Del av spennende kystkultur

Kostebua ved Lyngør. Foto: Thomas Hirsch

Når en for en del år tilbake seilte langs kysten, passerte en av og til store frittliggende buer. Disse lå gjerne litt for seg selv, men lå samtidig sentralt i forhold til seilingsleden. For mange var det uklart hva slags bygninger dette var. Verken beliggenheten eller bygningenes utforming ga særlig informasjon om hva slags funksjon de hadde. Dette var bygninger som var oppført av Kystverket for å være opplagsplass for de flytende sjømerkene i forbindelse med vedlikehold av disse. Vedlikehold av sjømerker har alltid vært en viktig del av arbeidet med å opprettholde sikkerheten på sjøen. For de eldste sjømerkene, som alle var faste merker, ble det tidlig etablert ordninger med vedlikehold og godtgjørelse for dette. Risørflekken, som er det eldste sjømerket i vårt fylke som fortsatt er i bruk (først omtalt i 1641), skulle for eksempel kalkes av gården den lå under. Det var først i 1839 at staten ov-ertok ansvaret for vedlikehold av dette sjømerket. I 1862 var det helt slutt på at private hadde ansvaret for vedlikehold av de faste sjømerkene. Da overtok Fyr- og Merkevesenet.

De flytende sjømerkene har naturlig nok ikke en så lang historie

Behovet for flytende merker kom som en konsekvens av økende trafikk langs kysten. Etter 1863 økte antall flytende staker sterkt. I 1877 finner vi 49 flytende sjømerker langs kysten av Aust-Agder. I dag er antallet ca det dobbelte.

De flytende sjømerkene krevde en helt annen type vedlikehold enn de faste merkene. Før plast ble tatt i bruk som byggemateriale, var de flytende stakene bygd i tre. For disse var det spesielt viktig med tilsyn og vedlikehold. De sto gjerne utsatt til for strøm og kraftig vind. Skader fra skipstrafikken kunne også forekomme. Merkene skulle fjernes og lagres så fort isen la seg. Slitasjen på både merker og bunnfortøyninger var så stor at de flytende merkene lå ett år i sjøen og to år på land for å tørke og bli malt på nytt. Arbeidet med istandsetting og vedlikehold av både flytende og faste sjømerker ble utført av egne arbeidslag fra Fyr- og Merkevesenet.

Behovet for lagring og vedlikehold av de flytende sjømerkene var bakgrunnen for at det etter hvert ble oppført store sjøbuer på egnete steder langs skipsleia. Disse bygningene fikk betegnelsen kostebuer. Merkevesenets stakelagre var den mer offisielle betegnelsen. På det meste var det 45 kostebuer eller stakelagre langs Norges kyst.

Kystverket har i dag andre vedlikeholdsrutiner, og de fleste av de gamle kostebuene er nå revet. En av de står imidlertid godt bevart på østre enden av Askerøya, like vest for Lyngør.

Da Kystverket rundt 1970 ikke lenger hadde bruk for denne type bygninger, ble flere solgt til private grunneiere. Kostebua ved Lyngør ble også solgt, men ny eier så seg ikke tjent med å bevare bygningen. På begynnelsen av 1980-tallet ble det søkt om riving. Tvedestrand kommune ga imidlertid ikke rivningstillatelse. Fylkeskonservator ga en vurdering av bygningens verneverdi, og uttalte bl.a.: “Som anlegg og teknisk kulturminne er “Kostebua” interessant, da det knytter seg en lang men nå avsluttet epoke av fyr- og merkevesenets historie til bygningen”. Deretter ble bygningen stående i mange år uten verken å bli brukt eller vedlikeholdt i særlig grad.

Kostebua ved Lyngør er oppført i 1923. Den står på en tørr og solid grunnmur og har en åpen og kraftig bindingsverkskonstruksjon i ytterveggene. Taket består av et imponerende fagverk av trebjelker som delvis er opphengt i stålstag. Takkonstruksjonen gjør at bygget, som har en bredde på vel 11 meter, er oppført uten innvendige søyler eller bærende delevegger. Konstruksjonen vitner om særskilt godt ingeniørarbeid. Både fundamentering og konstruksjon har hatt betydning for at byggets teknisk stand har holdt seg forbausende godt i de årene bygningen ble utsatt for vær og vind uten å få særlig stell og pleie.

Kostebua ved Lyngør fikk for noen år siden ny eier. Dette resulterte i at bygningen nå er satt i stand på en forbilledlig måte. Den står på sitt opprinnelige sted, utvendige materialer er i liten grad skiftet ut og eiers bruk er forenlig med bygningens verdi som kulturminne. På den måten representerer bygningen fysisk dokumentasjon på en tid og en virksomhet som i dag er en viktig del av landets og landsdelens kysthistorie.

 

Forfatter: Thomas Hirsch, seksjonsleder for kulturminnevern i Aust-Agder fylkeskommune

 

 

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 189 gjester og ingen medlemmer på besøk.