Den første fyrstasjonen ved Frøya ble bygget på den vesle Renøy midt i øygruppen Halten og tent første gang 1. oktober 1875. Tanken var at dette kystfyret skulle ligge lengst nord i kjeden av fyr som etter hvert skulle bygges ytterst mot Norskehavet på Trøndelagskysten. Etter at Halten var på plass, ble i tur og orden Sletringen, Sula, Finnvær og Vingleia bygget. Sistnevnte kom så sent som i 1921.
Halten fyrstasjon ble utstyrt med et 29,5 m høyt steintårn og ble dermed det nordligste av den typen i Norge. Tårnet ble flyttet fra Lista fyrstasjon da ny teknologi gjorde at det ikke lenger var behov for tre fyrtårn der. Egentlig skulle tårnet vært 2-3 m høyere, men en del stein ble ødelagt under flyttingen. Av samme grunn som på Lista ble også Halten fyr planlagt som tvillingfyr, men ettersom det ble mulig å gi fyrlysene individuelle karakteristikker, holdt det med ett fyrtårn på Halten også. I toppen av tårnet ble det montert et lyktehus, som også ble hentet på Lista, komplett med et 2. ordens lynblinkapparat. Fyrstasjonen ble for øvrig utstyrt med et bolighus som var stort nok til en fyrvokter og en assistent med familier. Et uthus med arbeidsrom, vedboder og fjøs, oljebod, naust og landingskar ble også bygget. I 1911 ble de to svarte ringene malt på det hvite tårnet for å gjøre det mer synlig på dagtid. Det er det eneste fyrtårnet i landet som er malt slik. I 1961 ble Halten fyr elektrifisert med strøm fra dieselaggregater, og i 1987 ble det automatisert.
Stiftelsen Halten overtar
Betjeningen på Halten fyrstasjon fikk fortsette helt til 2004 før også disse måtte på land. Fordi fraflyttingen skjedde så sent, er bygningene tatt godt vare på, og den originale store, franske lynblinklinsen og dreieapparatet er fremdeles i drift. Fyrfolkene var de siste som flyttet fra øygruppen. I sine glansdager var Halten trøndelagskystens største fiskevær. På det meste kunne det være 1000 fiskere i Halten. Folkemengden var så stor at det ble etablert eget sykehus på Halten. Nedgangen for fiskeværet begynte med større og mer moderne båter med lugarer, som førte til at det ikke lenger var behov for rorbuer. I 1963 brant hovedbygningen i fiskeværet, Skanklåna, ned, og fraflyttingen skjøt fart. I 1988 besluttet daværende eier, Torstein Erbo, å legge ned fiskemottaket og overføre eiendommen til Stiftelsen Halten. Den har sørget for å bygge opp Skanklåna igjen. Der er det nå stort kjøkken, finstue og konferanserom, soverom, bad og toaletter. I det gamle fiskemottaket er det innredet rom for fester og konferanser. På brygga er det også rom for selvhusholdning. Stiftelsen Halten arrangerer omvisninger på fyrstasjonen, og det jobbes med å få på plass overnattingsmuligheter i fyrvokterboligen. Selv om det ikke lenger er fastboende på Halten, er flere av husene tatt i bruk som hytter, og mange turister finner veien hit om sommeren. Da går det rutebåt hit, men også i påsken er det mulig å få skyss.
Høsten 2024 startet Kystverket å rehabilitere tårnet utendørs.
Vokteren på Halten fyr
En av de få fyrvokterne som har fått sin egen sang er han på Halten. Her kommer første vers:
Min fader var vokter på Halten fyr,
Og elskede engang et havfruedyr.
Resultatet av deres elskovsnatt
Var en niese og meg og en liten havkatt.Refr.:
Hiv o´hoy, det ville hav.
Perler og tang og det gule rav.(Opprinnelig engelsk folkevise fra Cornwall, «The Eddystone Light».)
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019
Oppdatert august 2024, NFF