HISTORIE: Lindesnes fyrstasjon

Lindesnes fyr 1Fyret på sørspissen av Norge er både landets første og landets mest besøkte. I tillegg har det en meget vekslende historie.

Tekst: Per Roger Lauritzen

Halvøya Lindesnes er for mange sjøfarende det første møtet med norskekysten. Opp gjennom historien har nok mang en sjømann pustet lettet ut da han så klippene ytterst på halvøya stige opp av havet. I seilskutetiden, hvor nøyaktigheten i navigasjonen var så som så, ga det sikkert trygghet i å ha landet i sikte. Når det blåste for hardt og skuta kunne risikere å forlise var det nok ofte en fordel å følge Norskekysten fremfor Danskekysten når man skulle østover mot Sverige. På norsk side fantes det et vell av trygge ankringsplasser man kunne legge seg trygt til ved, mens Danskekysten på den andre siden av Skagerak for det meste er åpen og full av forræderiske sandbanker. Det er derfor med god grunn den norske presten Peder Claussøn Friis på slutten av 1500-tallet omtaler Lindesnes som "dette nes som alle sjøfarende folk kjenner til". Han var prest i Audnedal 1566—1614 og bør derfor vite hva han snakker om. Men møtet med farvannet omkring Lindesnes var også fryktet av mange, også det med god grunn. Der møtes nemlig Skagerrak og Nordsjøen. Det medfører ofte både kraftige vinder og havstrømmer, og begge deler har ansvaret for at mang en skute har blitt presset på land i dette området opp gjennom tidene.

Når ideen om å veilede de sjøfarende ved hjelp av fyrtårn dukket opp også i Norge var det derfor ganske så naturlig at det første skulle plasseres på tuppen av Lindesnes. I 1655 ga så kong Fredrik III Povel Hansøn fra Kristiansand privilegium til å etablere en fyrlykt på denne plassen. Ved å få lov til å skattlegge alle skipsanløp i havnene mellom Bergen og Bohuslän skulle han så finansiere driften. Å bygge et fyr viste seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort. De tre skipene som ble sendt til Lindesnes fra Kristiansand med materialer og utstyr, brukte mer enn 7 (!) uker på turen på grunn av dårlig vær. Planen var dessuten å lage lys med et åpent kullbluss, men skipet som skulle hente kull fra England, kom ikke fram i det hele tatt det året. Isteden ble det derfor reist et tårn i tre, sannsynligvis tre etasjer høyt, På toppen ble det satt inn blyglassvinduer og lyskilden ble 30 talglys. 27. februar 1656 ble fyret tent for første gang. Det sier seg imidlertid selv at talglys ikke ga tilstrekkelig lys og passerende skip klaget. Litt bedre ble det da kullblusset endelig kom i drift på høsten, men fyret fikk bare lyse til oktober før kongen trakk tilbake tillatelsen til å drive fyr på Lindesnes. Kombinasjonen dårlig lys og krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var sannsynligvis grunn til beslutningen.

Fra kullbluss til elektrisitet

Deretter skulle det gå 69 år før man prøvde på nytt. Igjen satset man på kullbluss, men det brant bare oppe i en jerngryte som ble plassert rett på fjellet. For å unngå at lyset på Lindesnes ble forvekslet med det på Skagens Odde nord i Danmark (!) ble det dessuten satt opp to fyr ved Lindesnes. Ett ute på selve neset og ett på toppen av Markøy, litt lenger vest. Fyrene ble tent 1. februar 1725.

I 1782 ble fyrene overtatt av det offentlige og det ble ansatt en inspektør som skulle holde øye med at fyrfolkene gjorde jobben sin. Han holdt til på Selhovden, med fri sikt til begge fyrene. Dersom fyret brant dårlig skjøt han et skudd med en kanon for å få dem som passet varmen på fyrene til å skjerpe seg.

I lengden ga ikke en fyrgryte nok lys. I 1799 ble fyrgryta på Lindesnes plassert på et 6 meter høyt steintårn, og i 1822 ble begge fyrene bygget om til lukkede kullblussfyr i et steintårn. Tårnet var utstyrt med trekkanaler rundt blusset for å få et jevnere lys og bedre virkning. Ny teknologi gjorde etter hvert at fyret på Lindesnes kunne bygges om til å brenne parafin. Det fikk også en linse som samlet lyset og ett apparat som laget lysblink med forskjellige karakterer på fyrene. Dermed hadde man ikke lenger behov for to fyr, og Markøy ble lagt ned i 1844. Fundamentet kan man imidlertid se fremdeles. Det kan man også på Lindesnes. Det første teglsteinstårnet ble nemlig revet og et mer moderne tårn i støpejern og lykt ble satt opp i 1915.

