For å unngå at lyset på Lindesnes ble forvekslet med det på Skagens Odde nord i Danmark (!) ble det satt opp to fyr ved Lindesnes. Ett ute på selve neset og ett på toppen av Markøy, litt lenger vest. Kullblussfyrene ble tent 1. februar 1725. Ansvarlig for fyrene fra starten til 1759 var Jørgen Michelsen Bornholm. Han ansatte så folk som sørget for at fyrene brant. Det krevde mye kull, og det var nok også en betydelig jobb å frakte kull ut til de to blussene. Fyrfolkene hadde bolighus på Lindesnes og Markøy. I 1759 overtok Andreas Chrystie kontrakten med staten om å drive fyrene. Han døde imidlertid etter bare ett år, og hans kone Marjorie Lowrie hadde så ansvaret videre. Hun var den første, og sannsynligvis eneste, kvinne i Norge som har vært fyrforvalter, altså hatt ansvaret for to fyr.
I 1782 ble fyrene overtatt av det offentlige, og det ble ansatt en inspektør som skulle holde øye med at fyrfolkene gjorde jobben sin. Han holdt til på øya Selhovden, med fri sikt til begge fyrene. Dersom fyret brant dårlig, skjøt han et skudd med en kanon for å få dem som passet varmen på fyrene til å skjerpe seg.
I lengden ga ikke en fyrgryte nok lys. I 1799 ble fyrgryta på Lindesnes plassert på et 6 meter høyt steintårn, og i 1822 ble begge fyrene bygget om til lukkede kullblussfyr i et steintårn. Tårnet var utstyrt med trekkanaler rundt blusset for å få et jevnere lys og bedre virkning. I 1844 besluttet Fyrvesenet at et fyrlys var tilstrekkelig på Lindesnes, og Markøy fyr ble nedlagt. Skagen fyr var bygget om, det hadde fått fyrlinse og blitt et blinkende fyr. Fundamentene til kullblussfyrene på Lindesnes og Markøy kan man se fremdeles.
Kullblussfyret på Markøy ble slukket i 1844, men restene av det holdes vedlike. I 2019 ble Markøy fyrs venner stiftet, og de jobber for å tilbakeføre fyret.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.