Det mest kjente fyret i Giske kommune er utvilsomt det på Alnestangen. Det foreløpig siste fyret i rekken her er meget særpreget og har de siste årene blitt utviklet til et populært turistmål. Det startet imidlertid svært beskjedent. Alnes er fra gammelt av et av Sunnmøres største fiskevær. Utover 1800-tallet utviklet fisket i området seg mye, og naturlig nok dukket det opp ønske om et fyr som kunne vise vei både til havna og inn mot Valderhaugfjorden. Den er en del av den indre leia langs kysten og leder inn mot Ålesund. I første omgang var det daværende Borgund kommune som fikk tillatelse til å sette opp et enkelt fiskefyr på Alnestangen i 1853. Fyrvesenet var redd for at en lykt her kunne forveksles med Runde fyr, så det var en forutsetning at lyset skulle være svakt. Det siste lykkes nok svært godt. Den vesle lykta hadde bare tre talglys som lyskilde og ble plassert på veggen av en liten vaktstue. Lyset brant bare et par måneder midt på vinteren. Fiskerne som skulle betale for fyrlyset, var nok ikke særlig fornøyde og lot stort sett være å betale. Det første fyret på Alnestangen ble derfor nedlagt i 1861.
Rundt 1870 kom staten på banen med fyrlys på Synes og Erkna. Samtidig laget de nytt lys på Alnestangen i form av en lykt som kunne heises opp i en stang. I 1872 ble det bygd en liten vaktstue som fyrvokteren kunne bruke, og to år senere ble brennetiden utvidet til 9,5 måneder. Både betingelsene og boforholdene for fyrvokteren var imidlertid dårlige, så det viste seg vanskelig å få noen til å passe fyret. Først i 1876 da det ble bygget en større og bedre fyrvokterbolig, ordnet det seg.
Noen stor suksess ble allikevel heller ikke det andre fyret på Alnestangen sett fra sjøen. I 1891-2 ble derfor fyrvokterboligen flyttet og fyrtårnet forhøyet til 24,7 m over høyvann. Det ble ytterligere forsterket med et 4. ordens fyrapparat i 1905. Strøm fra det kommunale kraftverket ble lagt inn i 1928. Som reservelys var det montert et Aga gassapparat. Det fjerde fyret på Alnestangen er det som står der i dag. Det ble bygget i 1937 og består av et 18 meter høyt tretårn med en bærende fagverkskonstruksjon av vinkeljern. Alnes fyrstasjon ble automatisert og avbemannet i 1982.
Besøksfyr og opplevelsessenter
At fyrbygningene ble fraflyttet betød imidlertid ikke slutt på virksomheten på Alnes fyr. Med unntak av selve fyrtårnet ble anlegget solgt til Giske kommune. Alnes fyrstasjon ble i 1993 restaurert og tatt i bruk som grendehus. Tiltaket ble en del av et landsomfattende nærmiljøprosjekt. Siden har så stiftelsen Alnes fyr drevet fyrstasjonen som museum og utstillingslokale. Besøksfyret har siden blitt et populært stoppested for både lokalbefolkningen og stadig flere turister.
I 2016 ble dette tatt et langt skritt videre. Torsdag 7. oktober foretok Dronning Sonja den offisielle åpningen av Alnes fyr og opplevelsessenter, et stort, moderne nybygg i tilknytning til Alnes fyrstasjon. Senteret har ypperlige kurs- og konferansefasiliteter, men huser også konserter og har kunstutstillinger. De kjente kunstnerne Ørnulf Oppdal og Sidsel Colbjørnsen har donert en betydelig samling av egen kunst, som skal være basisutstilling på senteret. I tillegg vil det arrangeres avgrensede utstillinger. Alnes fyr kan også by på en helårsåpen kafé med hjemmelagde kaker og tradisjonsmat fra kysten. Ganske naturlig har også Kystverket, som har hovedkvarter i Ålesund, utstyrt opplevelsessenteret med en utstilling om noen av sine aktiviteter. Utstillingen har blant annet tre store skjermer der de besøkende kan klikke seg frem, og lære mer om hvordan kysten er merket, og hva de forskjellige merkene betyr. De kan se hvor Kystverkets egne fartøyer operer akkurat nå, samt hvilke oppgaver de utfører og har utført det siste året. De besøkende kan også studere hvordan et konkret arbeid med å forbedre en utsatt strekning av sjøvegen (farleden) forbi Lepsøyrevet ble utført. Lepsøyrevet ligger like nordøst for Alnes. I bilder, illustrasjoner, sjøkart og tekst gir dette konkrete arbeidet et godt bilde av hvordan slikt arbeid gjøres, og hvorfor det er så viktig for å sikre sikker ferdsel langs kysten.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.