Geita fyrstasjon

Det var statlig oppnevnte fyrkommisjoner som avgjorde hvilke fyrstasjoner som skulle bygges utover 1800-tallet. Skipsførere, loser og andre som kjente kysten, meldte gjerne inn ønske om fyrlys, men fyrkommisjonen valgte prosjekter og innstilte ovenfor Stortinget. Store fyranlegg ytterst på kysten som krevde store investeringer, kunne ofte bli diskutert av flere kommisjoner før de ble prioritert. Mindre, enklere og billigere fyrstasjoner var det ofte lettere å få gehør for. Slik sett var det ikke veldig vanskelig å få gjennomslag for en mindre fyrstasjon ytterst i Vilnesfjorden i Askvoll i Sogn og Fjordane. Den skulle markere innseilingen mot den viktige Dalsfjorden. Rauøy fyrstasjon ble derfor bygget i 1891.

Særlig vellykket kan imidlertid ikke denne plasseringen ha vært, for allerede seks år senere kom det forslag om en ny fyrstasjon i samme område, men noen kilometer lenger ute. Ved en plassering på øygruppen Geita ville dette fyret også trygge den viktige leden på innsiden av Værlandet og nordover mot Florø. Fyrkommisjonen anbefalte bygging, og Stortinget satte prosjektet opp på budsjettet for 1897. Allerede 1. oktober samme år var Geita fyrstasjon bygget ferdig og kunne tennes.

Familiestasjon
Geita fyrstasjon ble plassert på Instegeita, altså den innerste av de tre små øyene som dannet øygruppen Geita i Buefjorden. Den ligger sør for Værlandet i Askvoll kommune. Det var en ganske enkel stasjon beregnet på en fyrvokter og hans familie, eller «fyrvokter med husstand» som det da ble formulert. De fikk en enkel, enetasjes trebygning på 8 x 10 meter å bo i. Den inneholdt tre værelser og kjøkken samt to loftsværelser, og et eget værelse for tjenestejente eller guvernante. Et tilbygg for fyrlykta var plassert i det ene hjørnet av huset, slik at fyrvokteren ikke trang å gå ut for å komme til lykta. Lyktehuset fikk en spesiell, høy lyktehatt. Den er svært karakteristisk og er den eneste av sitt slag i Norge. Denne lyktehatten er for øvrig en av grunnene til at Geita fyr senere ble fredet.

I tillegg til selve fyrbygningen inneholdt Geita fyrstasjon et uthus med fjøs og vedbod. Et par hundre meter unna husene lå et naust og en landingsplatting i betong. Det kan være mye sjø og strøm rundt øya, så landingsplattformen hadde en kran for å løfte båtene på land. Med slike landingsforhold sier det seg selv at det nok kunne bli en del dager da fyrfamilien på Geita ikke kunne regne med å komme vekk fra øya si, og ingen heller kunne komme i land. På tross av relativt trange boforhold og vanskelige landingsforhold ser det allikevel ut til at familiene trivdes på Geita. Frem til 1956, da stasjonen ble gjort om til tørnstasjon, var det bare seks fyrvoktere og deres familier som var stasjonert her.

Noen små forbedringer ble det da også gjort i denne perioden. I 1916 ble det satt opp en egen oljebod for å lagre brenselet som ble brukt til fyrbelysningen. På 1930-tallet fikk også fyret økt bemanning ved at det ble ansatt en fyrassistent. Han og hans familie fikk en egen bolig like ved fyret. I 1956 ble altså Geita fyr også gjort om til tørnstasjon. Dermed var det ikke lenger behov for assistentboligen, og denne ble solgt og fjernet. Samme år fikk også fyret strøm. Den kom fra et dieselaggregat i uthuset.

Fyret tas vare på
Det nevnte Rauøy fyr ble besluttet nedlagt i 1932, da fyrvokteren skulle gå av med pensjon. Bygningene ble solgt og fjernet, og i dag er det bare grunnmurene igjen. Slik gikk det heldigvis ikke med Geita fyr. Det har fortsatt å lyse utover kysten av Vestland. Fyrstasjonen ble naturlig nok automatisert. Det skjedde i 1980. Et par år senere sluttet det seg så til den lange rekken av fyrstasjoner rundt Norges kyst som ble avbemannet og fraflyttet. Dermed var det ikke lenger noen som kunne passe aggregatet på stedet, og fyrlykta fikk isteden strøm fra solcellepaneler, men den fortsatte å lyse.

