Fylkesmann og tidligere fiskeri- og kystminister Svein Ludvigsen holdt i oktober 2012 dette kåseriet om fyrenes betydning for kystens befolkning og sjøfarende. Vi har her fått tillatelse til å dele hans frodige og innsiktsfulle refleksjoner med våre lesere fra en som er glad i kysthistorien og har utsikt til Hekkingen fyr ved innseilingen til Tromsø:

Havet gir. Havet tar.

Slik har fiskere, sjøfarende og kystbefolkningen forsonet seg med havets veldige krefter og gavmilde høst. Den ”blå åkeren”, med vindens og bølgenes uoppslitelige energi, fylte seil og ga fremdrift, utvikling og utkomme.

Forlis, borte på havet, ei våt grav. Begrep med tragediens innhold, hverdagens realitet for de som hadde utsikt mot havet.

Min hustrus oldemor satt i fjæra på Edøy en stormfull mørk vinterdag, med ungeflokken rundt seg, og så mannen kullseile og drive i land på stranda. Min oldefar mistet 3 sønner i samme forlis på yttersida av Senja.

Hva har ikke kystens folk opplevde gjennom århundrene, i skrøpelige farkoster i all slags vær, i mørke og i opprørt hav, i sund og kystnært hvor mea og brottsjøenes særegne sang, stjernes og generasjoners erfaring var navigasjonen. Vår Herre var en utro styrmann i nattens mørke.

Men forlis av handelsskip ble fra tid til annen en velsignelse for dem som bodde der vraket og vrakgodset drev i land. I en frostfri jordgamme heime lå det en grovt dimensjonert eikestokk som takdrager. Den var ikke hugget i egen skog.

Fyrene. Vardene. Tåkelurene. Stakene og sjømerkene. Kystens og sjøfarendes venner.

Det startet i Egypt og Libya. Fønikerne, disse sjøfarende handelsmenn, var de første. De bygget fyrlys, det første vi vet om var ved innløpet ved Dardanellene, der hvor sundet skiller Asia fra Europa, for 2700 år siden.

Datidens egyptiske Farao bygget et 200 meters høyt fyr ved havnen i Alexandria 280 år før Kristus. I 1500 år var lyset fra bålet synlig 40 NM borte, og om dagen var røyken synlig like langt. Vi snakker om intet mindre enn et av de såkalte ”verdens sju underverk”!

Det påstås at Hellige Olav, for 1000 år siden, lot bygge 2 store varder på Ny-Hellesund til stor hjelp for sjøfarende vikinger. Pietro Querini, italieneren og hans mannskap som påstås å ha lagt igjen sine gener og sitt DNA på Værøy etter et forlis i 1432 skriver i sin beretning at ”vi seilte av sted i 15 dager. Alltid styrte vi etter varder på toppene av øyene, hvilket angav den beste og dypeste led”.

Hos oss i Norge var Lindesnes første fyr i 1655, men siden det bare var i funksjon i 1 års tid må vel Færder i 1696 og Kvitsøy vippefyr og Høgevarde som kom i 1700 være våre første fyr. Det tok ytterligere 100 år før 6 ny fyr ble bygget.

Fyrene ble, var og er, nå i automatisert drift, veivisere inn fra havet. Og mange av dem ble vakre arkitektoniske, visuelt estetiske og effektive byggverk som tjente sitt formål som livbergende installasjoner der de pekte trygghet.

Der man inne i landet bygget jernbanestasjoner som monumenter over fremskrittet, der ligger fyrtårnene og fyrmesterenes boliger som vitnesbyrd om en teknologisk utvikling fra kullbluss, tranlamper og parafinlamper til elektrisitet med reflektorer, blinklys og linser som strålte og berget liv.

