Sletta heter det værharde stykke av kysten som ligger ytterst i Bømlafjorden, et stykke nord for Haugesund. Her ligger blant annet Store Bloksen, skjæret som så tragisk kom i fokus da hurtigbåten Sleipner kjørte på det i mørket 26. november 1999, og 16 mennesker omkom.
Den gang kunne ikke Ryvarden fyr, som ligger et par kilometer unna, forhindre ulykken, men siden fyret ble tent i 1849 har det betydd tryggere seilas for tusenvis av fartøyer på vei langs kysten. Ryvarden ligger ytterst på en halvøy, helt vest på Haugalandet, men i Sveio kommune, og hører dermed til Vestland.
Ryvarden var en kjent plass allerede i sagatiden. I den islandske Landnàmabòk fra tidlig på 1200-tallet fortelles det at Floke Vilgjerdson, eller Ramnafloke som han også ble kalt, bygde en varde på Ryvarden før han dro over havet til Island i år 868. Som det står: «þar er mætist Hordaland ok Rogaland», og varden ble kalt FIokavarði. Visstnok gjorde han det for å ha en veiviser når han kom tilbake, selv om den historien høres litt tynn ut. Hvis han først fant veien frem og tilbake til Island, fant han vel veien videre hjem langs norskekysten også? Det fortelles også at da han hadde bygd varden, ofret han til Odin og trollet kraft i tre ravner han hadde med. De skulle vise veien over havet! På Island slo han seg ned som en av de første nordmennene. Snorre forteller for øvrig at det var kong Magnus Eriksson som satte opp varden på Ryvarden. Det må i så fall ha vært en gang på 1300-tallet. Begge historiene kan jo være riktige.
Dette, som muligens var Norges eldste sjømerke, ble altså stående alene helt til 1849 da det fikk selskap av Ryvarden fyr. Det var først et såkalt fiskefyr og besto av en liten, enkel vaktstue med en oljelampe på veggen, som bare skulle være tent under vårsildfisket. Andre sjøfarende protesterte imidlertid mot at fyret ikke var tent i resten av den mørkeste årstiden, så ganske snart ble sesongen utvidet. Dermed måtte også fyrbygningene tilpasses utvidet bruk, og i 1861 var en ny og større bygning med en skikkelig fyrlykt på plass. Under arbeidet med dette rev bygningsfolkene temmelig respektløst ned den gamle og mosegrodde varden for å bruke steinene i grunnmuren. Det fortelles at daværende fyrdirektør, Diriks, ble temmelig indignert da han oppdaget dette, men skaden var skjedd. Først i 1994 ble det bygd opp en kopi av varden på det stedet den sannsynligvis stod. Historien om Floke Vilgjerdson og varden hans er fortalt i et lite museum på Ryvarden.
Historien om Ryvarden fyr forteller om flere ombygninger, tilpasning til ny teknikk og nye driftsformer. I 1876 fikk fyret kraftigere lys, og betjeningen fikk endelig et etterlengtet naust og brygge. På grunn av de værharde forholdene ble det anlagt i i Mølstrevåg, halvannen kilometer unna. I 1890 kom det ny fyrbygning. Den var i bruk frem til 1935 da dagens ble bygget. Da ble det også tatt i bruk et kraftig tåkesignal. Endelig, i 1958, fikk Ryvarden fyr innlagt elektrisitet.
I dag er fyret, i likhet med alle andre fyr langs norskekysten, for lengst automatisert og uten fast betjening. Det skjedde i 1984.
Heldigvis er ikke de gamle fyrbygningene blitt stående tomme, men har fått nytt liv som kultursenteret Galleri Ryvarden, eller som det også blir kalt – Ryvarden kulturfyr. I 1992 slo fyrbetjentboligen opp dørene igjen med de nyoppussede veggene fulle av kunst. I galleriet er det skiftende utstillinger og muligheter for å kjøpe med seg forskjellige verk. I tillegg er det innredet en liten kafé og møtelokaler for dem som vil samles på et spesielt sted. Senere har fyrmesterboligen blitt satt i stand som utleieleiligheter for folk som vil bo noen dager på et fyr. Det er også åpnet for at kunstnere kan bo og arbeide på fyret i perioder. At stedet holder god kvalitet, bør statusen Olavsrosa borge for.
De ytre omgivelsene bør også være egnet til å inspirere både kunstnere og turister. Sveio er en del av kongeriket som byr på store innslag av lyngheier, og stedvis et rikt planteliv. Kommunen har også mye kulturlandskap og rikelig med gamle steinmurer som forteller at her er fremdeles jordbruket viktig. En vandring til fyret gjennom kulturlandskap og karrig kystnatur er både en flott og avvekslende opplevelse. Turen starter nettopp fra den nevnte Mølstrevågen, som allerede på slutten av 1600-tallet var et travelt handelssted med gjestgiveri. Dette var også en viktig plass både for skipsfart og fisket i området. I dag er det lite igjen av virksomhetene, men noe av den gamle atmosfæren er i behold. I Mølstrevåg kan du sette fra deg bilen før du begynner å vandre langs den smale og idylliske grusveien ut til fyret. Veien er stengt for vanlig bilkjøring, og det er bare en drøy halvtimes spasertur til Ryvarden fyr.
Når du nærmer deg spissen av den halvøya som fyret troner ytterst på, er det lett å bli fascinert av de mektige omgivelsene og nærheten til det endeløse havet. Det karakteristiske Sleipner-monumentet like ved fyret hjelper oss å minnes den tragiske hendelsen i 1999 og hvilke krefter havet har.
Mange impulser får man også på innsiden av kunstfyret med sine interessante samlinger og utstillinger. Både kafeen og galleriet på Ryvarden er dessuten en trivelig plass. Det er derfor lett å bli værende en stund og spise nystekte vafler eller ta en porsjon eller flere av den rykende varme hjemmelagede fiskesuppen.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.