MINNER FRA HELNES FYR

b3f2g1g2bg3Den første gangen jeg var på Helnes fyr var sommeren 1955

Tekst: Per Olav Pettersen

Sensommeren 1955 bodde jeg 14 dager på Helnes fyr. Dette var i forbindelse med at min onkel, Birger Jacobsen, som var fyrbetjent på Helnes fyr, skulle flytte til Vardø fyr til en betjentstilling der, sammen med min tante. Jeg var seks år, og skulle bo sammen med dem dette året før jeg skulle begynne på skolen hjemme på Leka. Turen med hurtigruteskipet ”Håkon Jarl” fra Rørvik i Namdalen til Honningsvåg tok to og et halvt døgn. Vi fulgte med postbåten fra Honningsvåg ut til Helnes fyr. Postbåten var en tur ute på fyret hver uke med post og varer som fyrbetjeningen hadde bestilt hos forretninger i Honningsvåg.

Bemanningen på Helnes fyr var i tillegg til onkel Birger, fyrmester Ingvar Johansen og andrebetjent (inntil onkel flyttet) Albert Tobiassen. En reservebetjent hadde bare tjeneste i åtte måneder i vinterhalvåret, og kom først til tjeneste i september hvert år.

Stasjonen var på dette tidspunktet ganske ny etter gjenoppbyggingen etter krigen, og ble ferdigstilt i 1948, altså da bare syv år tidligere. Helnes er Norges tredje nordligste fyrstasjon, etter Fruholmen og Sletnes fyr.

De 14 dagene var etter det jeg husker, fylt med sol og pent vær. Tante og onkel pakket sine saker og transporterte dem ned til naustet for mellomlagring, inntil en skøyte skulle føre oss til Honningsvåg, og vi skulle reise videre til Vardø med Det Vester-ålske Dampskibsselskaps godspassasjerbåt ”Andenes”.

Mine dager gikk stort sett med til løping og lek sammen med Gunnar Johansen, sønn av fyrmester Ingvar Johansen. Han var eneste unge som var på Helnes da, og et par år eldre enn meg.Vi sprang og spilte ball på betongplatten mellom bygningene, og på den ca 200 meter lange og 2,5 m brede betongveien ned til naustene. Jeg husker at jeg slet hull på lestene allerede i løpet av den første dagen, for vi hadde ikke sko på oss fordi det skulle gå så fort.

Det som ellers sitter igjen av inntrykk hos meg, var nye lukter: Motor- og diesellukt i maskinsalen, syrelukt i batterirommet og lukt av ubehandlet treverk innvendig i uthus og utedo. På vakt-rommet var det en stor vaktjournal, sirlig ført med opplysninger om vakthavende og alt som hadde skjedd i hver enkelts vaktperiode. Ellers var det elektrisk strøm inne i husene (når motorene gikk), og innlagt varmt og kaldt trykkvann, noe som jeg ikke var vant med hjemmefra.

På sommerstid var det tillatt å kjøre motorene 1-2 timer midt på dagen hvis ikke noe teknisk utstyr (radiofyr/tåkesignal) var i drift, for å kunne få strøm til å koke middag og annen matlaging. Kjøkkenet var utstyrt med elektrisk komfyr med magasin. Det var en kokeplate med isolert lokk som kunne holdes varm i timevis, slik at man senere kunne koke vann eller kaffe.

Reisen til Vardø husker jeg ikke noe spesielt fra, bortsett fra at reisen foregikk om natta, og at det da var begynt å bli mørkt. Oppholdet på Vardø fyr er en annen historie, men returen fra Vardø og hjem til Namdalen gikk med, ja akkurat... hurtigruteskipet ”Håkon Jarl”. Derfor har den siden blitt til ”min hurtigrute”.

Sommeren 1960 var jeg igjen på Helnes

I 1958 hadde onkel Birger og tante Kist flyttet fra Vardø fyr og tilbake til Helnes, denne gangen til hans stilling som fyrmester der. Da de hadde vært hjemme på ferie i Namdalen og på Helgeland i 1960, fulgte jeg med dem på turen nordover i månedsskiftet juni/juli, for en ferie på to uker; også denne gangen med hurtigruteskipet ”Håkon Jarl”. Fra Honningsvåg fulgte vi med postbåten ut til Helnes fyr.

Denne gangen var det ingen barn på fyrstasjonen, bare de to fyrbetjentene, samt tante og onkel og jeg. Været var kjempefint og varmt de to ukene jeg var der, sol for det meste hele døgnet.

Kun én dag kom det tåke. Den dagen hadde onkel dagvakt. Arbeidsoppgavene på fyrstasjonen på denne tiden av året var eventuell kjøring av tåkesignal/radiofyr, tre meteorologiske dagobservasjoner, samt nødvendig vedlikehold av bygninger og utstyr. Selve fyrlyset var slukket fra 25. april til 11. august.

Onkel bevilget seg en middagslur tidlig på ettermiddagen, og jeg fikk i oppgave å være ”tåkevakt”, da det var sannsynlig at det ville komme tåke. Jeg speidet og speidet, og jo, der kom den sannelig sigende nordfra Barentshavet. Etter en anvist omtrentlig sikt måtte jeg vekke onkel, og det gjorde jeg, da jeg ikke torde vente lenger. Vi startet en 18 hk Lister Blackstone dieselmotor med en 16 kW elektrogenerator, og koplet til tåkesignalet, et Nautofonanlegg.

