Farsund fikk rett til lossing av innenlandsk korn i 1777, og i 1795 fikk stedet status som losse- og ladested med rettigheter til å drive handel og sjøfart. Sjøen ga også stor rikdom til mange i Farsund på grunn av mulighetene til å kapre engelske handelsskip under Napoleonskrigen fra 1807 til -14. Myndighetene ga privateide skip tillatelse til å drive med denne form for legalisert sjørøveri mot at en liten andel av utbyttet (vanligvis 1 prosent) ble betalt til Staten. I Farsund-området hadde hele 36 skip et såkalt kaperbrev. Dermed ble det sendt ut flere kaperskip herfra enn noen annen norsk by.
Utviklingen etter 1814 har gått i bølger med skiftende konjunkturer, men skipsfarten har alltid vært en av hjørnesteinene i næringslivet. En opplyst led inn til byen var derfor tidlig et ønskemål, men først i 1878 kom Søndre Katland fyr på plass for å vise trygg innseiling i mørket. Lyktehuset fikk et fyrapparat av 4. orden. Holmen som fyret sto på, lå fin til i leia, men bød på store utfordringer. Selv om fyrbygningen var av solid betong, hendte det stadig at sjøen fant veien inn. Særlig om vinteren kunne sjøen skylle over hele holmen. Selv i 2. etasje hendte det at sjøen slo inn gjennom vinduene. Vannet fant til og med veien ned pipa. Selv om det ble gjort utbedringer, ble nok fyret ansett som et tøft sted å jobbe og bo. Sommeren 1948 ble derfor Søndre Katland fyr et av de første norske fyr som ble avbemannet, på grunn av vanskelige bo og landingsforhold. Fyrlyset ble erstattet av en automatisk fyrlykt, og Leonard Olsen fra Loshavn ble da tilsatt som oppsynsmann. Siden den gang har det lenge ikke vært særlig aktivitet i fyrhuset, utenom i en periode da sjøspeiderne i Farsund brukte stedet. I 2000 inngikk Foreningen Søre Katland Fyr en leieavtale med Kystverket. Opp gjennom årene har folkene i foreningen gjort en stor innsats med å restaurere fyrstasjonen utvendig. Innvendig gjenstår det imidlertid mye arbeid før venneforeningen kan tilby overnatting til forbipasserende.
Fyret har vanskelige landingsforhold og er dessverre ikke egnet som overnattingssted foreløpig, men venneforeningen tilbyr dagsbesøk.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.
Kilde: Bjørkhaug, Birger og Sven Poulsson. Norges fyr. B.2: Fra Stad til Grense-Jakobselv, s. 289. Oslo: Grøndahl, 1987.