De var ofte menn av få ord fyrvokterne, og de sløste ikke med blekket heller, men vind og bølger som kan ha kastet sild inn gjennom et lukket vindu både høyt over og langt fra vannflaten må ha vært noe særskilt!
Ukjent for de fleste er Torbjørnskjær fyr, utenfor Hvaler, aller ytterst i Oslofjorden, en av norskekystens mest værharde plasser. En uværsnatt i 1855 forliste hele fire skuter mellom Tisler og Torbjørnskjær, og ingen av mannskapet overlevde! Flere andre tragiske forlis gjorde at det kom sterke krav om fyr på ”Skjæret”, som de lokale kalte det. Fyrvesenet mente i første omgang at et slikt anlegg ikke var nødvendig, men lot seg etter hvert overtale. Byggingen tok betydelig lenger tid enn planlagt, og først 1. september 1872 kunne fyrlyset tennes. Om det hadde tatt lang tid og kostet langt mer enn budsjettert, var resultatet fremragende. Den store fyrboligen i hugget stein var hele 13 x 10,5 m med et steintårn på 4 x 4 m på fyrboligens nordvestre gavlvegg. På toppen av dette ble det montert et tikantet lyktehus med et 3. ordens linseapparat og en tåkeklokke. Videre hadde Fyrvesenets bygningsfolk satt opp oljebod, smie og naust, alle i tre. Fyrvesenet forstod også at solide bygninger alene ikke var nok på en slik utsatt plass og fikk bygget en kraftig beskyttelsesmur av stein på sørsiden av fyrbygningen. Den hindret imidlertid ikke at trebygningene etter tur ble vasket på sjøen av bølger og vind.
Tøft fyrliv
Bemanningen på Torbjørnskjær ble først organisert som en såkalt familiestasjon, men plassen unge og gamle hadde å røre seg på ute på Torbjørnskjær var svært liten, og ofte tvang dårlig vær alle til å holde seg innendørs i lengre perioder. At det var ekstremt vanskelig å legge til med båt der ute, gjorde også sitt til at følelsen av isolasjon kunne bli ekstra sterk. Historien forteller da også at de forskjellige fyrvokterfamiliene ikke ble så lenge på denne plassen.
I 1949 ble Torbjørnskjær endret fra familiestasjon til tørnstasjon. Det betød at koner og barn flyttet i land, og fyret ble et mannssamfunn. Deretter fulgte forandringer i rask rekkefølge, med blant annet elektrifisering, automatisk værstasjon, nytt tåkesignal og helikoptertransport. I 1990 ble så også dette fyret automatisert og tåkesignalet nedlagt, og den siste fyrvokter, Tor Hultmann, måtte sette seg i helikopteret for transport til Hvaler for siste gang.
Torbjørnskjær i fremtiden
I dag er det solceller som gir lys i det automatiserte Torbjørnskjær fyr. Ingen bor i den flotte fyrvokterboligen i naturstein eller den mer beskjedne assistentboligen, men de står omtrent som før og er fredet. Inventar og innvendige konstruksjoner er imidlertid sterkt preget av å ha stått uoppvarmet og uten tilsyn i over tyve år. Kystverket eier bygningene. Det er inngått en intensjonsavtale, men foreløpig ingen leiekontrakt, med Torbjørnskjærs Venner, som ønsker å bidra til ny bruk av bygningene på ”Skjæret”. Fyret har meget utsatt beliggenhet, og store deler av året er det umulig for vanlige båter å legge til på grunn av dårlig havn.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.
Oppdatert 2022, NFHF.