Norges sørligst fastland

Lindesnes fyr hadde fast bemanning frem til 2003. Siden er det bygget et stort besøkssenter like nedenfor fyret. Det inneholder et fyrmuseum som gir mye flott informasjon om norske fyrstasjoner. I den forbindelse har også de to fyrvokterne fått ”et liv etter avbemanningen”. De har fortsatt ansvar for vedlikehold og værobservasjoner, men jobber i tillegg som formidlere.

Fyrmuseet og et besøk i selve fyrtårnet trekker mange folk til Lindesnes, men mange kommer også bare for å ha vært på fastlandsnorges sørligste punkt. Den eksakte posisjonen aller ytterst er 57°58'46"N og avstanden til Kinnarodden, det nordligste punkt på fastlandet, er 1752 km. Mange besøkende nøyer seg ikke med mindre enn å gå helt ned til vannet for å dyppe tærne i havet helt i sør. Det bør de imidlertid være forsiktige med, det kan være voldsomt sug i bølgene på en slik plass og blir man dratt på sjøen er man ille ute.
Rundt 100 000 personer tar turen ut til Lindesnes hvert år. Det er ikke rart at plassen er valgt til Vest Agders tusenårssted.

Kilder og info: Norges fyr, Bjørkhaug og Poulsson, Grøndahl & søn forlag as 1986 og fyr.no

 

Per Roger Lauritzen er medlem av Norsk fyrhistorisk forening og redaktør for NAFs veibok. Han har også skrevet mange bøker om norsk natur, historie og turmuligheter.

Denne teksten var først trykket i Magasinet Kulturarven.

 

Du kan lese mer om Lindesnes fyrstasjon HER. For informasjon om fyrmuseet eller booking av overnatting, trykk HER.

 

 

 

ENGASJEMENT: Diafonen på Svenner

12Svenner fyr - oversolcellene som driver lyssignalet kan en skimte det igjenmurte hullet der diafonen var montert.Nytt initiativ kan redde diafonen på Svenner fyrstasjon, men både nødvendige midler og en klar bevaringsstrategi mangler.

Tekst: Ola Sendstad

André Schau i Norsk fyrhistorisk forening har tatt initiativ til å redde diafonen på Svenner fyrstasjon. Signalanlegget var i drift fra 1931 til 1986. Siden da har diafonen ligget i deler i en fjellkløft foran fyret.

En diafon er et luftdrevet tåkesignal. Anlegget ble betjent manuelt, og satt i drift under tåke og dårlig sikt. Lyd frambringes ved at luft fra trykklufttanker presses gjennom to horisontale sylindre med ringformede slisser. Diafonen er det tåkesignalet som gir kraftigst lyd. Signalet består av en lengre dyp tone etterfulgt av et kort tonefall, et såkalt "grynt". Som hvert fyr har sin lyskarakter, har hver tåkelur sin lydkarakter.

Diafonen på Svenner er en K-diafon. Dette indikerer sylinderdiameteren på 215 mm, som er størrelsen på alle norske diafoner med unntak av den på Færder fyr, som er den noe større L-diafonen. K-diafonen trenger i bruk 1300 liter luft per lydsekund. Dieselmotorer driver trykkluftkompressorer, som fyller trykklufttankene. Denne delen av anlegget er intakt inne i maskinhuset på Svenner.

Sommeren 2015 ble resten av diafonen heist opp fra fjellkløfta utenfor maskinhuset. Diafonen er knust i to store og en del mindre deler. Den er lagd i 12 mm tykt støpejern, og er i sammensatt stand 1760 mm lang.

Arbeidet med å heise opp og transportere diafonen til Stavern ble utført av Stavern dykkersenter og Terje Nalum fra drivergruppa til Tvistein fyr. Delene ble deretter fraktet til Pedersen smie og sveiseverksted AS i Drammen, der de ligger lagret. Nå avventes det midler til sammensveising, sandblåsing og lakkering i tilsvarende original oksydrød farge.

Diafonen er et viktig kulturminne for den helhetlige formidling av fyrhistorien på Svenner. Med diafonen på plass ville en kunne sikre et særegent teknisk interiør. Men en full istandsetting er kostbar og ikke nødvendigvis ønsket. Det er fremdeles uklart hva som skal skje videre. André Schau har kontakt med drivergruppa til Svenner fyrstasjon og Kystverket sørøst, og håper diafonen på en eller annen måte kan komme tilbake til Svenner. Han er opptatt av at prosessen går riktig for seg, og at bevaringen kan skje på mange måter. Det gjenstår både å innhente nødvendige midler og å enes om bevaringsstrategi.

