Store Færder fyrstasjon

Nedlagt og revet i 1802. Nytt kullfyr i 1802. Nedlagt og revet i 1852 (dagens ruin). Nytt linsefyr i 1852. Nedlagt og revet i 1857 (få spor). Fyret ble erstattet av nye Færder fyrstasjon på Tristein. Samtlige bygninger på Store Færder ble revet i 1868.

Eier:

Staten, Kystverket

Vernet:

Ja (Ruinene er fredet etter Kulturminneloven 1997)

Besøksfyr:

Nei

Overnattingsfyr:

Nei

Ny bruk:

Store Færders Venner arbeider for aktivisering av stedet.

NFF-medlem:

Grunnlaget for fyret på Store Færder var et kongebrev sendt fra danskekongen i København 12. desember 1696 til Jacob Wølner i Drammen. Kongen innfridde søknaden hans om tillatelse til å opprette et fyr i Ytre Oslofjord og ga han lov til å kreve inn fyravgift av norske og danske skip ved tollstedene i Oslofjorden. Først i 1717 kom det så en kongelig forordning som også påla utenlandske skip å betale fyravgifter.

Enkel start

Deretter ble fyret anlagt. Det var i og for seg ganske enkelt, siden Færder fyr ble opprettet som et åpent kullfyr. Det innebar at kullene bare ble helt opp i en ”fyrgryte” av jern, som ble plassert direkte på fjellet på toppen av den knappe 60 meter høye øya. Når den var på plass, var mye gjort, og Færder kunne derfor tennes allerede i 1697. At det kunne være ganske imponerende rekkevidde på et slikt fyr allikevel, forteller blant annet historien om den lette fregatten «Lossen». Den havarerte ved Hvaler julaften 1717 i et avsindig vær, men det fortelles at de allikevel så lyset fra Store Færder like før de kjørte på grunn ved Kirkøy. Dit er det vel 15 km!

Fra 1. januar 1799 overtok Staten ansvaret for fyret. På toppen av øya ble det så bygget et ca. tre meter høyt firkantet steintårn. Over dette ble det satt opp en jernramme med glassruter. Inne i dette stod jerngryten med kullene. I tårnet var det innvendige trekkanaler opp til fyret, slik at kullene skulle få jevn lufttilførsel. Fyrlyset var nå mer skjermet enn tidligere, men rekkevidden eller intensiteten for fyrlyset forble stort sett den samme. Mange sjøfarende mente at de ikke var gode nok. Kritikerne mente også at fyret lå på feil sted og heller burde ligge vel fire kilometer sør for Store Færder. Der lå den vesle øygruppen Tristein, og den var det første de sjøfarende som kom inn i Oslofjorden, støtte på. For noen ble dette bokstavelig. En bekmørk uværsnatt i oktober 1851 holdt barken «Vester Norrland» av Tønsberg litt feil kurs inn fjorden. Mannskapet så lyset fra Færder altfor sent og gikk rett på den midterste av de tre holmene som danner Tristein. Resultatet var at skuta ble knust til pinneved, og hele besetningen på 18 mann omkom. Slike hendelser gjorde sitt til at det ble klart at Færder fyrs tid som lukket kullfyr var ute, og i 1852 ble det erstattet av et nytt fyr med moderne linseapparat og olje som energikilde.

Færder fyr var nå blitt betydelig forbedret med et sterkere, klarere og mer stabilt fyrlys for de sjøfarende. Allikevel fylte det ikke helt kravene til et kystfyr ytterst i Oslofjorden. Ønsket fra de sjøfarende om at fyret burde flyttes ut til Tristein, ble sterkere. Allerede i 1854, kun to år etter tenningen, ga derfor Stortinget bevilgningen til et nytt Færder fyr på de tre lave holmene som ligger ca. fire km rett syd for Store Færder.

Fire øyer
De fire øyene Store Færder, Hoftøya, Langøya og Knappen danner hvert sitt hjørne av en firkant. Tallet fire er da også utgangspunktet for navnet på fyret som lå på Store Færder i 160 år. Fjard er gammelnorsk for fire, og gjennom århundrene ble det til Færder. Navnet på fyret ble beholdt, selv om hele anlegget i 1857 ble flyttet fire kilometer sørover til den midterste av de tre små øyene som danner øygruppen Tristein.

Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.

: «RV 1» er den gamle kronglete vegen opp igjennom bergnabbene til ruinen av Store Færder fyr. Foto: Marianne Johnsen.

Søk på Fyr.no

Orkland kommune, Trøndelag

Agdenes fyrstasjon

Ålesund kommune, Møre og Romsdal

Ålesund fyrstasjon: Molja

Giske kommune, Møre og Romsdal

Alnes fyrstasjon

Øksnes kommune, Nordland

Anda fyrstasjon

Andøy kommune, Nordland

Andenes fyrstasjon

Ørland kommune, Trøndelag

Asenvågøy fyrstasjon

Dønna kommune, Nordland

Åsvær fyrstasjon

Vestvågøy kommune, Nordland

Ballstad fyrstasjon

Narvik kommune, Nordland

Barøya fyrstasjon

Horten kommune, Vestfold

Bastøy fyrstasjon

Bergen kommune, Vestland

Bergen molofyr

Hustadvika kommune, Møre og Romsdal

Bjørnsund fyrstasjon

Bodø kommune, Nordland

Bjørnøy fyrstasjon

Bodø kommune, Nordland

Bodø fyrstasjon

Bokn kommune, Rogaland

Boknasund fyrstasjon

Vega kommune, Nordland

Bremstein fyrstasjon

Brønnøy kommune, Nordland

Brønnøysund fyrstasjon

Osen kommune, Trøndelag

Buholmråsa fyrstasjon

Sør-Varanger kommune, Troms og Finnmark

Bøkfjord fyrstasjon

Hitra kommune, Trøndelag

Børøyholmen fyrstasjon

Frogn kommune,

Digerudgrunnen fyrstasjon

Frogn kommune,

Drøbak fyrstasjon

Stavanger kommune, Rogaland

Dusaviki fyrstasjon

Oslo kommune, på et skjær utenfor Bygdøy, Oslo

Dyna fyrstasjon

Eigersund kommune, Rogaland

Eigerøy fyrstasjon

Flatanger kommune, Trøndelag

Ellingråsa fyrstasjon

Giske kommune, Møre og Romsdal

Erkna fyrstasjon

Bømlo kommune, Vestland

Espevær fyrstasjon

Klepp kommune, Rogaland

Feistein fyrstasjon

Karmøy kommune, Rogaland

Feøy fyrstasjon

Asker kommune,

Filtvet fyrstasjon

Frøya kommune, Trøndelag

Finnvær fyrstasjon

Stavanger kommune, Rogaland

Fjøløy fyrstasjon

Ålesund kommune, Møre og Romsdal

Flatflesa fyrstasjon

Sola kommune, Rogaland

Flatholmen fyrstasjon

Steigen kommune, Nordland

Flatøy fyrstasjon

Herøy kommune, Møre og Romsdal

Flåvær fyrstasjon

Bømlo kommune, Vestland

Folderøy fyrstasjon

Måsøy kommune, Troms og Finnmark

Fruholmen fyrstasjon

Hammerfest kommune, Troms og Finnmark