Skrova er en øygruppe i Vestfjorden og ligger vel åtte kilometer sørøst for Svolvær. Det var tidligere et viktig fiskevær, og når Lofotfisket pågikk, kunne det være flere tusen fiskere på Skrova. Fiskeværet brukes mye mindre i den forbindelse i dag, men til gjengjeld står oppdrettsnæringen sterkt. Det drives også fremdeles noe småhvalfangst fra øygruppen.
På midten av 1800-tallet planla Fyrvesenet å bygge to fyrstasjoner ved Skrova, et større ledfyr og et mindre havnefyr. I første omgang ble det imidlertid bare bevilget penger til havnefyret. Det ble plassert lengst sør på Skjåholmen i innseilingen til fiskeværet og ble bygget i 1856. Som andre slike fiskefyr var det temmelig enkle saker. Det bestod av en liten vaktbu som hadde en vegglykt med sideralapparat. Det ble ansatt en oppasser som skulle sørge for at lampa brant mellom 1. januar og 14. april.
Det viste seg ganske snart at vaktbua sto utsatt til, og i 1858 måtte den jekkes opp for å få høyere grunnmur. Et ønske om sterkere fyrlys og lengre brennetid meldte seg også ganske snart. I 1862 ble det derfor bygget ny fyrstasjon ved vaktbua på Skjåholmen. Det nye fyret ble utstyrt som familiestasjon, og fyroppasseren ble fyrvokter og flyttet inn med familien sin. Det nye fyret skulle brenne hele vinteren og var i drift fra 1862. I 1876 ble lykta byttet ut med et 6. ordens fyrlys, og i 1902 ble tårnet forhøyet for å få bedre lyshøyde. Mest kjente fyrvokter på det første fyret på Skrova var nok Elling Carlsen. Den kjente ishavsskipperen og ekspedisjonsdeltager endte sin karriere som fyrvokter her fra 1879 til 1894.
I 1922 ble det nye kystfyret på Skrova etablert på Saltværholmen, og det gamle havnefyret ble samtidig nedlagt og avbemannet. Det ble erstattet av en fyrlykt på stativ. Bygningene ble solgt til privat kjøper og senere fjernet. I dag er det bare grunnmurene igjen av Skrovas gamle fyrstasjon.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.