En god bit av den viktige indre leia langs kysten bærer navnet Trondheimsleia. Den går blant annet mellom Hitra og fastlandet. I sør grenser Trondheimsleia mot Ramsøyfjorden, som skiller Smøla fra Hitra, og i nord går leia over i utløpet av Trondheimsfjorden ved Agdenes. Leia er svært dyp, opptil 250 meter på det dypeste. Det viste seg å bli en utfordring da tunnelen til Hitra fra fastlandet skulle bygges. Heldigvis ble det det funnet en terskel som «bare» var 185 meter dyp mellom Jøsnøya ved Sandstad på Hitra og Hemnskjel i Snillfjord. Her ble så tunnelen bygget med det laveste punktet på 264 meter. Den ble åpnet i 1992.
159 år tidligere skjedde det store byggearbeider på overflaten i dette området. Da ble det bygget et fyr på øya Terningen, litt sør for der Hitratunnelen krysser under Trondheimsleia. Etter at det kom lys på Agdenes i nordenden av Trondheimsleia i 1804, var nemlig turen kommet til området lenger sør. I 1833 ble det tent fyrlys både på Tyrhaug i sør og på øya Terningen.
Øya lå gunstig til i Trondheimsleia, men lå også ved inngangen til Hemnefjorden, så et ledfyr der kunne dekke begge disse alternativene. Ulempen med Terningen var at øya var ganske lav, så fyrstasjonen måtte plasseres på toppunktet for å få nok høyde. Bygningen var som vanlig ganske enkel. Det ble satt opp et laftet bolighus av tilsvarende type som det på Tyrhaug. Det ga plass til en fyrvokter og hans familie, og ikke særlig mye mer. Fyrlykta på Terningen ble plassert i et karnapp på veggen som vendte mot leia. I tillegg ble det bygget et uthus. Et naust kom først på plass ti år senere.
I 1849 ble lyset på Terningen forsterket til et 6. ordens linseapparat, men det hjalp bare sånn måtelig, og mange sjøfarende klagde på svak belysning fra Terningen fyr.
I 1923 ble derfor hele Terningen fyr flyttet litt nærmere leia og bygget helt om. Det nye fyret bestod av et nytt betongtårn som ble bygget sammen med den gamle fyrvokterboligen på Sletringen fyr. Det var nok et eksempel på Fyrvesenets sans for gjenbruk. I tårnet kom et 2. ordens lys, også det fra Sletringen. I boligdelen fikk fyrassistenten og hans familie plass. Fyrvokteren og hans familie fikk en ny bolig. I tillegg ble det bygget et maskinhus i betong for å ha plass til kompressoren til et nytt tåkehorn.
I 1958 ble det også satt inn et aggregat i maskinhuset. Det skjedde da fyret ble elektrifisert med strøm fra land og det var behov for en reserve-strømkilde. Samtidig med dette ble Terningen fyr forandret til tørnstasjon, og fyrvokterboligen ble bygget om med hybler og fellesrom for tre mann. Den bemanningen ble beholdt til fyret ble avfolket og automatisert i 1991.
Heldigvis ble det også her opprettet en venneforening som fikk leie fyret av Kystverket. I dag sørger derfor Terningens venner for at fyrstasjonen blir tatt vare på. Arbeidet skjer i samarbeid med Hitra kommune, Kystverket og Kystmuseet i Sør-Trøndelag. Terningens venner tilbyr også besøkende å få overnatte på fyret. De tar i mot alt fra firmaturer til familier og skoleklasser. Fyret har god plass. Terningen er ubetjent og nås med båt fra Hitra, som også kan leies. Det er flytebrygge ved naustet på øya og dermed lett å komme til for dem som har egen båt. Mange padlere har også oppdaget at Terningen fyr er blant dem som er rimelig lett å komme i land på med kajakk. Det er populært å svinge innom på fyret på kortere eller lengre turer i området. Fantastiske naturopplevelser, rikt fiske og nærhet til elementene er noe du med all sannsynlighet vil oppleve på Terningen!
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.