Diafonanlegget på Svenner er ett av 24 tilsvarende diafonanlegg i Norge. Bare på Lindesnes er diafonen helt intakt og godkjent til bruk. Der demonstreres lydsignalet som attraksjon flere ganger hvert år, blant annet ved deres faste arrangement: Tåkelurens dag. Andre steder finnes diafonen på plass, men er ikke i bruk. På Jomfruland fyrstasjon er diafonen utstilt på et stativ utendørs. Slik bevares den i det minste som objekt og er svært tilgjengelig for publikum. Hvilken strategi skal man velge på Svenner?

 

Du kan lese mer om Svenner fyrstasjon HER. Svenner er et stort anlegg med en aktiv drivergruppe. Det er fint både å komme på dagsbesøk og å leie seg overnatting. Booking av overnatting gjøres HER.

Diafonen på Jomfruland

ARRANGEMENT: Kulturvernkonferansen

Nå er det igjen tid for Kulturvernkonferansen. Kulturvernforbundet inviterer til årets store samlingspunkt for frivillige og ansatte i kulturvernet.

Tema for Kulturvernkonferansen 2016 er: Den immaterielle kulturarv - kompetanse og kunnskap i kulturvernet. Det vil fokuseres på kulturvernorganisasjonenes arbeid, med den immaterielle kulturarven. Konferansen vil løfte frem ulike perspektiv på kompetanse, det skrevne ord, lokalhistorie, samt hvordan vi tar vare på dokumentasjon om vår kulturarv.

Riksarkivar Inga Bolstad og Hans-Wilhelm Steinfeld er blant de som står på programmet.

Det endelige programmet vil bli lagt ut på våre hjemmesider www.kulturvern.no

Sted: Gamle Logen, Grev Wedels plass 2, Oslo.
Tid: 12.03.2016, 10:00 – 16:00.
Deltakeravgift: Kr. 600,-. Konferansen er gratis for studenter, tillitsvalgte og medlemmer i
kulturvernorganisasjonene. Lunsj og to kaffepauser inkludert.

Påmelding innen 1. mars

Meld deg på konferansen HER

 

RESTAURERING: Guldholmen fyr

Hovedhus og MaskinhusFor tiden pågår det mye arbeid på Guldholmen fyr. Det handler både om omfattende rehabilitering og om nye roller rundt videre drift.

 Tekst: Ola Sendstad

1. juni 2015 overtok Moss kommune vedlikeholdsansvaret av Guldholmen fyrstasjon, fra Stiftelsen Gamle Guldholmen Fyr.

Det er Staten som eier fyrstasjonen. Gjennom Miljødirektoratet ble det bevilget 4.1 millioner til restaureringsarbeid, med forbehold om at Moss kommune overtok driftsansvaret. Bevilgningen ble gitt med utgangspunkt i en tilstandsrapport om bygninger og brygger. Prosjektet omhandler hovedhuset, maskinhuset, fjøset, "betjenten", hønsehuset og naustet. Nordbrygga og sørbrygga settes også i stand.

Arbeidet er nå i full gang og FYR.NO har snakket med prosjektleder for arbeidet, Frank Ivar Hansen. Han er til daglig ansvarlig for parker og friluftsområder i Moss kommune.

 

Hva var det første arbeidet som dere satte i gang med?

– Eternittplater både på tak og på vegger på hovedhuset var i så dårlig forfatning at det tidlig ble bestemt at de måtte plukkes ned. Tilstanden på eternittplater på de andre bygningene varierte, men for å få et helhetlig inntrykk valgte vi å ta ned disse også. Da fikk vi undersøkt tilstanden på undertak og takkonstruksjonen skikkelig. Det var takene som var i dårligst forfatning, men det var også nødvendig å skifte deler av bjelker på noen av bygningene. Fasadebordene var stort sett i dårlig forfatning. De er også skiftet ut på samtlige bygninger.

Gjorde dere noen oppdagelser underveis?

– Vi hadde i forkant god oversikt over skader og hva som måtte gjøres. Når vi plukket av ytterlaget så vi spor av mye forskjellige reparasjoner fra ulike tider. Hovedhuset hadde dårlige eternittplater på vegger og tak. Under fant vi igjen den eldre bordkledningen som var dårlig, og fasadene har nå fått ny tilsvarende kledning. På betjenten var eternittplatene i bedre tilstand, men under var det mye dårlig, blant annet i deler av bjelkelag. Også her var det nødvendig å skifte panelbord.

I hvilken grad har dere lyktes med å ta vare på eldre bygningsdeler?

