Lindesnes fyrstasjon

Erstattet av nye kullfyr i 1799 og 1822. Dagens fyrtårn er fra 1915. Automatisert i 1989. Avbemannet i 2003. Bemanningen er opprettholdt som museal funksjon.

Eier:

Staten, Kystverket

Vernet:

Ja (Fredet etter Kulturminneloven 1994)

Besøksfyr:

Overnattingsfyr:

Ny bruk:

Lindesnes fyr er landets mest besøkte fyrstasjon. Det har et stort besøkssenter, interessante utstillinger, en innholdsrik museumsbutikk og gode spisesteder. Det er også mulig å leie seg inn i assistentboligen for selvhushold.

Hjemmeside:

Klikk her

NFF-medlem:

Fyret på sørspissen av Norge er både landets første og landets mest besøkte. I tillegg har det en meget vekslende historie og et tvillingfyr.

Halvøya Lindesnes er for mange sjøfarende det første møtet med Norskekysten. Opp gjennom historien har nok mang en sjømann pustet lettet ut da han så klippene ytterst på halvøya stige opp av havet. I seilskutetiden, hvor nøyaktigheten i navigasjonen var så som så, ga det sikkert trygghet å ha landet i sikte. Når det blåste for hardt og skuta kunne risikere å forlise, var det nok ofte en fordel å følge Norskekysten fremfor Danskekysten når man skulle østover mot Sverige. På norsk side fantes det et vell av trygge ankringsplasser man kunne legge seg trygt til ved, mens Danskekysten på den andre siden av Skagerrak for det meste er åpen og full av forræderske sandbanker. Det er derfor med god grunn den norske presten Peder Claussøn Friis på slutten av 1500-tallet omtaler Lindesnes som «dette nes som alle sjøfarende folk kjenner til». Han var prest i Audnedal 1566—1614 og visste hva han snakket om.

Men møtet med farvannet omkring Lindesnes var også fryktet av mange, også det med god grunn. Der møtes nemlig Skagerrak og Nordsjøen. Det medfører ofte både kraftige vinder og havstrømmer, og begge deler har ansvaret for at mang en skute har blitt presset på land i dette området opp gjennom tidene.

Først ute
Når ideen om å veilede de sjøfarende ved hjelp av fyrtårn dukket opp også i Norge, var det derfor ganske så naturlig at det første skulle plasseres på tuppen av Lindesnes.

I 1655 ga så kong Fredrik III Povel Hanssøn fra Kristiansand privilegium til å etablere en fyrlykt på denne plassen. Ved å få lov til å skattlegge alle skipsanløp i havnene mellom Bergen og Bohuslän skulle han så finansiere driften. Å bygge et fyr viste seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort. De tre skipene som ble sendt til Lindesnes fra Kristiansand med materialer og utstyr, brukte mer enn 7 (!) uker på turen på grunn av dårlig vær. Planen var dessuten å lage lys med et åpent kullbluss, men skipet som skulle hente kull fra England, kom ikke fram i det hele tatt det året. Isteden ble det derfor reist et tårn i tre, sannsynligvis tre etasjer høyt. På toppen ble det satt inn blyglassvinduer, og lyskilden ble 30 talglys. 27. februar 1656 ble fyret tent for første gang. Det sier seg imidlertid selv at talglys ikke ga tilstrekkelig lys, og passerende skip klaget. Litt bedre ble det da kullblusset endelig kom i drift på høsten, men fyret fikk bare lyse til oktober før kongen trakk tilbake tillatelsen til å drive fyr på Lindesnes. Kombinasjonen klager på dårlig lys og krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var sannsynligvis grunn til beslutningen.

