I 1864 var det sørsiden av Vestfjorden som stod for tur for fyrbyggerne. De kastet først sine øyne på skjæret Æggløysa helt nord på Hamarøy, men det var for lavt. Isteden ble den vesle Stangholmen, et par kilometer lenger vest, valgt som tomt. Der ble det reist et relativt enkelt fyr i et laftet hus, med en fyrlykt med fast lys i gavlveggen. Det ble bygd uthus med vedbod, oljebod og fjøs, og et naust. Mellom fyrstasjonen og sjøen ble det satt opp en kraftig beskyttelsesmur. Fyret ligger utsatt til, og det gjaldt å trygge det så mye som mulig. Den første muren holdt allikevel bare i tre år, før en vinterstorm ødela det meste. Den neste muren holdt vannet vekk i ti år til. Da oversvømmet en stor bølge hele holmen og gjorde stor skade både på muren og husene.
Trofaste fyrvoktere
Det første uværet kan ikke ha skremt fyrvokteren som var med fra starten. Han het Andreas Arntsen, og sammen med familien sin drev han fyret i 12 år. Ved siden av å holde fyret i hevd og få familielivet til å gå drev de litt jordbruk. Familien holdt også sau og kyr. Om sommeren brukte de mye tid på å samle inn ærfugldun fra de over 300 ærfuglparene som holdt til rundt fyret. Det ga en hyggelig tilleggsinntekt.
De neste fyrvokterne og deres familier må også ha likt seg på fyret. Frem til den store ombyggingen i 1936 var det bare vaktskifte fem ganger på Tranøy fyr. Det året fikk stasjonen en betydelig ansiktsløftning. Da ble det 20 meter høye støpejernstårnet som stod på Moholmen fyr utenom Kabelvåg, demontert og flyttet til Tranøy. Det ble også montert et kraftig tåkesignal i tårnet og bygd ny betjeningsbolig for fyrvokteren og nyansatt fyrbetjent og deres familier. Den gamle fyrvokterboligen ble overtatt av en nyansatt fyrbetjent. I 1959 ble Tranøy fyr elektrifisert med strøm fra land, og ti år senere ble det endelig bygd en 250 meter lang bro ut til fyret. Frem til da hadde beboerne der altså måttet i båt om de skulle et ærend på land. Nyvinningen hadde imidlertid ikke fyrvokternes familie nytte av i så mange år. På begynnelsen av 1970–tallet ble nemlig Tranøy fyr gjort om til tørnstasjon, og familiene flyttet på land. I 1986 ble fyret så automatisert, og driften for fyrvokterne ble vesentlig lettere. 5. juni i 1991 sluttet den siste fyrmesteren, Atle L. Lund, på Tranøy fyr. Han var den trettende i rekken.
Gjester ønskes velkommen
Dermed kunne det gått med Tranøy fyr som det dessverre har gått med altfor mange fyrstasjoner på norskekysten – forfall og glemsel! Heldigvis var det mange gode krefter som ville det annerledes. Fyret ble fredet i 1997, og Kystverket ville gjerne holde det i best mulig stand. Den beste måten å få til det på når fyrbetjeningen hadde flyttet på land, var å få ny virksomhet i bygningene. De leide det derfor ut til noen som kunne ta imot gjester og organisere mat og overnatting på fyret. De første driverne var Stig Lexberg og hans familie. De åpnet dørene for gjester på Tranøy fyr med overnatting i husene og en koselig kafe i båtnaustet 1. juli 1993.
I 2010 tok Villy og Inger Sund over vertskapet. De hadde et godt tak på driften og skapte et rykte om plassen som førte til at mange gjester fant veien til fyret. Nytt vertskap overtok på Tranøy fyr i 2017. Over 1000 mennesker overnatter på Tranøy fyr i løpet av en sesong, som strekker seg fra april til september. Over 10 000 mennesker er imidlertid bare innom for å se på omgivelsene, komme seg opp i fyrtårnet eller smake på maten. Vertskapet satser mye på det siste. De serverer tradisjonsrike retter av hval, tørrfisk og annen fisk i det ombygde naustet. Anlegget er også i bedre stand enn noen gang. Tranøy fyr feiret 150 års jubileum i 2014, og i den forbindelse pusset Kystverket grundig opp. De fleste bygningene er ført tilbake til slik de så ut da de var nye i 1936. Eternitten på veggene er erstattet av bordkledning, og vinduene er byttet. Totalt er det nå 15 rom for besøkende på Tranøy fyr. Det er innredet to utleieleiligheter i uthuset og bygget en gedigen platting på utsiden, så her kan dansen gå også. Leilighetene er også tilpasset bevegelseshemmede, ta kontakt med vertskapet for mer informasjon. Gjestene på Tranøy fyr kan derfor glede seg over mer enn et staselig anlegg i mektige omgivelser. Bare det å sitte ute på de ytterste skjær en sommerkveld og nyte synet av lofotveggen og en sol som aldri går ned, er veldig flott. Dersom været viser seg fra motsatt side med sjørokk og storm, kan det også være en stor opplevelse å være på fyret og se naturkreftene på nært hold, fra et trygt sted.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.