En dag gikk onkel og jeg en tur innover fjellet. Han hadde med seg ei hagle i håp om å felle noe småvilt, men det var det lite av, så det ble ingen fangst, men en fin tur i terrenget var det.

En søndag det var kjempefint vær og onkel hadde frivakt, tok vi
oss en tur til Kamøyvær. Det er ei bygd midt på norddelen av Magerøya, og vest for Helnes fyr. Da onkel var på Vardø fyr hadde han kjøpt seg en pen 18 fots Skorgenes-båt av tre fra Tresfjord, med en 4,5 hk Marna bensinmotor. Med den gikk vi til Kamøyvær, en tur på omtrent en og en halv time. Der var vi på land og spiste medbrakt niste, kaffe, brus og boller. Tilbaketuren gikk nesten uten dramatikk, men motoren stoppet da vi var halvveis tilbake til Helnes. Onkel hadde problemer med å få start på den igjen.

Motoren hadde bakstart (med sveiv), og jeg skulle prøve å starte den da onkel tok seg en pause. Helt uforklarlig startet motoren ved mitt første forsøk, og det var en kry 11-åring som fikk føre båten resten av veien til fyret!

For øvrig gikk dagene med til småarbeid og vedlikehold på fyret. Jeg var med på maling av naustene i grå farge, og rustbanking og maling av lyktehuset med rødmaling.
Onkel og jeg klatret hver sin gang et stykke opp i den ca 22 meter høye radiopeilemasta, men da jeg var omtrent en tredel oppe, sa tante stopp!

En annen dag da onkel hadde frivakt, gikk vi til Honningsvåg med motorbåten, en tur på ca to timer. Der leide vi en drosje og
kjørte til Nordkapp-platået. Der var det da et forholdsvis nybygd turistsenter av naturstein. Det var en stor opplevelse for meg å være på Norges nest nordligste punkt i maksvær og vindstille! Tilbaketuren med motorbåten fra Honningsvåg til Helnes gikk denne gangen helt greit.

Firbeinte gjester hadde vi besøk av nesten hver dag. Det var tamrein som var på sommerbeite på Magerøyfjellet, men som søkte
ned til kysten og sjøen på varme sommerdager for å unngå plagen
av innsekter. De kom på stasjonen og fikk vel noen godbiter, men kvitterte med sine ekskrementer på de rene og fine betongplattene mellom bygningene.

Den 28. juni passerte hurtigruteskipet ”Harald Jarl” like nordafor Helnes fyr. Skipet var på jomfrutur, og hadde anløpt i Hornvika ved Nordkapp og satt av passasjerer der. De ble skysset med buss til Honningsvåg, mens hurtigruten gikk sjøveien dit.

Det stundet mot at jeg skulle reise hjem til Helgeland, alene. Onkel hadde avtalt med en bekjent av seg som var chief på hurtigruteskipet ”Ragnvald Jarl”, at jeg skulle få være hans gjest på returen. Så da bodde jeg på chief-lugaren, og spiste god mat i offisersmessa.
En nattmorgen sto vi derfor tidlig opp og kjørte nok en gang med motorbåten til Honningsvåg, på blikkstille hav (kløttji hav, som onkel Birger ville ha sagt) og i tidlig morgensol. På turen så vi utenfor Kjelvik en brugde som var oppe og pustet. Hurtigruten skulle gå grytidlig klokken seks om morgenen fra Honningsvåg på rutetur sørover.

Gjensyn 2003

Det skulle gå 43 år til jeg igjen fikk se Helnes fyr. Det var i 2003 da vi var på reise med det nye hurtigruteskipet ”Finnmarken” nordover til Kirkenes. Da var tante og onkel døde, og det var nokså vemodig å se Helnes fyrstasjon igjen ytterst på neset, fra rekka på hurtigruten med kikkert og fuktige øyne.

 

 

 

 

-----

Det som jeg husker av teknisk utstyr m.m. på fyrstasjonen er følgende, pr. oppgitt år:

Helnes fyr (1960):

• Tent 1. gang 15.11.1908
• Tent 2. gang ultimo oktober 1948
• Gjenoppbygd etter krigen 1946-48.
• 4 stk drivstofftanker av stål à 13 000 liter.
• 1 stk radiopeilemast på ca. 22 m høyde.
• I maskinsal 3 stk 18 hk Lister 3-sylindrete diesel-motorer, og 1 stk 10 hk dieselmotor av samme fabrikat. De ble startet med sveiv, og en "knast" for hver sylinder ute; knastene ble dyttet inn etter hvert som omdreiningstallet på motoren økte.
• 1 stk radiofyr montert i 1955, sendesignal var HS, (∙∙∙∙/∙∙∙), rekkevidde 50 nm.
• Linjetelefon.
• Utedo/fjøs/verktøy-hobbyrom i uthus. Vannkum i bolig-kjeller. Magasinkomfyr på kjøkken.
• Gelender ned langs veien til sjøen med håndlist av 1" rør som også ble brukt til bunkring av brenseloljetanker for oljeovner.
• 2" rørledning for bunkring av drivstofftankene til dieselmotorene.
• Fyrlykt med 1 500 W glødelampe. 3. ordens linse med lysvidde 17,2 nm. Lyskarakter: 2 lynblink/30 s. Lysets høyde er 37,5 moh. Brenntid fra 12. aug. til 24. april.
• Meteorologiske observasjoner, 3 stk på dagtid.
• Tåkesignal type Nautofon montert i 1949.
• Bemanning: Fyrmester, 2 fyrbetjenter og en reserve-betjent i 8 mndr/år.
• Tørnstasjon innført i 1966.