Om vi kunne løfte oss opp en klar vinternatt ville vi se en kjede av lys som om kysten var pakket inn i trygghetens blinkende vern. Fyrene, fra Torbjørnskjær ved svenskegrensen, forbi Lindesnes og Kvitsøy slik det ble oppført i 1829 som et sekskantet kullblussfyr, ruvende 29 alen høyt. Og så opp mot Ryvarden lenger nord, ja hele veien opp til Hekkingen fyr som ble bygget i 1859 utfor der jeg bor, og like opp til Fruholmen, Slettnes og Makkaur der de viser sjøveien langs hele den lange farefulle kysten like opp til russegrensen.

Der bodde de, disse ensomme fyrvokterne, sjøfarendes samaritaner, av og til med sin familie, kortere eller lengre perioder. Ensomhet var et begrep de ikke kjente. Men de kjente nok ansvaret. De visste at de var skillet mellom liv og død for de som i mørke skulle finne farleden mellom svikefulle undervannsskær, grunner og fjellveggen. Jo visst kjente de til alt dette, for de aller fleste som i tidlige tider ble ansatt på fyrene var kapteiner og styrmenn, mange kom fra Marinen, med lang erfaring fra seilas.

Kystens generasjoner har meget å takke fyrfolkene for. De var handlingens menn, sindige, ansvarlige og med fred i sinnet, stødige folk som Gabriel Scott forteller så fint om, om fyrvokteren som i sin dagbok sirlig noterte ned at ”Den samme vind som nu i nogle dage haver blæst fra Øst, nu blæser fra Vest”.

De forsto naturen. De kjente vindens luner og dens utro flørting fra alle himmelretninger.

Historien forteller om at mange forulykket i tjenesten, værhardt og utsatt for brott og mørke som arbeidsplassen var for mange av dem. På Hekkingen fyr omkom fyrvokteren på tur ut til fyret sitt, og postfører Paul Elverland omkom noe senere da han vendte hjem etter utført postbud til fyrets innvånere. Det statlige Fyr- og merkevesen innvilget i 1904 den nesten blinde enken en årlig pensjon på 150 kroner inntil babyen, som var 9 måneder da faren druknet, fylte 18 år.

Bedre gikk det med losen og hans sønn fra Hvaler som i 1859 forliste på Torbjørnsskjær, og etter 3 døgn ble reddet av en kollega fra Larkollen. Beretningen om denne hendelsen slår lakonisk fast at bergingsmannen ”denne hædersmand forlangte dog 2 spd i bjergingsløn av de 2 forkomne stakler”!

Jeg kan huske han Konrad. Han som førte små oljefat, kanskje 30 liters parafinfat sånn omtrent, og fylte på fyrlyktene rundt Sommarøy. Vi ungene på 50-tallet visst at han Konrad gjorde viktig arbeid. Og at det å være ansatt i Fyr- og merkevesenet var en høy og betrodd stilling. Han arbeidet i Staten med stor S. Han Konrad så vi opp til. Det samme gjorde nok også statsminister Johan Sverdrup da han i 1888 i statsbudsjettet understreket hvor viktig det var å holde og rekruttere førsteklasses folk til Fyrvesenet.

Allerede i 1841 hadde jo Fyrdirektøren i en Kongelig Resolution blitt tillagt ”bestyrelsen av Rigets Fyr- og Merkevæsen tillige med Anbringelsen av Fæstigheter paa større Kyststrækninger”

Men i hin hårde dager, i fyrlysenes tidligste tider, så HM Kongen det nødvendig å advare de fastboende på den smale landstrime mellom havet og fjellfoten.

For i 1705 så Kong Fredrik IV av Kongeriket Danmark-Norge seg nødsaget til følgende forordning: Paa det de Søfarende ved tændte Lyses Skin gjennem Vinduer icke skal forledes i Seilladsen, men magelig kan kjænde den rette Fyr, skal alle Undersaattere som boer ved Strandsiderne og har ved Vindue Udsigt til Stranden, selv, samt tilholde deres Børn og Tienesteytende, saasnart Lys tændes, deres Vindue tæt at optrække saafremst de icke vil ansees og straffes som Kgl. Mj.’s Overtrædere”.

