Historien om Villa fyr
I 1838 kom 70 mann til den avsidesliggende øya Villa som ligger i Flatanger på kysten av Midt-Norge, 125 km (200 km med båt) nord for Trondheim. Hva skulle de gjøre her på den ytterste øy? De skulle bygge et fyr og de fasiliteter som trengtes; arbeidsbrakke, kai, naust, lager, bolig. Alt skulle være ferdig til høsten året etter. Det var en formidabel oppgave, uten vei, uten telefon, uten elektrisitet.
Tekst: Reidar Lindseth
Fyret
Resultatet vet vi, Norges og trolig verdens nordligste (i 1839) fyr ble tent 1. september 1839. Fyrets funksjon generelt var å trygge ferdselen til sjøs for alle, og spesielt å trygge handelsruter til Nord-Norge. Den farefulle seilas mot nord, og de rike fiskeressursene der, skulle sikres. Stortinget bevilget penger i 1836, i 1837 ble avtaler, planer og tegninger for prosjektet ferdig. Tidlig vår 1838 ankom arbeiderne. Første år bygde de arbeidsbrakke, bolig for fyrvokteren, 2 lagerhus, smie, kai og naust. Så ble det pause fra 1. nov til 1. mars. I mars 1839 kom de tilbake og bygde fyret, som var ferdig til planlagt dato; 1. september. Hele byggeprosessen ble ledet av Amund Hanssen, 35 år gammel. Ungkar da han kom, men ble gift med en lokal dame og fikk 5 barn.
Fyret er sekskantet og bygd av granittstein, kleberstein og murstein, i alt 55.000 stein. I tillegg en flott utvendig jerntrapp, som står like fint i dag, og flere smi- og støpejerns-konstruksjoner innvendig og på toppen.
Lederen av det norske fyrvesen, Claudius Schive, ville ha en «gammel og velprøvet» metode på et så avsides sted. Derfor ble fyret bygget som et kullfyr. En levende flamme i fyrets øverste etasje var synlig 18 nautiske mil (33 km) utover havet. Det var selve kullet som brant, som i en esse, med trekk-kanaler fra nederste del av bygningen. Trekkåpningene sees også i dag på alle 6 sider. Flammen skulle være ca 1 meter høy. Den skulle brenne fra 1. september til 25. april. Det gikk med 400-500 tønner kull, og noe ved, hvert år – ca to tønner pr. dag. Kullet måtte være av god kvalitet, og Parrolcoal ble kjøpt fra Skottland og Canalcoal fra England. Denne gamle metoden ble brukt i 20 år.
I 1859 ble fyret ombygd for å bruke olje. Det ble ny topp, franske linser (andre orden) og speil, et «moderne» fyr, med blink hvert 4. min. Villa er dermed trolig det siste fyr i verden som ble bygd som kullfyr og det siste som hadde en levende kullflamme. Fyret var i drift til 25. april 1890. Flere nye fyr i området hadde da gjort Villa fyr overflødig.
Loser
Øya hadde hatt flere loser før 1890, men etter nedleggelsen ble fyrassistentenes bolig tatt i bruk av losene og fyret ble observasjonstårn. De drev losing utover 1900-tallet. Den siste losfamilien flyttet herfra i 1939. 1940-1945 var Villa en observasjonspost. Fra 1945 var fyret og boligen forlatt, og begge forfalt. Den siste faste innbygger på øya flyttet i 1955, og husene er nå feriehus. Mens det var fyrvoktere, assistenter, loser og fiskere var Villa et levende samfunn med voksne og barn, hverdag og fest. Nå er det noen feriehus og mange besøkende om sommeren, resten av året er det stillheten, vinterstormer og naturen som rår.
Bevaring og ny bruk
På 30 år hadde forfallet kommet langt, men noen lokale ildsjeler så historien og verdien i anlegget på Villa, og tok initiativ til en redningsaksjon. Villa Fyr Venneforening(VFV) ble stiftet 3. april 1976. Målet deres er restaurering og bevaring av det gamle fyranlegget, som i dag består av et hus, en kai, et naust og selvfølgelig fyret. I de 40 år som har gått er det lagt ned et enormt arbeid.
Fyret har fått ny topp. Den nye ligner den fra 1839, men er ikke en tilbakeføring, men et vernebygg. Trappen er sandblåst og malt og fyret er kalket, og restaurering på murene har vært nødvendig. Huset er restaurert: nytt tak, skifting av vinduer, maling ute og inne, vannforsyning, solcellestrøm, nye vedovner og mye annet. Naust og kai er utbedret og vedlikeholdt.
Etter at det meste har vært eid av det offentlige, er nå hele anlegget overdratt til venneforeningen. I 1999 ble hele anlegget fredet. Alt arbeid på anlegget forgår i nært samarbeid med kulturminnemyndighetene. Hele anlegget framstår nå i god stand. Men som mange lesere her godt vet er vedlikehold på et værhardt område en evigvarende oppgave.
Venneforeningen legger også ned et godt arbeid med å presentere fyret som et kulturminne. Både fyret og omgivelsene er en severdighet og det legges til rette for besøk. Det er utarbeidet en brosjyre om fyrstasjonen. Stien fra kaia til fyret er merket, det holdes åpne dager med guiding og salg av mat. Boligen leies ut til overnatting, noe som er en spesiell opplevelse. Venneforeningen har også suvenirer, krus og t-skjorter. Utsikten fra toppen av fyret er fabelaktig. Anlegget ligger midt i et marint kulturlandskap. Venneforeningen anslår 4000-5000 personer besøker fyret hvert år.
Til slutt en liten utfordring til lesere av fyr.no:
1. Har noen kunnskap om det var fyr med åpen flamme som ble bygd senere enn 1839, og som var i drift etter 1859?
2. Kan det ha eksistert fyr lenger nord enn N 64° 32’ i 1839?
Send kommentarer til: reilin@online.no