Les Per Olav Pettersen sine minner fra Vardø fyr HER.

Les mer om Helnes fyrstasjon HER.

Møte med Vidar Helgesen

image1Klima- og miljøminister Vidar Helgesen besøkte i dag Norsk Fyrhistorisk Forening på vårt kontor i Oslo.

Statsråden er imponert over arbeidet som gjøres og viste til sitt tidligere besøk på Torungen fyr.

Det er viktig for Norsk fyrhistorisk forening å formidle at vedlikehold og tilgjengeliggjøring av fyrene ikke gjør seg selv. Det er avhengig av mye frivillig arbeid. Offentlig tilskudd til det frivillige arbeidet tilbakebetales med en enorm innsats og stort engasjement.

Bevaring og tilgjengeliggjøring av fyrene våre er viktig kulturminnevern, men også friluftsliv, kulturliv og lokalsamfunnsbygging.

Fyrhistorisk forening arbeider kontinuerlig med å bedre forholdene for det frivillige bevaringsarbeidet på norske fyrstasjoner.

 

 

ARBEIDET FORTSETTER PÅ LEPSØYREV

IMG 239723Kystverket har fullført sitt langvarige restaureringsprosjekt på Lepsøyrev fyr. Nå følger venneforeningen opp med arbeid innvendig, i lyktehus og på naustet.

Tekst: Kari-Ann Holgersen

Fra 2011 til 2014 gjennomførte Kystverket en totalrenovering av fyret. Etter at den siste familien flyttet ut av fyret i 1956 ble alle vinduene murt igjen. Disse er åpnet opp, med nye vinduer, det ble også nytt tak og moloen ut til tårnet ble forsterket. Innvendig har Kystverket lagt inn nye etasjeskiller. De har også lagt varmekabler i 1. etasje og nytt elektrisk anlegg. Tidliger var det kun strøm til lykta.

Så snart Kystverket var ferdig fortsatte venneforeninga arbeidet. Vi startet med listing av tak, gulv og dører. Deretter begynte vi i 3. etasje i oktober 2013. Vi skrapte, vasket og malte alle vegger, gulv og tak. Det var mye og tungt arbeid. Siden vi ikke hadde innlagt vann, ble det hentet med moped og kjørt til fyret. Der hadde vi en krabbekoker i første etasje, som vi varmet vann på. Det var mye skrapearbeid før vi kunne vaske og male, på grunn av betongsaging med vann.

Vi har holdt alle farger som de var da fyret ble avfolka, mens vi har brukt lys maling på alle nye vegger. Venneforeninga installerte også et kjøkken i et av soveromene i 2.etasje. Llangt om lenge fikk vi også klarsignal om at vi kunne få knytte oss på et privat vannverk. Det er gull verdt for oss!

Da kom det varmtvannstank og nytt Jets-toalett, dette er det også venneforeninga som har kjøpt inn. Vi skaffet møbler og oppvaskmaskin og komfyr og kjøleskap, vi har fått en del av dette av diverse givere. Mesteparten av møblene har vi faktisk fått, også har vi malt og fikset litt. Vi var så heldige å få ei heilt ny Eikedør av en nabo.

Nå har venneforeningen fått litt bedre økonomi, så før sommeren bestemte vi oss for å begynne renovering av naustet. Rundt naustet har vi bygd opp en mur med naturstein, og laget det litt ok for folk som vil sitte de og nyte utsikt og sola. Vi har skiftet til vinduer, som vi også har fått av naboen. Vi har kledd om hele sørveggen og malt den. I høst går vi i gang med østveggen.

Naustet skal vi også bruke til utleie og enklere arrangement. Der har vi uteareal og det er fint for barn. Vi ønsker også å få med samarbeidspartnere til diverse kurs, spesielt rettet mot barn og unge. Vi ønsker gjerne å bidra til opplæring i roing, padling, sjøvett og knuter.

I sommer har vi også lagt nytt dekke på balkongen rundt lykta, fjernet rust og prima og malt selve lykta utvendig. Nå begynner vi med maling inne i lykthuset. Vi har allerede lagt gulv på den bitte lille gangen mellom lykta og fyret. Det står også for tur å vaske fyret utvendig under lykta, der det har rent mye rustvann.

Av planer fremover kommer vi til å fortsette med kunstutstillingar og åpne dager på fyret. Vi jobber også for å lage ei lita julemesse.

Jeg vil trekke fram samarbeidet med Kystverket som svært godt. Bjørn Relling som er senioringeniør der har i mine øyne gjort en kjempejobb for å få igang arbeidet på Lepsøyrevet Fyr. Det tok noen år før det skjedde noe, men nå er vi godt fornøydeog vi opplever det som veldig kjekt å arbeidet med fyret her.

