Den 15,7 km2 store Værøya utgjør hoveddelen av Norges fjerde minste kommune i areal. Værøy har vært bebodd helt fra steinalderen. På strandflaten nord og øst på øya finnes alt av bosetning, mest konsentrert rundt Sørlandsvågen. Værøy er i dag en ren fiskerikommune – med flere fiskebruk, landets største tørrfiskprodusent og størsteparten av lutefiskproduksjonen i Norge. I lys av dette er det rart at det første ønsket om et innseilingsfyr på Værøy ikke dukket opp før i 1876. Da gikk det til gjengjeld raskt. I Stortingets budsjett for 1879 ble det bevilget nødvendige midler. I 1880 ble fyrstasjonen bygget, og den ble tent første gang 20. oktober. Den ble satt opp som en familiestasjon med bolighus, uthus, naust og landing. En 6. ordens fyrlampe ble montert i et lavt tårn på det ene hushjørnet. Naustet ble skylt på sjøen i en januarstorm i 1901, og fyret fikk også skader. I 1905 ble tårnet forhøyet og lykta byttet ut med et 4. ordens fyrapparat. I 1957 ble Værøy fyr elektrifisert fra det lokale nettet og hadde dieselaggregater som reserve. Stasjonen ble automatisert og avbemannet i 1984 og nedlagt i 2007 da det ble erstattet av en fyrlykt. I senere år har fyrstasjonen vært under restaurering, og den har blitt et flott besøksfyr.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.
Redigert 2021, EC.