For oss som har vokst opp ved havet, og sett de blanke, de røde og de grønne blinkene som lager hull i mørke vet vi at man ”kødder” ikke med slikt. Vi vet at skipperen, i storm og i stilla, i skjæret fra ei lita lyspære der bak i ”bestikket” kan han lese draftet, telle og gjenkjenne blinkenes monotone og gjentagne frekvens, og så vite hvor han befinner seg.

Og vi kan gå til sengs der heime, vel vitende om at om ikke Vår Herre skape seg vrang for de kjære vi har på havet så vil de komme heim og i trygghet. Fyrvesenet vil, slik de har gjort i generasjoner, gjøre sitt for den trygge farleden.

Et gammelt ord sier at skip er trygg i havn, men at skip jo er bygget for å seile. Sant nok, og tross dagens satelittnavigasjon, teknologiske identifikasjonssystemer og elektroniske kart så er lyskilden fortsatt livets kilde, balansepunktet mellom forlis og sikker seilas for den sjøfarende.

Lyskarakteren, lyssignalene som oppfattes av den som ser, og lysstyrken, beregnet i den internasjonale måleenheten ”candela” så vel som den elektriske lysbuen fra 1850-årene og glasslinsene med ulike brennvidder som den franske ingeniøren Augustin Fresnel utviklet i 1820, er alt sammen fortsatt nødvendige innretninger som har vist sin funksjonalitet i 200 år.

I dag er fyrene ubemannet. Enskjønt, du kan leie deg inn i et fyr, overnatte og nyte ensomheten i den storslagne kystnaturen, og gjerne innbille deg at du er fyrvokter og rår over liv eller forlis. Slik de gjorde, de som var virkelige fyrvoktere. Skulle du få lyst å tilbringe en natt eller to ytterst på kysten, i skillet mellom land og hav så sjekk Kystverkets internettsider. Der finner du ut hvilke fyr som nå tjener som husly for forbifarende.

Norsk Fyrhistorisk Forening har også interessante hjemmesider til glede og innsikt for den som vil gløtte inn i en viktig del av norgeshistorien, vår marine og maritime historie. Om livet på fyrene, enten de sto på ensomme holmer eller hadde jorder rundt seg, store nok til ei ku for melkeforsyningen til fyrvokterens barn, eller kanskje et rom i fyrvokterboligen til barnas guvernante og lærerinne. For utpå Torbjørnsskjær fyr i Østfold, på en holme uten et gresstrå på rot var det i sin tid 11 barn og en ku.

Forresten,- tittelen fyrvokter. Tidvis var og ble de benevnt ”fyrvoktere”, tidvis var de ”Fyrforvaltere” med stor F, og atter igjen bestemte departementet at de skulle benevnes ”fyrmestere”, dog med liten f! Og i tidligste tider ble de titulert som ”fyrkarle” eller ”fyrdrenge”. Over dem alle regjerte embetsmannen med den fine tittel ”fyrinspektør”.

Men hva betydde vel fine titler når stormen raste, slik den gjorde hin novembernatt i 1861 da båtopptrekket og bryggen på Feistein fyrstasjon ble sopt vekk. Enda verre gikk det en vinternatt i 1868 da hele holmen sto under vann. En bråttsjø tok naustet med seg, og med det også fyrvokteren og tjenestepiken, mens hustruen og datteren berget seg og holdt fyret i drift i 11 døgn mens stormen raste som besatt. Heldigvis er statsansatte og deres familier bedre sikret i dag enn den gang da den samme enken fikk brev fra Fyrdirektøren at hun ikke kunne få pensjon fordi ”det Offentlige ikke tilstaar nogen saadan til sine Betjenters Enker”.

Mer anerkjennelse lå deg dog i avgjørelsen HM Kong Christian VI av Danmark-Norge gjorde i 1740 da familien Pettersen som startet privat fyrdrift i år 1700 på Kvitsøy, og senere gikk konkurs derav, ble adlet og fikk den megetsigende adelstittel ”von Fyhren”.