Kari-Ann Holgersen er leder av Lepsøyrevets venner.

Her kan du lese mer om Lepsøyrev fyr.

 

MINNER FRA VARDØ FYR

51342Fra sommeren 1955 til sommeren 1956 bodde jeg på Vardø fyr, som er Norges østligste fyr og ligger på Hornøya øst for Vardø i Øst-Finnmark.

Tekst: Per Olav Pettersen

Foranledningen var at min onkel, Birger Jacobsen, som var fyrbetjent på Helnes fyr, skulle flytte til Vardø fyr til en betjentstilling der, sammen med min tante Kist(Kristine). Jeg var seks år, de hadde ikke barn og jeg skulle bo sammen med dem dette året før jeg skulle begynne på skolen hjemme på Leka. Turen med hurtigruteskipet ”Håkon Jarl” fra Rørvik i Namdalen til Honningsvåg tok to og et halvt døgn. Vi fulgte med post-båten ut fra Honningsvåg til Helnes fyr, omtrent den 23. juni.

Vi var omtrent 14 dager på Helnes; tante og onkel pakket sine saker og transporterte dem ned til naustet for mellomlagring, inntil en skøyte skulle føre oss til Honningsvåg. Vi skulle reise videre til Vardø med Det Vesterålske Dampskibsselskaps godspassasjerbåt ”Andenes”. Reisen fra Honningsvåg til Vardø husker jeg ikke noe spesielt fra, bortsett fra at reisen fore-gikk om natta, og at det da var begynt å bli skumt om natta.

I Vardø ble vi mottatt av fyrmester Kyrre Hemmingsen og hans frue Ruth, torsdag den 7. juli 1955. Kyrre var for øvrig også fra Leka, så tante og onkel kjente dem fra før. Fra Vardø og til Hornøya bar det så i en motorbåt, for alle de ansatte på fyret hadde egne motorbåter, bortsett fra onkel. Sjøveien var ca 3 kilometer, og turen med motorbåt ut til fyret tok en liten halvtime. Mandag den 11. gikk onkel på sin første vakt klokken 20:00 som varte til kl 02:00 om natta.

På fyret skulle vi bo i en egen fyrbetjentbolig omtrent midt på gårdsplassen. Den hadde kjelleretasje som var murt av natur-stein. Her var det vanlige kjellerrom og vannkum, for drikke- og forbruksvann ble samlet fra regnvann og smeltet snø fra husets takflater. Dette huset ble for øvrig revet i 1981. Fyrmesterboligen er også revet nå.

I 1. etasje var det kjøkken, gang, spiskammers, soverom og to stuer. I den ene stuen hadde onkel montert opp en lysekrone, derfor kalte jeg denne stuen for ”kronstu’n”. På loftet var det diverse kott og to soverom. Det jeg husker mest av fra de første dagene, var at tante var svært oppgitt og veldig lei seg, fordi vi måtte vaske rundt i hele huset. De forrige beboerne hadde ikke gjort ordentlig rent etter seg da de flyttet.

Fyrstasjonens øvrige bygninger var tårnbygning og maskinsal, fyrmesterbolig, betjentbolig og en kombinert betjent/reservebetjentbolig, og to uthusbygninger med utedo. Dessuten et lite maskinhus ved sjøveien med vinsj for å dra opp en vogn langs den 450 meter lange veien, men denne ble svært lite brukt. På sørsiden av betjent/reservebetjentboligen var det et lite bygg, antakelig et antennehus. I maskinsal I var det montert 3 stk 18 hk Lister Blackstone 3-sylindrete dieselmotorer tilkoplet en 16 kW elektrogenerator, samt en 10 hk 1-sylindret dieselmotor av samme fabrikat, tilkoplet en 6 kW generator. I 1. etasje i tårnbygningen var det egen maskinsal II for 2 stk 24-30 hk dieselmotorer, av fabrikatet Wickmann. Disse var til-koplet kompressorer som sørget for trykkluft i ståltanker for tåkesignalanlegget av type K-Diafon, med lydtrakter vendt nord-og sørover. Trykklufttankene var plassert oppe i etasjene i tårnet.

I vaktrommet i maskinsal I var det plassert et radiofyr med en rekkevidde på 70 nm. Fyrbetjeningen hadde montert en rød blink-lampe i vaktrommet som skulle være en kontroll på at drivverket for linsen øverst oppe i tårnet gikk rundt; en blink pr. omdreining. Dermed slapp de å gå opp i det 20 meter høye tårnet for å kontrollere at linsen roterte.

Vardø fyr var på denne tiden en familiestasjon, det vil si at fyrbetjeningen kunne ha sine familier boende på stasjonen sam-men med seg. De øvrige ansatte på fyret var førstebetjent Alf Tobiassen med sin frue Rikarda. De hadde voksne barn som ikke bodde på fyret. Hierarkiet på fyrstasjonene tilsa at den fyr-betjenten som hadde lengst ansiennitet på stasjonen, ble titu-lert førstebetjent; den andre var da andrebetjent.

