En av landets mest isolerte fyrstasjoner ligger på den vesle øya Fugløykalven, ytterst mot Norskehavet og lengst nord i Karlsøy kommune. Fyrstasjonen ble plassert der i 1920 for blant annet å vise innseilingen mot Tromsø. Skjønt det å plassere den var ganske så vanskelig. Både mye dårlig vær og elendige landingsforhold bidro til at byggingen tok tre somre. Med over 20 km over åpent hav til nærmeste bebodde sted sa det seg selv at dette måtte bli en tørnstasjon med en fyrvokter og to assistenter. Opprinnelig ble det også bestemt at betjeningen skulle oppholde seg minst seks måneder av gangen ute på fyret, før de ble byttet ut. Ordningen varte ikke så lenge, men det forteller sitt om vanskelige landingsforhold. Fyrstasjonen bestod av et bolighus med tre små leiligheter, uthus, naust i betong og to landinger med kran. Et kraftig 2. ordens lys ble plassert i et lite betongtårn. Lyset ble skjermet med hele 21 sektorer i begynnelsen, senere 19. Det er visstnok flest på norske fyr. Det forteller sitt om vanskelig farvann rundt fyret. Fugløykalven ble elektrifisert med strøm fra dieselaggregater i 1956. Samtidig ble betjeningen utvidet til fire mann og husene modernisert. Innseilingsfyret på Fugløykalven ble automatisert i 1987 og avbemannet i 2003. Husene på fyrstasjonen er fremdeles på plass, men det er nok temmelig usannsynlig at en slik plass blir besøksfyr for allmennheten.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019