På Utsira, for 110 år siden, søkte Canselli-assesor Formann fra Bergen tillatelse til    ”på en ham tilhørende Eiendom yderst i Nordsøen fra det faste Land kaldet Udzire  hvorved for farlige skjær er den bæste Udøe for Indløbet til Bergen Led, da det her under  Landet er med al slags Vind bekvemt at duve op for at faa Lods, samt på Høieste Lyng mod  øst hvor der er en jevn Plan og en bestandig vandig Dam faa opført et maateligt Fyrtaarn, der om dagen kunde tjene som Dagmærke og om Natten Brænde som Blusfyr.”

Lang mer mot nord ligger det kanskje mest besungne fyret, Skomvær fyr utenfor Røst, fyret som Erik Bye gjorde landskjent fordi han ga skuta av Porsgrunn by navnet ”Skomvær”. Fyret ble bygget så sent som i 1887 med begrunnelsen at her passerte årligen 700 skip, 2 hver bidige dag på sør fullastet med trelast fra Arkangelsk i Russland. Kunstneren Karl Erik Harr beskrev engang Skomvær fyr som ”stedet ytterst i verden”, der det ligger 17 km utfor Røst som selve utposten mot Atlanterhavet.

I Troms har vi bare 4 fyr, Hekkingen, Lille Lyngøy, Torsvåg og Fugløykalven. Lytt på radioen en tidlig morgenstund, og fyrene vil bli familieære stedsnavn undertiden mens værmeldingen, vind og nedbør blir rapportert over eteren.

Sistnevnte, Fugløykalven fyr, ruvende på en 41 meters høy liten holme beskrives som landets mest isolerte fyrstasjon. Til nærmeste nabo er det 20 km over åpent hav, og mens det var bemannet kunne det gå uker uten mulighet til å lande på de to alternative landingsplassene. Det skremte ikke fyrbetjent Aksel Henriksen fra å ha sin arbeidsplass her i ensomheten i 38 år, og fikk avslag fra Fyrdirektøren da han søkte om å få fortsette da han fylte 70 år.

Lengt i nord, som det aller nordligste av kongerikets mange fyr, finner vi Fruholmen fyrstasjon, et kraftig kystfyr som har 1 blink hvert 20. sekund, 47,7 meter over havet. Navnet sies å komme fra en dansk adelsdame som var forvist nordover til denne forblåste Finnmarksholmen pga av usedelig livsførsel i Danmark. Den eventyrlystne fruen fikk som belønning, sier sagnet, oppkalt holmen etter seg. Det gamle navnet Gressholmen ble til Fruholmen.

Du har sikkert sett de fascinerende uværsbildene fra Kråkenes fyr på Vågsøy i Sogn og Fjordane. Mer kortreist er det jo til Tungenes borti nabolaget. Fyret som bærer i seg kysthistorie fra tidlig 1800-tallet, og huser et spennende fyrmuseum som bla forteller hvordan de bodde på et fyr, og om jeg husker rett fra mitt besøk der for 10 år siden hadde de både kunst og gamle båtmotorer til ørensfryd og øyetssyn.

Skulle du trenge overnatting på en tur til vårt nordligste fylke er Slettnes fyr på Nordkinnhalvøya det nordligste av alle dem som ligger på fastlandet. Står du ved det 39 meters høye rød og hvitmalte tårnet, det nest høyeste støpejernsfyret i Norge, bygget i 1905, etter forslag fra datidens Amtmann, kan du skue utover en storslagen natur, inklusive Barentshavet hvor intet stopper utsikten.

Slik ligger de der, fyrene, som portstolper du kan runde for å entre innerleden og seile trygt i havn.

Jeg sa at Erik Bye hadde gjort Skomvær fyr landskjent uten egentlig å synge om fyret.

”Om skipper og skute har funnet sin grav
og mangen en rabbagast er mønstret av
skal «Skomvær» få seile på minnenes hav
– Hal toppseil, my boys, hiv-ho!,”

Sang Erik Bye. Om skuta Skomvær av Porsgrunn by. Det kunne vært en sang om fyrene langs kysten vår, om Skomvær fyr i Lofoten, for fyrene våre lyser på minnenes hav, de også.