Og så var det reservebetjent Rasmussen. Han var ungkar og jeg tror at han het Hans til fornavn. Han bodde på fyret sammen med sin mor, som jeg mener het Amanda. Ruth og Kyrre Hemmingsen hadde en sønn som seilte som mannskap på hurtigruteskipet ”Midnatsol”.

Jeg var eneste unge som bodde fast på fyret dette året. Kyrre og Ruth hadde en lysebrun buhund som het ”Topsy”, og hun og jeg var mye ute i lag og lekte oss. Hjemmefra hadde jeg med meg leker. Det var en lastebil og en gyngehest som min far hadde laget, og en båt som jeg hadde fått av onkel Birger. Den var ikke større enn at den kunne flyte i oppvaskkummen i kjøkkenbenken. Men det var ”restriksjoner” på vannforbruket, så det var ikke ofte jeg ”seilte” med båten i oppvaskbenken. Ute var det ikke mulig å seile i noen vanndammer, og seiling i saltvann var uaktuelt, for da måtte jeg ned til sjøen, utenfor synsvidden fra husene oppe ved fyret.

Nede ved naustene var det ei lita vik med sandfjære, der det kunne reke i land forskjellige gjenstander. Blant annet det vi kalte for ”russerblåser”. Det var sorte gummiblærer med slange-tupp som kunne blåses opp til å bli ca 40 cm i diameter. Dette brukte jeg å sparke fotball med, selv om den var litt i største laget for meg.

På Hornøya var det i løpet av et år to ”onner”. Det var egg-sanking om våren og multebærplukking på sensommeren. I 1955 kunne vi plukke fine multer i kilovis! Fyrbetjeningen hadde visse rettigheter via Fyrvesenet til å plukke multer, og det benyttet alle på fyret seg av. Multene på Hornøya var av meget god kvalitet, bær som hadde modnet lang-somt ute ved kysten, der temperaturen ikke var for høy, og der lyset modnet dem over hele døgnet, og det rike fuglelivet sørget for en naturlig gjødsling. Noen av oss kunne selge multer i byen, og noen sendte multer til kjente. Vi sendte multer hjem til Leka.

Denne høsten på Vardø fyr hadde onkel kjøpt seg en pen 18-fots Skorgenes-båt av tre fra Jens K. Skorgenes Båtbyggeri i Tres-fjord i Møre og Romsdal. I den fikk han nå montert en 4,5 hk Marna innenbords bensinmotor. Når han hadde frivakt, gikk mange av høst- og vinterkveldene med til å arbeide i naustet med båten, og jeg var der noen ganger i lag med ham. Jeg gikk om nødvendig de 4-500 meterne opp til fyret og hentet verktøy og andre småting som han trengte. Hans Rasmussen hadde kjøpt akku-rat likedan båt, så de samarbeidet en del for å få båtene sine sjøklare til våren.

Det var sjelden jeg lengtet hjem til Trøndelag. Men jeg husker at jeg en dag satt ved kjøkkenbordet og så på kystlandskapet ”sørover”, som egentlig ble nordvestover. Jeg spurte tante om det var fjellene på Leka som vi så der borte, men det var det altså ikke!

De voksne syntes jeg var flink å leke med meg selv. ”Hobbyen” min ble å være fyrmester på forskjellige fyrstasjoner. Min fyrstasjon var et tent hvitt stearinlys i en lysestake av me-tall nede på gulvet, med glassmansjett på lysestaken som skulle illudere tårngalleriet. Små esker og treklosser tjente til maskinsal og bolighus. Mine favorittstasjoner var Steilene, Langøytangen, Holmengrå og Slettringen.., fordi jeg syntes at de hadde så fine, klingende navn. I en tegnebok tegnet jeg også flere fyrstasjoner, etter bilder som jeg så i onkels medlemsblad, Norsk Fyrtidende. Medlems-bladet, som kom ut en gang pr. mnd, hadde på forsiden et bilde av forskjellige norske fyrstasjoner. Ute var lekeområdet begrenset til selve gårdsplassen mellom husene og fyret/maskinsalen. Utenfor selve fyrområdet var det enda spor etter tyskernes anlegg med bunkere og andre konstruk-sjoner og ruiner, så der fikk jeg ikke lov å være. Det var jo på dette tidspunkt bare ti år siden 2. verdenskrig var slutt.

Så vidt jeg husker var forbindelsen med Vardø basert på private turer som fyrbetjeningen selv foretok, for alle hadde jo motor-båt, eller fikk låne en, eller man dro i lag. På dette fyret var det altså ikke noen postbåt, i og med at avstanden ikke var så stor inn til Vardø. Fyret hadde for øvrig rutinemessig kontakt med Vardø radio via radiotelefon hver dag klokken ett, og da ble det utvekslet meldinger, beskjeder og eventuelle telefonsamtaler.

En dag da onkel hadde vært i Vardø og handlet, hadde han kjøpt et leke-byggesett av typen ”Tekno nr. 00”. Jeg var og møtte ham nede ved sjøen og fikk pakken der og da, innpakket. Jeg skjønte nok hva det var, og spurtet oppover bakken og hjem for å pakke den opp. Dette var kjempestort for meg; jeg kunne bygge vind-mølle, heisekran, firehjulsvogn og fyrtårn!

