VOKSTE OPP LANGT TIL HAVS

SvennerSerine og HenrikSonja LangsethOlav og Sonja fiskerHvordan var det å bo på en fyrstasjon langt til havs? 11-åringene Serine og Henrik spurte Sonja Langseth (77). Hun bodde på Svenner fyr fra hun var 6 til hun var 14 år.

Tekst: Anne Myklebust Odland

 Hvorfor vokste du opp på et fyr?

– Far var førsteassistent for fyrvokteren og var med på å holde fyret i drift. Når han hadde vakt, var han i fyrtårnet og holdt øye med skipstrafikken. Vi var fire familier på fyret, tilsammen 12 personer, og mannfolkene skiftet på vaktene. Jeg bodde på Svenner fyr fra jeg var 6 til jeg var 14 år. Svenner er noen holmer og skjær ytterst i Larviksfjorden, en times båttur fra land. Jeg elsket å bo der!

Hvem lekte du med?

– Jeg hadde en kamerat. Han het Olav og var to år yngre enn meg. Vi svømte mellom svabergene, fisket krabber og hadde egen robåt. Om vinteren akte vi på kjelke ned fra fyret. Vi tegnet kart og diktet opp land, samlet på fri- merker og glansbilder. På Svenner var det også los-stasjon, og vi fikk være med på å lose båter i høy sjø. Det var to barn til på øya, men de var mye yngre enn oss. Vi hadde også høns, sauer og en gris.

Hvor gikk du på skole?

– Kameraten min og jeg hadde guvernante. Hun kom for å være læreren vår fra september til april. Vi hadde skole ved spisestuebordet i stua, og hver uke byttet vi på hvem vi var hos. Skoledagen varte fra klokken 8 til 15, fordi skoleåret var så kort. Foreldrene våre hadde ikke råd til å ha læreren boende hele året. Da jeg var 14 år, krevde skolemyndighetene at jeg måtte gå på skole i byen. Da måtte jeg flytte og bo på hybel hos en fremmed familie.

Hvordan var det å flytte inn til byen?

– Det var veldig tøft de første årene jeg bodde i byen. Jeg gråt og lengtet etter foreldrene mine og savnet livet på fyret. Jeg var der hver helg i sommerhalvåret og i feriene. Foreldrene mine bodde på fyr i mange år, og jeg var faktisk 31 år før jeg feiret jul i en by!

Hvordan var vintrene på fyret?

– Vinterstid kunne det gå uker uten at vi kom oss til land. Vinteren 1947 var spesielt kald. Et fly slapp sekker med mel og gjær ned på øya så vi kunne bake brød. Det var det året reserveassistenten kom flyttende til fyret med kone og en baby på seks uker. Det var så mye is på sjøen at de hadde flyttelasset på slede. Jeg husker hvordan vi sto oppi fyrtårnet og fulgte med. En jul var det så mye vind at vi ikke kunne ta båt inn til byen og hente juletre. Derfor pyntet vi et kosteskaft med brisk! Den julen hørte vi kirkeklokkene ringe fra Stavern. Vi var isolert hele vinteren, og gledet oss til badegjestene kom om sommeren.

Badet dere ofte?

– Vi stupte ut i sjøen hver morgen! Før jeg lærte å svømme, ble jeg kastet uti vannet med tau rundt livet. Foreldrene mine kunne ikke engang svømme. Tenk å bo på et fyr og måtte ut om natten for å redde mennesker i havsnød, og så kan du ikke svømme! Redningsvester fantes ikke. Men vi hadde et bildekk i snekka. "Det er ikke farlig", pleide far å si når vi var ute i store bølger, "vi har jo bildekket". En dag skulle vi
 se om det fløt. Det sank som en
 stein!

Måtte dere redde folk på havet?

– Ja, flere ganger. En gang jeg var 15 år, måtte jeg hjelpe til med å redde en fisker. Han var så takknemlig at han sendte oss blomster i mange år etterpå for å takke for at vi berget ham.


Hvordan ble fyrlykten tent?

– Den ble tent en halvtime før solnedgang hver kveld. Jeg husker mennene bar tunge kanner med olje opp til fyret for å tenne oljebrenneren. I tåke ble det skutt med kanoner hvert 10. minutt, og om vinteren hendte det at de måtte skrape is av glasset på fyrlykten.

Hvordan fikk dere strøm og drikkevann?

– Da fyrlykten ble elektrisk i 1961, fikk vi strøm i huset én time om dagen, nok til et strykejern eller en lyspære. Vi brukte primus og vedovn til å koke mat. Det var fisk til middag fem ganger i uka. I kjelleren lagret vi poteter og gulrøtter, og mor tørket og saltet mat. Under huset hadde vi en tank med drikkevann, i tillegg samlet vi opp regnvann. Vi måtte rasjonere med ferskvannet, og regelen var at vi kunne vaske tøy bare én gang i måneden.

Hvorfor er det ikke lenger noen som bor fast på fyr?

– Teknologien gjør at folk ikke trenger å bo på fyr for å passe på skipstrafikken. Moderne båter har fått det utstyret de trenger for å seile trygt, og tenningen av fyrlykter skjer dessuten automatisk fra Kystverkets kontor. Nå er de fleste fyrene slukket, dessverre, bare noen få fyr langs kysten lyser fortsatt. Jeg synes det er trist at det ikke lenger bor folk på fyr. Det var et fantastisk sted å vokse opp.

Denne teksten var først trykket i Aftenposten Junior

Du kan lese mer om Svenner fyrstasjon HER.

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 134 gjester og ingen medlemmer på besøk.