Den markerer åpningen på Vigrafjorden, som fører til den indre leia langs kysten. Både for fiskeriene og kysttrafikken for øvrig kom det fra starten av 1900-tallet flere ønsker om å få på plass et fyr her. Med svært vanskelige landingsforhold og værhard beliggenhet var det lettere sagt enn gjort, men i løpet av 1919 og 1920 kom fyrstasjonen på plass. Den bestod av et støpejernstårn på en høy betongfot. Fyrbetjeningen på tre mann fikk sine rom i tårnet, her kunne man ikke ha et familiefyr. En solid landing med kran kom også på plass. Fra landingen gikk det en betongbro opp til fyret. Der ble naustet plassert, også det i betong. Plasseringen forteller sitt om værforholdene som kunne opptre på dette stedet. Over naustet ble det etter hvert bygget en trebygning med arbeidsrom for betjeningen. I 1962 ble fyret elektrifisert med strøm fra egne aggregater. Helt frem til 1970 måtte folk og varer som skulle til fyret heises i land med kran fra båt, men etter det ble helikoptertransport tatt i bruk. I 1980 ble også Storholmen fyr automatisert og avbemannet. I 2020 ble uthuset over nauset revet. Kun grunnmuren står igjen.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.
Oppdatert mai 2024 – NFF