Denne vinteren lærte jeg å skrive. Det var onkel Birger som tok seg av den opplæringen, og jeg skrev bokstaver og ord med formskrift som han syntes var best. Det første brevet som jeg skrev var på et helt linjert A4-ark, og det var til min far som denne vinteren var på fiske i Lofoten! Ellers besto skriveriene mine i å lage navnelister på alle fyr-stasjonene i Norge. Jeg skrev dem ned etter onkels Fyr- og personalregister, i en gulorange notisbok av den nest minste størrelsen. Listen begynte med nr 1 Færder, nr 2 Torbjørnskjær, ...nr 149 Helnes, og til slutt nr 153 Vardø og nr 154 Bøkfjord.

Som ”fyrmester” måtte jeg jo av og til skrive brev til Fyrdirektøren, og jeg inngikk avtale med fyrmester Kyrre Hemmingsen om at han skulle være fyrdirektør. Dermed fikk jeg maskinskrevet svarbrev fra ham som direktør, da jeg hadde ”bestilt” nye dører og maling for vedlikehold på min fyrstasjon...

En aktivitet blant damene på fyret var å holde syforening. De vekslet med å ha den hos seg hver sin uke, og jeg var vanligvis med tante dersom ikke onkel og jeg hadde noe annet fore. Vi solgte lodd og trakk gevinster til vinnere. Jeg husker en vinterkveld da vi skulle gå hjem og jeg hadde fått i oppgave å bære nummerlappboksen. Det gikk ikke likere til enn at jeg havarerte på det glatte underlaget, og loddene føk i alle retninger inn i snøskavlene...

Mennenes aktivitet på disse høst- og vinterkveldene kunne være å knytte angler til forsener. Angler og forsener kjøpte de i byen. På fyret ble forsenene, som var av hamp, dyppet i linolje. Når de var drypptørre, ble de knopet fast til anglene. Noen hadde konstruert et knopeverktøy som strammet forsenen til angelen, og det hadde alle sammen laget seg. Forsenene ble solgt til fis-kerne i byen. De brukte dem til å lage fiskeline med.

Om høsten og vinteren når det var tåke og snøtykke, ble tåkeluren kjørt. Den var av typen K-Diafon (diameter 215 mm) som ga et ganske kraftig lydtrykk. Innomhus var lyden noe dempet, men hvis tåkeluren ble kjørt, og vi hadde vært på besøk hos noen, eller en tur i maskinsalen, måtte vi vente inne til den hadde tutet, og så skynde oss inn til dit vi skulle. Utendørs var lyden så kraftig at vi måtte holde oss for ørene. Det lengste tidsrom som tåkesignalet ble kjørt i ett det året jeg var der var fra kl 02:40 den 22. desember til kl 19:00 den 23. desember, i alt 41 timer og 20 minutter pga snø, snøbyger og frostrøyk.

Julen kom til vanlig tid dette året også. Den ble et ”lyspunkt” i denne mørketida på Finnmarka, for det var mørkt hele døgnet i cirka to måneder midt på vinteren. Fyrlyset, som ble tent og slukket ifølge tidspunktet for soloppgang og solnedgang, lyste kontinuerlig hele døgnet fra 25. november kl 11.00 til 23. jan-uar kl. 09.30. Om sommeren var lyset slukket fra den 6. april kl 03.32 til den 12. august kl 21.05. Vi kjøpte juletre i Vardø som vi pyntet og satte i ”kronstuen”. Etter at vi hadde pakket ut alle pakkene om julekvelden, og jeg enda ikke hadde fått noen fra tante og onkel, ble jeg bedt om å gå ned i kjellergangen for å hente ”noe”. Der sto en stor pakke med noe uvanlig form innpakket i jule-papir. Det var en flott rattkjelke av typen ”RAPID”, med rød-lakkert ratt og håndbremse, og lakkert tresete! Spør om jeg ble overrasket og glad. Første juledag kunne ikke
komme fort nok, slik at jeg kunne ta den ut for prøvekjøring! Og denne julen fikk jeg mitt første julehefte: Vangsgutane.

En morgen på senvinteren våknet vi opp med nyheten om at en småtråler – ”Peder Rønnestad” – på oppdrag for fiskeridirektoratets kontrollverk, hadde grunnstøtt ved et lite skjær som het Avløs-ninga, like sør for Hornøya. Den hadde om natta i snøtykke gått seg opp ved skjæret. Om morgenen og formiddagen kunne vi fra fyret følge med på redningsaksjonen for tråleren, og så vidt jeg husker, var det også en redningsskøyte med på dette.

På vårparten var det tid for årets første onn, som pågikk over flere dager. Det var sanking av måseegg, som det var en anselig mengde av på Hornøya. På øya var det allerede da et stort fugle-fjell, som nå er fredet. Men reirene på hyllene i fuglefjellet var selvfølgelig ikke tilgjengelige for oss. Vi sanket egg som vi fant i reir på bakken.
I likhet med multebærene, hadde fyrbetjeningen adgang til en del eggfangst i og med at de var ansatt i Fyrvesenet.

