Rundt ti kilometer nordvest for sentrum av Haugesund ligger øygruppa Røvær. Dit ut er det i dag under en halvtimes tur med skyssbåt fra byen. Adskillig lengre tid tok det i tidligere tider, men det var nok ikke et hinder. Arkeologiske funn fra steinalderen tyder på at det allerede den gang holdt til folk som drev fiske på øyene. Fra vikingtiden er det funnet boplasser som tyder på fast bosetning. Under de rike sildeårene på 1800-tallet var det mange fastboende, og i høysesongen kunne så mye som 20 000 fiskere holde til på øyene like ved fiskebankene. På grunn av dette fisket ble det bygget fyr på både Glette og Gitterøy, men det viste seg etterhvert at behovet var større. Våren 1891 startet Fyrvesenet med å bygge et fyr på Røværsholmen, nord i øygruppen. Holmen var liten og lav, så det var nødvendig med et støpejernsfyr som ble plassert på en solid sokkel av stein. Mye av denne steinen kom for øvrig fra fyrtårnene som ble tatt ned på Lista fyr i 1873.
Fyrvokterboligen lå inntil fyret og var støpt i betong. Det ga plass til en fyrvokter og hans familie samt en assistent. I tillegg ble det bygget et naust i samme materiale og en kraftig landing med kran. Sjøgangen rundt holmen var vanligvis så stor at det var nødvendig å løfte båtene på land. Fyret sto ferdig i 1892 og var i drift som familiestasjon i vel 60 år før den ble gjort om til tørnstasjon. I 1961 fikk Røværsholmen fyr elektrisk kraft fra land, og i 1975 ble det automatisert og avbemannet. Fyret sto lenge tomt, men i noen år ble det drevet som besøksfyr av firmaet Ravnafloke. De lagde arrangementer for små og store flere steder på Haugalandet. I 2020 ble Ravnafloke nedlagt, og per mars 2021 er det ingen ny aktør som driver tilbud ved Røværsholmen fyr.
Røværulykken
Fyret kunne ikke hindre den tragiske ulykken som skjedde i oktober 1899 da en Listerskøyte med 30 av innbyggerne på Røvær forliste på vei hjem fra en begravelse i byen. Alle omkom, og det vesle øysamfunnet var merket av ulykken i mange år. Ulykken er beskrevet i boka «Adle e’ gåne». Akademisk Fagforlag, 1999.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.
Oppdatert mars 2021, NFHF.