Dermed hadde man ikke lenger behov for to fyr, og Markøy ble lagt ned i 1844. Fundamentet kan man imidlertid se fremdeles. Det kan man også på Lindesnes. Det første teglsteinstårnet ble nemlig revet og et mer moderne tårn i støpejern og lykt ble satt opp i 1915.

Norges sørligst fastland

Lindesnes fyr hadde fast bemanning frem til 2003. Siden er det bygget et stort besøkssenter like nedenfor fyret. Det inneholder et fyrmuseum som gir mye flott informasjon om norske fyrstasjoner. I den forbindelse har også de to fyrvokterne fått ”et liv etter avbemanningen”. De har fortsatt ansvar for vedlikehold og værobservasjoner, men jobber i tillegg som formidlere.

Fyrmuseet og et besøk i selve fyrtårnet trekker mange folk til Lindesnes, men mange kommer også bare for å ha vært på fastlandsnorges sørligste punkt. Den eksakte posisjonen aller ytterst er 57°58'46"N og avstanden til Kinnarodden, det nordligste punkt på fastlandet, er 1752 km. Mange besøkende nøyer seg ikke med mindre enn å gå helt ned til vannet for å dyppe tærne i havet helt i sør. Det bør de imidlertid være forsiktige med, det kan være voldsomt sug i bølgene på en slik plass og blir man dratt på sjøen er man ille ute.
Rundt 100 000 personer tar turen ut til Lindesnes hvert år. Det er ikke rart at plassen er valgt til Vest Agders tusenårssted.

Kilder og info: Norges fyr, Bjørkhaug og Poulsson, Grøndahl & søn forlag as 1986 og fyr.no

 

Per Roger Lauritzen er medlem av Norsk fyrhistorisk forening og redaktør for NAFs veibok. Han har også skrevet mange bøker om norsk natur, historie og turmuligheter.

Denne teksten var først trykket i Magasinet Kulturarven.

 

Du kan lese mer om Lindesnes fyrstasjon HER. For informasjon om fyrmuseet eller booking av overnatting, trykk HER.

 

 

 

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 164 gjester og et medlem på besøk.

  • And