Det var en etablert praksis når det gjaldt hvordan vi kunne ta egg. I reir der det lå ett eller to måseegg, kunne vi ta det ene eller begge to. Dersom det var tre egg i reiret, måtte vi ikke ta noen i det hele tatt, for da var det meget sannsynlig at det ene av dem var ruget, og det var jo umulig å vite hvilket av dem det var. Slik ble det tatt hensyn til at ikke alle eggene ble fjernet fra reirene. Det maksimale antallet egg i reirene var vanligvis tre stykker, en meget sjelden gang fire. Når det ble fjernet egg fra reirene, varp fuglene nye egg inntil det igjen var tre stykker i reiret.


Da dagens eggfangst var over, gjensto det å prøve eggene. For sikkerhets skyld ble eggene da lagt i kaldt vann for å prøve om de var ferske. Dersom et egg fløt, var det ruget, og ble kassert; men dersom det sank var det OK. Denne eggtestingen var det kvinnene som sto for, med litt ”hjelp” fra meg. Eggene ble solgt til forretninger inne i byen, slik at det ga litt ekstrafortjeneste til fyrfolket.


Det ”nye” som jeg forbandt med Vardø fyr da jeg var der, var også som på Helnes, lukter: ny-malingslukt, for vi malte opp noen rom i boligen etter at det var blitt rent over alt, det meste i fargen lyseblått som var ”fyrfarge”. Likedan lukten fra rensemidlet for malepensler, ”Penseldoktor’n”, en mørk væske på gul metallboks som luktet sterkt. Videre tåkelurlyden, lukten av linolje fra forsenene, eksoslukt fra dieselmotorene, måke-skrik og stygg lukt fra sildoljefabrikken i Vardø når vi var på bytur. Likedan kunne jeg på radioapparatets langbølge følge tikkingen av sendesignalet fra radiofyret når det var i drift: ∙∙∙-/-∙∙ (VD).

Sommeren kom, og året på Finnmarka var straks omme. Vi skulle reise hjem til Leka, tante og onkel på ferie, og jeg for å be-gynne på skolen.
Onkel hadde i god tid i forveien bestilt lugar på hurtigruten fra Vardø og sørover til Rørvik, og hurtigruteskipet var ”Håkon Jarl”, det samme som vi hadde reist nordover med for ett år siden. Vi reiste sørover på sankthansaftenen i 1956, for jeg husker at vi så bålene langs Finnmarkskysten på tur sørover, onkel hadde ferie fra 25. juni.

Årets ferie ble avviklet slik: 1. betjent fra 01.06. – 01.07., 2. betjent fra 25.06. – 31.07., fyrmester fra 31.07. – 01.09.. Vi ser at de har en måneds ferie alle sammen.

Året som jeg opplevde på Vardø fyr har gitt meg mange gode minner. Det har vært med på å holde min interesse for fyr, fyr-stasjoner og fyrvesen levende i alle år, og er et år jeg tenker tilbake på med stor glede, selv om det nå er 60 år siden jeg var så heldig å få være med på dagliglivet på en fyrstasjon.

-----

Det jeg husker som var av teknisk utstyr/data på Vardø fyrsta-sjon i 1956 er følgende:

• Gjenoppbygd etter krigen 1946-48.
• 4 stk drivstofftanker av stål à 13 000 liter.
• I maskinsal I 3 stk 18 hk Lister 3-sylindrete dieselmotorer, og 1 stk 10 hk dieselmotor av samme fabrikat. De ble startet med sveiv, og en "knast" for hver sylinder ute; knastene ble dyttet inn etter hvert som omdreiningstallet på motoren økte.
• I maskinsal II 2 stk Wickmann 24/36 hk dieselmotorer koplet til trykkluftkompressorer, som sørget for trykkluft til 3 stk trykktanker for drift av et K-Diafon tåkesignal; arbeidstrykk ca. 2,5 kg/cm2. Luftforbruket var 1 300 l/lydsekund. Lydtrakter vendt nord- og sørover.
• Tåkesignal type K-Diafon, montert i 1937.
• 1 stk radiofyr montert i 1953, sendesignal var VD (∙∙∙‒/‒∙∙), rekkevidde 70 nm.
• Radiotelefon.
• Rød kontrollampe i vaktrom for kontroll av linsedriften.
• Utedo/fjøs/verktøy-hobbyrom i uthus. Vannkum i bolig-kjeller. Magasinkomfyr på kjøkken.
• 2" rørledning for bunkring av drivstofftankene.
• Fyrlykt med 1 500 W glødelampe. Lysets høyde er 77,2 moh., 4. ordens linse med lysvidde på 23 nm, som sammen med Utsira fyr har Norges lengste lysvidde.
• Brenntid 12. aug. til 24. april. Lyskarakter: 1 blink/30 s.
• Ute, et lite maskinhus/vinsj for drift av varetralle på hjul (ikke skinnebane).
• 1 stk antennemast med antennehus.
• Bemanning: Fyrmester, 2 fyrbetjenter og reservebetjent i 8 mndr/år.
• Elektrifisert med dieselaggregater i 1937.
• Tørnstasjon innført i 1959.

Les Per Olav Pettersen sine minner fra Helnes fyr HER.

Les mer om Vardø fyrstasjon HER.