Fra kullbluss til elektrisitet
Deretter skulle det gå 69 år før man prøvde på nytt. Igjen satset man på kullbluss. For å unngå at lyset på Lindesnes ble forvekslet med det på Skagens Odde nord i Danmark (!) ble det satt opp to fyr ved Lindesnes. Ett ute på selve neset og ett på toppen av Markøy, litt lenger vest. Fyrene ble tent 1. februar 1725. Ansvarlig for fyrene fra starten til 1759 var Jørgen Michelsen Bornholm. Han ansatte så folk som sørget for at fyrene brant. Det krevde mye kull, og det var nok også en betydelig jobb å frakte kull ut til de to blussene. Fyrfolkene hadde bolighus på Lindesnes og Markøy. I 1759 overtok Andreas Chrystie kontrakten med staten om å drive fyrene. Han døde imidlertid etter bare ett år, og hans kone Marjorie Lowrie hadde så ansvaret videre. Hun var den første, og sannsynligvis eneste, kvinne i Norge som har vært fyrforvalter, altså hatt ansvaret for to fyr.

I 1782 ble fyrene overtatt av det offentlige, og det ble ansatt en inspektør som skulle holde øye med at fyrfolkene gjorde jobben sin. Han holdt til på øya Selhovden, med fri sikt til begge fyrene. Dersom fyret brant dårlig, skjøt han et skudd med en kanon for å få dem som passet varmen på fyrene, til å skjerpe seg.

I lengden ga ikke en fyrgryte nok lys. I 1799 ble fyrgryta på Lindesnes plassert på et 6 meter høyt steintårn, og i 1822 ble begge fyrene bygget om til lukkede kullblussfyr i et steintårn. Tårnet var utstyrt med trekkanaler rundt blusset for å få et jevnere lys og bedre virkning. I 1844 besluttet Fyrvesenet at ett fyrlys var tilstrekkelig på Lindesnes, og Markøy fyr ble nedlagt. Skagen fyr var bygget om, det hadde fått en fyrlinse og blitt et blinkende fyr. Den nye teknologien gjorde etter hvert og at fyret på Lindesnes kunne bygges om. I 1854 ble kullblusset fjernet. Et nytt lyktehus ble montert på toppen, og der inne kom en første ordens fransk fyrlinse med parafinlampe i midten. Fyrlinsa roterte ved hjelp av et urverk. To lodd som gikk nedover på en bane i fjellsiden, gav kraft til det hele. Det nye linseapparatet gav fyret en egen lyskarakter: fast lys og blink hvert minutt.

I 1815 ble fyrlinsa flyttet og satt opp i et nytt lyktehus på toppen av et nytt støpejernstårn. Der står den fremdeles, og i mørket kjenner man igjen Lindesnes for et fast lys, og lysstrålene gir et kraftig blink hver 20. sekund. Fundamentene til kullblussfyrene på Lindesnes og Markøy kan man se fremdeles.

Norges nest største skipstragedie
Det tyske frakteskipet M/S Palatia ble bombet i senk av allierte fly ved Lindesnes i oktober 1942. Skipet hadde med seg 999 russiske krigsfanger og 167 tyskere. Skipet gikk ned øst for Lindesnes, og over 950 mann omkom i forliset. I museet finnes en egen utstilling om Palatia.

Populært besøksmål
Lindesnes fyr hadde fast bemanning frem til 2003. Stiftelsen Lindesnes fyrmuseum står for den daglige driften av Lindesnes fyrstasjon. I 2004 åpnet museets visningsbygg «Fjellhallen» nedenfor fyret, det er sågar Vest-Agders tusenårssted. Bygget går inn i fjellet og inneholder museumsutstillinger, en stor multimediasal, museumsbutikk og kafé. På Lindenes finner man også de to siste fyrvokterne i Norge. De har fått «et liv etter avbemanningen». Fyrvokterne har ansvar for vedlikehold og værobservasjoner, men jobber i tillegg som formidlere.

Fyrmuseet og et besøk i selve fyrtårnet trekker mange folk til Lindesnes, men mange kommer også bare for å ha vært på fastlandsnorges sørligste punkt. Den eksakte posisjonen aller ytterst er 57°58’46”N, og avstanden til Kinnarodden, det nordligste punkt på fastlandet, er 1752 km. Mange besøkende nøyer seg ikke med mindre enn å gå helt ned til vannet for å dyppe tærne i havet helt i sør. Det bør de imidlertid være forsiktige med, det kan være voldsomt sug i bølgene på en slik plass, og blir man dratt på sjøen, er man ille ute.

