Listalandet er lavt og utsatt for vind fra alle retninger. Det er kysten utenfor også. I tillegg har den ingen beskyttende skjærgård, og mange av strendene er langgrunne med store rullesteiner. Strømforholdene er også ofte vanskelige. I «Den norske los» anbefales det derfor å holde god avstand fra kysten på Lista, helst minst en kilometer. Der står det og skrevet at avstanden til land er passende «når toppen av fyrtårnet går under kanten av fjellkammen innenfor».
I tidligere tider var Lista kjent som en skipskirkegård. Bare i november og desember 1781 havnet åtte skip, hvorav ett svensk orlogsskip, i fjæresteinene.
Det kom derfor tidlig krav fra lokalbefolkningen om å få reist et fyr på denne plassen. I 1788 skrev student Heidrich, som var huslærer på Lista, til Generaltoldkamret i København at «Det Syn at se Skibbrud her paa Landet kan bevæge endog de grusomste Nationer til Medlidenhed mod sig, samt til at tænke paa Middel til saadanne Ulykkers Afværgelse. Mit Sind blev sat i heftig Bevægelse ved at betragte de skibbrudne Mennesker». Generaltoldkamret sendte brevet videre til Admiralitetet, som ikke lot seg bevege, og kort svarte «at saadant Fyr ikke ansees nyttigt eller tilraadeligt». I 1804 foreslo Jens Smith fra Flekkefjord at han selv skulle reise og drive et fyr på Lista for 1400 riksdaler og avgift fra utenlandske skip, men også han fikk negativt svar.
Først i 1828 bestemte fyrkommisjonen, som var opprettet for å prioritere utbyggingen av fyr langs kysten, at Lista fortjente et anlegg. Anleggsarbeidet startet våren 1834, og, endelig, 10. november 1836 kunne lyset tennes på Lista fyr.
Verdens største fyrstasjon
Fyrstasjonen på Lista ble plassert på Gunnarshaug, lengst vest på Listalandet, og når staten først satte i gang, tok den skikkelig i. Det ble reist et 34 meter høyt steintårn som var fôret med murstein. I toppen stod det et annen ordens linseapparat som ga et blink hvert minutt. Fyrvokteren og hans familie fikk en stor og god bolig med fem rom og kjøkken. På loftet var det ett værelse som assistenten måtte nøye seg med. Uthus med fjøs, smie og naust ble også ført opp. Hele anlegget kostet bortimot 28 000 spesidaler. I tillegg ble det bygget et fyr for å markere innseilingen til Flekkefjord. Det lå på Varnestangen, på nordpynten av Lista, ca. 8 kilometer unna.
Særlig fremtidsrettet var imidlertid ikke anlegget på Lista. Allerede i 1843 mente en ny fyrkommisjon at lyset fra fyret lett kunne forveksles med andre fyr. De foreslo derfor at man skulle gjøre som f.eks. på Torungen, og bygge flere tårn. For Lista betød dette at det ene blinkfyret skulle erstattes av tre faste lys i samme høyde, plassert i en trekant. Altså måtte det bygges to tårn til. De stod klare i 1853, og 16. september kunne alle tre fyrene tennes. Da holdt det selvfølgelig ikke med en fyrvokter og en assistent. Det nye fyrmannskapet bestod av fyrforvalter, underforvalter og fem assistenter, og det ble nødvendig å bygge ytterligere en stor bolig og ditto uthus. Anleggsarbeidet ble for det meste utført av en gjeng anleggsarbeidere fra Sunnmøre og ble utført på et par somre. Totalt kostet det over 61 000 spesidaler.
Fra 1853 og til 1873 sto det derfor hele tre tårn med fast lys ved siden av hverandre. I disse årene var Lista fyr dermed verdens største fyrstasjon.
Forandringer i fleng
Denne store bygningsmassen var det bare behov for i ca 20 år. Da var fyrteknologien kommet så langt at lysene fra fyrene kunne få individuelle blinkende karakterer. Dermed hadde man ikke lenger behov for to av fyrtårnene. Det ble derfor igjen satt i gang et stort anleggsarbeid på Lista, men denne gangen for å ta ned to overflødige tårn og frakte disse til andre steder. Det ene steintårnet fra 1853 gjenoppstod som Halten fyr i Trøndelag. Den øverste delen av det eldste fyrtårnet fikk nytt liv som Svenner fyr utenfor Stavern i Vestfold. Resten av steinene ble dels brukt til utbedring av steingjerdene på Lista og dels til ombygging av Feistein fyr i Rogaland.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019