UTSTILLING: FYR OG HAVN PÅ ANDENES

P1070681P1070694Andenes fyr er nå åpent for publikum med ny utstilling.

Tekst: Kristine Moltu

Fyret på Andenes er et kjent landemerke og alle turistene som besøker stedet tar bilder av det høyreiste og staselige fyrtårnet. I sommer har det også vært mulig å ta seg en tur opp i tårnet, som ble reist allerede i 1859.

Kystverkmuseas avdeling i Museum Nord har tilrettelagt formidling i tårnet. Her er det informasjonsutstillinger om fyrhistorie og lysteknologi, og publikum kan også oppleve det populære bildespillet "Glimt frå fyr". Selvfølgelig er det også anledning til å se lyktehuset hvor den originale linsa av 2. orden fremdeles gjør jobben sin. De som tør kan dessuten ta en luftig tur ut på galleriet 40 meter over havet, hvor utsikten er fantastisk!

Utstillinga i fyrtårnet er første trinn i en stor satsning på formidling av Kystverkets historie på Andenes. Museum Nord planlegger en større museumsutstilling, som også skal ta for seg havnas historie. Havna på Andenes er omfavnet av flere store moloer, som til sammen blir Nord-Europas lengste. Den første moloen ble påbegynt i 1895 og var et stort arbeid som krevde det ypperste av ingeniørkunnskap i sin tid. Det tok nesten ti år å ferdigstille den. Men Andenes er fortsatt aktuell som fiskerihavn og staten skal i de kommende årene ruste opp havna for flere hundre millioner kroner. Gjennom den nye utstillinga ønsker Kystverkmusea også å synliggjøre hvordan Kystverket arbeider i dag for fiskeriene i fremtiden.

Kystverkmusea - Museum Nord skal arbeide videre med utstillingsplanene, og håper å kunne åpne den nye utstillinga om fyret og havna på Andenes til neste år.

 

Kristine Moltu er konservator for Kystverkmusea Museum Nord Vågan

HER kan du lese mer om Andenes fyrstasjon.

RESTAURERING: OBRESTAD

7 nov 2015 Fyr med netting8 Kjellar for9 kjellar etter CO2 blasingKalking arbeid aug 2016Arbeidet med restaurering av Obrestad fyr har pågått siden 2014 og vil fortsette til 2018. Mye arbeid har vært gjort i sommer.

Tekst: Martin Worts

Arbeidet på Obrestad er delt i tre faser: granittvegg, reperasjon og ny drenering rundt bygg (2014 -2016), tårnreparasjon og ny drenering (2016-2017) og reparasjon av trapp ved inngang og bygging av nytt overbygd inngangsparti (2016-2018).

Drenering ble gjort rundt granittbygningen i 2014 og den gamle sementen mellom granittblokkene ble fjernet i 2015. For å rense kjelleren ble det brukt karbondioksid. Dette er en ganske ny teknikk som fryser bort uønsket materie som gammel maling og mugg. De siste 7 månedene har bygningen vært pakket i netting for å hindre regn å komme inn og for å la bygningen tørke ut så mye som mulig. I juni satte vi i gang med å bruke den opprinnelige teknikken med kalkmørtel mellom granittsteiner. Dette gjør at bygningen "puster" bedre. Siden 1970-tallet har ødelagt sement fanget inn vann i granittveggene.

Når mørtelen nå har blitt skutt inn mellom granittblokkene, er overflaten deretter belagt med et 6 mm lag av kalkmørtel for å vanntette bygningen. Dette er påført med flere strøk av kalkvask for å ytterligere beskytte bygningen på beste mulig måte. Dermed blir fyret tilbakeført til sin opprinnelige hvite farge.

I 2017 skal vi begynne med å reparere betongtårnet og toppen der selve fyrlyset står. Tårnet ble bygget av tyskerene under 2. verdenskrig som utkikkstårn. Det vil også bli lagt skikkelig drenering fra toppen av tårnet. Inngangspartiet har alltid hatt lekkasjeproblemer på grunn av dårlig feste mellom trapp og bygningsfasade. Det har samlet seg vann her som har rent ned i kjelleren i staden for ut.

Når nytt inngangsparti skal lages ønsker vi å invitere til en arkitektkonkurranse. Da har vi valget mellom å lage noe helt nytt eller bruke den opprinnelige løsningen. Byggningen hadde egentlige et bislag, som ble fjernet på 1960-70 tallet.

Da fyret ble bygd var det innredet som et vanleg hus. Senare ble aggregat og andre apparat installert og fyret ble omgjort til maskinhus for driften. Når restaureringen er ferdig vil vi fortsette med å lage skiftende utstillinger i fyret og samtidig ta vare på hvordan det så ut da dette var et fyr i drift. Vi er i stadig, god dialog med fylkeskommunen og riksantikvaren i forhold til totalløsning for den freda bygningen.

Den totale restaureringen vil gjøre bygningen bedre rustet for det harde klimaet vi har her, og som vi kanskje vil kjenner enda mer på, her på denne utsatte kysten.

Martin Worts er rådgiver for kulturvern i Hå kommune, som eier Obrestad fyr.

HER kan du lese mer om fyrstasjonen.

 

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 46 gjester og ingen medlemmer på besøk.