Rundt 100 000 personer tar turen ut til Lindesnes hvert år. Det er ikke rart at plassen ble valgt til Vest-Agders tusenårssted.

På sommeren er det også populært å besøke fyrmuseets spisested Fyrgryta og det vedfyrte bakeriet Bakerovnen. Maten og bakevarene som selges ved Lindesnes fyr, byr på mange kortreiste råvarer, med særlig fokus på tang og tare. I Fjellhallens kafé serveres spesielle fyrvafler og fyrbrød med ramsløkpesto og fiskekaker.

Tåkeluren
Lindesnes er det eneste fyret i Norge der man får kjøre tåkeluren. Med jevne mellomrom tuter fyrvokterne med diafonen fra 1950-tallet, og de besøkende får en lydopplevelse de husker lenge. Følg med på lindesnesfyr.no for å se når det skjer.

Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.

: Lindesnes fyr. Foto: Frank Knutsen.

: Lindesnes, det dramatiske landskapet hvor Nordsjøen og Skagerrak møtes. Foto: Per Roger Lauritzen.

Søk på Fyr.no

Orkland kommune, Trøndelag

Agdenes fyrstasjon

Ålesund kommune, Møre og Romsdal

Ålesund fyrstasjon: Molja

Giske kommune, Møre og Romsdal

Alnes fyrstasjon

Øksnes kommune, Nordland

Anda fyrstasjon

Andøy kommune, Nordland

Andenes fyrstasjon

Ørland kommune, Trøndelag

Asenvågøy fyrstasjon

Dønna kommune, Nordland

Åsvær fyrstasjon

Vestvågøy kommune, Nordland

Ballstad fyrstasjon

Narvik kommune, Nordland

Barøya fyrstasjon

Horten kommune, Vestfold

Bastøy fyrstasjon

Bergen kommune, Vestland

Bergen molofyr

Hustadvika kommune, Møre og Romsdal

Bjørnsund fyrstasjon

Bodø kommune, Nordland

Bjørnøy fyrstasjon

Bodø kommune, Nordland

Bodø fyrstasjon

Bokn kommune, Rogaland

Boknasund fyrstasjon

Vega kommune, Nordland

Bremstein fyrstasjon

Brønnøy kommune, Nordland

Brønnøysund fyrstasjon

Osen kommune, Trøndelag

Buholmråsa fyrstasjon

Sør-Varanger kommune, Troms og Finnmark

Bøkfjord fyrstasjon

Hitra kommune, Trøndelag

Børøyholmen fyrstasjon

Frogn kommune,

Digerudgrunnen fyrstasjon

Frogn kommune,

Drøbak fyrstasjon

Stavanger kommune, Rogaland

Dusaviki fyrstasjon

Oslo kommune, på et skjær utenfor Bygdøy, Oslo

Dyna fyrstasjon

Eigersund kommune, Rogaland

Eigerøy fyrstasjon

Flatanger kommune, Trøndelag

Ellingråsa fyrstasjon

Giske kommune, Møre og Romsdal

Erkna fyrstasjon

Bømlo kommune, Vestland

Espevær fyrstasjon

Klepp kommune, Rogaland

Feistein fyrstasjon

Karmøy kommune, Rogaland

Feøy fyrstasjon

Asker kommune,

Filtvet fyrstasjon

Frøya kommune, Trøndelag

Finnvær fyrstasjon

Stavanger kommune, Rogaland

Fjøløy fyrstasjon

Ålesund kommune, Møre og Romsdal

Flatflesa fyrstasjon

Sola kommune, Rogaland

Flatholmen fyrstasjon

Steigen kommune, Nordland

Flatøy fyrstasjon

Herøy kommune, Møre og Romsdal

Flåvær fyrstasjon

Bømlo kommune, Vestland

Folderøy fyrstasjon

Måsøy kommune, Troms og Finnmark

Fruholmen fyrstasjon

Hammerfest kommune, Troms og Finnmark