Fyrbygningene stod lenge ubenyttet, men var altså i så god stand at de ble fredet etter Kulturminneloven i 1999. Det skyldes både at fyrstasjonen er en fin representant for de mange små trefyrene langs kysten, at den er tatt godt vare på med mange originale elementer, og altså at den har en meget særpreget fyrhatt. Fundamentet som den 2. ordens fyrlinsa står på, er laget av smijern og er også spesielt. Pæreskifteren som er utviklet av Fyrvesenet, har også historisk verdi.

Det er med andre ord mange gode grunner til å ta vare på Geita fyr. Kystverket har satt av midler til restaurering, og lokale ildsjeler sørger også for at det nå er mulig for interesserte å bo på fyrstasjonen. De har lagt til rette med sengeplasser, kjøkken og toalett. Transport for gjestene er det også en råd med. Den foregår vanligvis fra Korssundet, inne på fastlandet.

Besøkende til Geita som kommer langveisfra, bør for øvrig også benytte anledningen til å besøke Lammetun kystfort i nærheten av Korssund. Dessuten er det flotte øyriket Værlandet og Bulandet, nord for Geita, også et nesten obligatorisk reisemål i dette området.

Havfrue på Geita?
Hun lurte nok, kona til fyrvokteren, i juli 1933 da hun fant en ukjent, utenlandsk kvinne sovende i høyet. Det viste seg at Grete Wittrich fra Tsjekkoslovakia hadde hoppet over bord fra en turistbåt og svømt et langt stykke før hun kom i land på Geita. På grunn av den livsfarlige svømmeturen var det mange som lurte på om hun var en havfrue. Grete ble på Geita et par måneder før hun reiste tilbake til hjemlandet.

Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.

: I 1901 prøvde Det norske skogselskap å beplante øya Geita, men det gikk dårlig. Foto: Per Roger Lauritzen.

Søk på Fyr.no

Orkland kommune, Trøndelag

Agdenes fyrstasjon

Ålesund kommune, Møre og Romsdal

Ålesund fyrstasjon: Molja

Giske kommune, Møre og Romsdal

Alnes fyrstasjon

Øksnes kommune, Nordland

Anda fyrstasjon

Andøy kommune, Nordland

Andenes fyrstasjon

Ørland kommune, Trøndelag

Asenvågøy fyrstasjon

Dønna kommune, Nordland

Åsvær fyrstasjon

Vestvågøy kommune, Nordland

Ballstad fyrstasjon

Narvik kommune, Nordland

Barøya fyrstasjon

Horten kommune, Vestfold

Bastøy fyrstasjon

Bergen kommune, Vestland

Bergen molofyr

Hustadvika kommune, Møre og Romsdal

Bjørnsund fyrstasjon

Bodø kommune, Nordland

Bjørnøy fyrstasjon

Bodø kommune, Nordland

Bodø fyrstasjon

Bokn kommune, Rogaland

Boknasund fyrstasjon

Vega kommune, Nordland

Bremstein fyrstasjon

Brønnøy kommune, Nordland

Brønnøysund fyrstasjon

Osen kommune, Trøndelag

Buholmråsa fyrstasjon

Sør-Varanger kommune, Troms og Finnmark

Bøkfjord fyrstasjon

Hitra kommune, Trøndelag

Børøyholmen fyrstasjon

Frogn kommune,

Digerudgrunnen fyrstasjon

Frogn kommune,

Drøbak fyrstasjon

Stavanger kommune, Rogaland

Dusaviki fyrstasjon

Oslo kommune, på et skjær utenfor Bygdøy, Oslo

Dyna fyrstasjon

Eigersund kommune, Rogaland

Eigerøy fyrstasjon

Flatanger kommune, Trøndelag

Ellingråsa fyrstasjon

Giske kommune, Møre og Romsdal

Erkna fyrstasjon

Bømlo kommune, Vestland

Espevær fyrstasjon

Klepp kommune, Rogaland

Feistein fyrstasjon

Karmøy kommune, Rogaland

Feøy fyrstasjon

Asker kommune,

Filtvet fyrstasjon

Frøya kommune, Trøndelag

Finnvær fyrstasjon

Stavanger kommune, Rogaland

Fjøløy fyrstasjon

Ålesund kommune, Møre og Romsdal

Flatflesa fyrstasjon

Sola kommune, Rogaland

Flatholmen fyrstasjon

Steigen kommune, Nordland

Flatøy fyrstasjon

Herøy kommune, Møre og Romsdal

Flåvær fyrstasjon

Bømlo kommune, Vestland

Folderøy fyrstasjon

Måsøy kommune, Troms og Finnmark

Fruholmen fyrstasjon

Hammerfest kommune, Troms og Finnmark