Sør-Varanger er Norges 6. største kommune og den eneste som har felles grense med Russland. Kommunen grenser også til Finland, og området har alltid vært møtested for en rekke folkegrupper. Den største delen av befolkningen bor i Kirkenes, Bjørnevatn og Hesseng, som danner en sammenhengende bebyggelse fra gruveområdene ved Bjørnevatn til havna i Kirkenes. Byen Kirkenes ligger på 70° N og 30° Ø – like langt øst som Istanbul og Kairo og like langt nord som Point Barrow i Alaska. Mye av bosetningen i dette området kom etter at det ble bestemt å utnytte de store jernmalmforekomstene som ble oppdaget her på begynnelsen av 1900-tallet. Eksporten av jernmalm startet i 1910 etter at det var anlagt en jernbane fra gruveområdene og ned til havna i Kirkenes. Byen ligger innerst i Bøkfjorden, som går ut i Varangerfjorden. Det var derfor nødvendig å bygge et fyr ytterst i fjorden for å vise leia for malmskipene. Bøkfjord fyr ble bygget i all hast i 1910 og ble tent samme høst. Det var utstyrt med et bolighus som rommet fyrvokteren og assistenten med familier. Fyrlyset ble plassert i et lyktehus på veggen av huset i høyde med loftsetasjen. Det ble også installert tåkesignal og dermed et lite maskinhus. Naustet ble plassert ved bolighuset og ned til landingen ble det anlagt en skinnegang som båten kunne trekkes opp på med vinsj. Bøkfjord fyr var nok en ganske tøff stasjon å tjenestegjøre på, for frem til krigen var det hele seks fyrvoktere som var ansatt der.
Under krigen ble det enda tøffere. Tyske soldater flyttet inn og bygde et omfattende festningsanlegg rundt fyret med kanoner, kanonstillinger, bunkers, løpegraver og geværstillinger. Mye av dette er fremdeles godt synlig i terrenget, selv om en del ble fjernet etter krigen. Kirkenes var sannsynligvis den mest bombede norske byen under krigen, og det foregikk omfattende kamper mellom tyske og russiske soldater ikke langt unna. Før tyskerne rømte vestover i 1944. ødela de så mye som mulig av festningsanlegget og fyrstasjonen.
Etter annen verdenskrig måtte derfor mesteparten av fyrstasjonen bygges opp på nytt, og flinke fyrbyggere holdt på i fire hele somre før de var ferdige med å gjenreise Bøkfjord fyrstasjon. Fyrlyset ble tent igjen i 1947, men hele fyrstasjonen var altså først ferdig i 1949. Fyrstasjonen var da gjenoppbygget etter tegninger av arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas. Bygningsmassen omfattet to boliger og uthus, samt to naust og landinger. Lykten ble plassert i et lavt tårn, og linseapparatet var av 5. orden. Frem til 1. november 1972 hadde for øvrig Bøkfjord fyr eget postnummer: 9938.
Ikke slutt for siste bemannede fyr
Historien videre forteller at det i 1955 ble montert et radiofyr på fyrstasjonen, og i 1966 ble også Bøkfjord gjort om til tørnstasjon. Dermed flyttet familiene vekk fra fyret. Det ene av bolighusene ble bygget om til hybelbygg, mens det andre ble solgt til en privatperson, som flyttet det.
Det skulle imidlertid gå mange år før fyrvokterne fulgte etter. Først 15. desember 2006 ble Bøkfjord fyr avbemannet, som det siste norske fyret. Det var 58 år gamle Valter Seipajærvi som fikk den tvilsomme æren av å låse døra på Bøkfjord fyr etter siste vakt, og dermed gå av som landets siste fyrvokter i ordinær tjeneste.
Heldigvis ble heller ikke Bøkfjord fyr stående tomt i så mange år. Firmaet «Kirkenes opplevelser» ved Helge Stærk fikk leiekontrakt med Kystverket og står i dag for utleie av Bøkfjord fyr. Firmaet frister med overnatting i fyrvokterboligen, som har 7 soverom med 2-3 oppredde senger pr rom. Fyret har også et godt utstyrt kjøkken, vannklosett og bad. Firmaet arrangerer også transport til fyret for dem som ikke har egen båt eller velger å ta den fine fotturen langs stien til fyret.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.