– Det har vært i varierende grad, det har jo vært gjort mye forandringer med bygningene gjennom alle tider. Tidligere uthus er på et eller annet tidspunkt blitt gjort om til utleie med store forandringer. Vi har fokusert på at uttrykket utvendig blir mest mulig likt slik det så ut før eternittplatene ble satt på vegger og tak. Taket på Hovedhuset var tekket med eternitt, som ble fjernet, og nytt undertak og skiferstein tilsvarende den gamle skiferen på betjenten er blitt montert. På betjenten, som hadde skifer på taket, måtte vi plukke den forsiktig ned for å legge nytt undertak på grunn av lekkasjer. Her er den originale skiferen lagt tilbake nå. På grunn av råteskader måtte tilsvarende operasjoner utføres på maskinhuset, fjøset og hønsehuset. Her var det brukt noe forskjellig taktekking: eternitt i dårlig tilstand, blikkplater og skifer. Gammel skifer ble også her fjernet og lagt tilbake på nye undertak. For å få lik stil la vi skifer på samtlige tak. På naustet slapp vi heldigvis å ta av gammel skifer da undertaket ikke var skadet.

En annen utfordring var at de fleste vinduene var ødelagt av råte bortsett fra betjenten hvor det har vært satt inn husmorvinduer som vi syntes brøt helt med stilen på de andre bygningene. På grunn av veldig dårlig tilstand på gamle vinduer og stilbrudd, har vi satt inn nye vinduer tilnærmet lik de gamle i utrykk.

Hvordan går arbeidet videre?
– Vi regner med å være ferdig med de største utvendige arbeidene allerede innen årsskiftet, men noen justeringer vil måtte stå igjen til våren. Gjennom vinteren vil vi foreta utbedringer som er nødvendige innvendig, blant annet det elektriske anlegget. Det kan være at en del innvendige restaureringsarbeider blir utsatt til etter sommeren.

Hvordan vil driften av fyret være i framtiden?
– Etter restaureringen er fullført vil det igjen være mulig å leie Guldholmen fyr. Dette vil skje gjennom Kystleden administrert av Oslofjordens Friluftsråd. Det vil sannsynligvis være mulig å leie seg inn fra slutten av juni 2016.

*

Hansen og arbeidet på Guldholmen tydeliggjør viktige spørsmål i bevaringsarbeid. Nødvendige praktiske vurderinger griper raskt inn i spørsmål om originalitet og tilbakeføring; til hvilken tid og etter hvilket ideal? Tilretteleggingen for videre aktiv bruk er kanskje det aller viktigste tiltaket for bevaring. Slik sikres allmenn tilgang og framtidig relevans.

Guldholmen fyr ligger på den lille øya Gullholmen, utenfor Jeløy i Moss. Store deler av holmen, samt tilgrensende sjøområde er fredet som naturreservat på grunn av viktigheten for sjøfugler. Restaureringsarbeidet på fyret måtte først avvente til etter hekkesesongen. Prosjektet er nå i rute, og snart vil dette vakre stedet igjen være tilgjengelig for besøk.

 

Les mer om historien til Guldholmen fyr her.

Ny daglig leder

1 1 Ola Sendstad1. desember tiltrådde Ola Sendstad som ny daglig leder i Norsk Fyrhistorisk Forening. Han er utdannet sivilarkitekt og har tidligere arbeidet med blant annet restaureringsprosjektering og kommunikasjon av kulturarv.


– Nå ser jeg fram til å bidra til og formidle det viktige arbeidet med bevaring og aktivisering av alle våre fyr. Jeg er spesielt opptatt av hvordan lokalt engasjement, bruk og alle små samfunn tilknyttet fyrene sikrer bevaring og framtidig relevans.


Har du spørsmål, idéer til prosjekter eller tips til saker nås vi på e-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller på telefon: 41602046.

Ona fyr skinner igjen

Ona 2014Bifyret og hovedfyret på Ona fyrstasjon er pusset opp av Kystverket, og arbeidet har kostet omkring 2,3 millioner kroner.

Oppussingsarbeidet ved Ona fyrstasjon startet i juni 2014, og ble avsluttet i desember 2014. Planleggingen av renoveringen startet allerede opp tidlig i 2013. I planleggingsfasen deltok Kystverket, Romsdalmuseet og fylkeskommunens kulturavdeling på befaring.

Arbeid på hovedfyret og bifyret

– Hovedfyret ble sandblåst på alle ytre overflater. I tillegg ble alle glass i fyrlykta tatt ut, og sprosser og rammer ble rengjort før glass ble satt tilbake, sier senioringeniør Bjørn Relling ved Kystverket Midt-Norge.

Ståloverflater av støpjern har blitt grunnet og malt med fire strøk maling. I tillegg ble en del porer i overflaten sparklet før grunning. Inngangsdøren ble skrapet og malt med linoljemaling.

– Innfestingsbolter til nedre galleri har blitt skiftet ut, da det var usikkerhet knyttet til kvaliteten av disse, fortsetter Relling.

Bifyret har blitt sandblåst på ståloverflatene. Alle andre overflater har blitt rengjort. I tillegg har fyret fått ny galleriplank og lykten har blitt malt.

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 113 gjester og ingen medlemmer på besøk.