Boknafjorden er ca. 96 km lang, men den ytre delen av fjorden er bred som en havbukt. På midten av 1800-tallet foregikk det her et meget rikt sildefiske. Behovet for fyrlys som kunne hjelpe fiskerne med navigasjonen, dukket derfor raskt opp. I 1849 ble det satt opp et enkelt, lite fyr på Fjøløy. Lampa ble passet på av en lokal kar, og det første året brant fyret bare drøye to måneder. Det forandret seg imidlertid raskt, allerede i 1855 brant det i 10 måneder. Det viste seg at lyset gjorde god nytte også for dem som ville finne leia til Stavanger. Det midlertidige fyret ble derfor i 1867 erstattet av et permanent og kraftigere fyr. Det nye fyret ble bygget som et familiefyr, og fast fyrvokter ble ansatt. I 1882 fikk fyret en ny og kraftigere lykt, og i 1939 fikk Fjøløy fyr elektrisk strøm og ble utstyrt med radiofyr. I 1954 ble det bygget ny bolig for fyrvokteren og et nytt fyrtårn i betong. Etter at fyrvokteren gikk av med pensjon i 1977, ble Fjøløy fyr automatisert og avbemannet, men ble ikke stående tomt. Fyrvokteren fikk nemlig lov til å bli boende som pensjonist. Fjøløy fyr ble dermed godt tatt vare på. Nå er Fjøløy fyr representasjonslokaler for Kystverket. Bygningene er derfor vanligvis stengt for publikum, men besøkende kan vandre fritt i området rundt. Det er satt opp informasjonstavler om Fjøløy fyr og andre fyr i området. Området rundt Fjøløy fyr er et populært turområde for lokalbefolkningen. Mange kommer også hit for å besøke naboen Fjøløy fort. Det ble bygget under krigen som ledd i «Festung Norwegen», til beskyttelse mot en ventet alliert invasjon. Anlegget ble overtatt av det norske forsvaret i 1945 og bygget ut som Kystartilleriets hovedfort i Rogaland. På slutten av hundreåret ble fortet gradvis nedbygget, og i 2010 overtok Rennesøy kommune eiendommen. Ikke langt unna fyret og fortet ligger Utstein kloster. De første munkene slo seg ned her ute på 1200-tallet. Klosteret ble drevet med større og mindre opphold i hvert fall frem til reformasjonen i 1537. Da ble det brent og havnet etter hvert i privat eie. Slekten Frimann-Garmann eier stedet fremdeles og driver gårdsbruk. Klosteret er restaurert og absolutt også verdt et besøk.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.