Ny bruk
Villa fyrs venneforening holder fyret i god stand og byr på 6 overnattingsplasser i fyrvokterboligen. Info: Venneforeningens Facebookside og flatanger.kommune.no. Les også: «Villa fyr 1838-1890», som er utgitt av venneforeningen.
Folden er en stor forferlig Fioer udoffer, som er en aff de farligste Fiorer, som findis ved gandske Norlandz side…kan man lese i «Ganndske Nummedalls leen Beskriffuelse» fra 1597. Folden, eller Folla som det nå heter, er det åpne havstykket mellom Buholmråsa fyr i Sør-Trøndelag til Gjeslingene og Grinna fyr i Nord-Trøndelag. Det har altså lenge vært beryktet for sine vanskelige forhold. Det skulle allikevel drøye helt til 1839 før det ble fyrlys på strekningen. Når det skjedde, var det første gang at det ble bygd et fyr nord for Agdenes, sør for Trondheimsfjorden. Plassen som etter grundige overveielser ble valgt ut, var den vel en kvadratkilometer store øya Villa ytterst i det som i dag er Flatanger kommune. Den ligger lengst sør av kystkommunene i Nord-Trøndelag. Det å bygge et 15 meter høyt tårn av huggen stein, fyrvokterbolig, havneanlegg, naust og diverse lagerboder på en såpass avsidesliggende plass tok sin tid.
Anleggsarbeidene startet våren 1838 og holdt på hele sommeren. På det meste bestod arbeidstokken av 60 personer. Som vanlig var de fleste fagarbeiderne fra Møre, men her var det også med en gjeng fra Vågå. Det var dårlige tider i de trakter, og prost Kragh i Vågå tok kontakt med fyrinspektøren og fikk overtalt han til å ansette noen Vaagværinger i arbeidsstyrken. Historien forteller at de hadde en lærerik tid på Villa og blant annet lærte mye om steinbygging. Det første året kom fyrvokterboligen, havneanlegget og bodene på plass.
Neste sesong var hele 70 mann leid inn for å få på plass selve fyrtårnet, den største jobben. Det ble altså bygget av tilhugget stein. Den måtte hugges ut andre steder, blant annet så langt unna som på gården Ranum ved Trondheim, og transporteres til byggeplassen. Det var også en stor oppgave med datidens teknikk. Innvendig ble tårnet fôret med teglstein. Det gikk med nesten 60 000 stykker. En forseggjort støpejernstrapp som førte opp til inngangen på fyret, kom også langveisfra. På tross av komplisert logistikk og mye arbeid ble fyranlegget på Villa fullført helt etter planen. 1. september 1839 ble fyret tent for første gang.
Verdens siste kullfyr
Villa fyr var det 22. fyret som ble bygget i Norge, og det var det sjette som ble bygget som kullblussfyr. Det vil si at det var kull som var lyskilden. For å få kullene til å brenne jevnt var tårnet sekskantet og hadde trekk-kanaler i alle sidene. Disse ledet luft inn til et piperør som førte luftstrømmen videre til kullblusset. Det var spjeld i alle trekk-kanalene, slik at fyrvokterne kunne regulere luftstilstrømningen. Kullblusset krevde mye kull. Et års forbruk på Villa var omlag 1000 tønner (1 tønne tilsvarer 140 liter). Kullbluss var egentlig en teknologi som var forlatt alle andre steder. Nye fyr ble bygget for bruk av oljelamper. Grunnen til at Fyrvesenet valgte en så gammeldags løsning på Villa var sannsynligvis at den var enkel og driftssikker. På en så avsidesliggende plass ville det bli mye vanskeligere og dyrere å ha moderne oljefyrte lamper, som krevde mer vedlikehold og hyppigere reparasjoner.
Kullblusset på Villa fikk lyse i 20 år. Det lyste for dårlig, og i 1859 ble det bygget om for bruk av flytende brensel. Natt til 25. april 1859 lyste det siste kullblussfyret i Norge, og sannsynligvis i hele verden, for siste gang. 1. september lyste det nye Villa oljefyr. Lyktehuset var da erstattet av ny lykt med linseapparat og oljefyrt brenner. Trekk-kanalene rundt foten av tårnet var murt igjen, og skorsteinen inne i fyret fjernet. Villa fyr fikk lyse frem til 1890. Da ble det nedlagt fordi det ble bygget andre fyr og lykter langs Folla. Lyktehuset og linsa ble flyttet til Nordøyan fyrstasjon, sør for Vikna, da Villa ble nedlagt.
Ny vår for Villa
Etter at Villa ble nedlagt som fyr, ble anlegget i mange år brukt som losstasjon. Merkevesenet malte en bred hvit ring rundt det gamle fyrtårnet, slik at det skulle fungere som sjømerke. Forsvaret brukte og Villa i mange år som vaktstasjon. Etter at de forskjellige etatene flyttet fra stedet, fikk Villa stå og forfalle og utviklet seg gradvis mot en ruin. Heldigvis var det ganske mange som syntes at det ikke var en skjebne verdig verdens siste kullblussfyr, og i 1976 ble Villa fyrs venner stiftet.
Denne organisasjonen og andre gode hjelpere har opp gjennom årene gjort en stor innsats med å stoppe forfallet på fyret og gradvis føre det tilbake til tilstanden det var i den gang det var kullblussfyr. De har åpnet trekk-kanalene og sørget for å gjenoppbygge lyktehuset slik det var da fyret var i drift som kullblussfyr. Ved fyrstasjonen har også Venneforeningen pusset opp assistentboligen og tatt denne i bruk som ubetjent hytte som byr på overnatting. Assistentboligen ligger like på nedsiden av fyret. På Villa kan de besøkende også se ruiner etter vokterboligen, og det er gjerder, uthus, kullager og smie. Tidligere losstasjon og dagens naust som er brukt som merkenaust, ligger ved havnen på Villa lenger øst. Et annet naust lå tidligere inne i vågen innenfor havnen. Takket være venneforeningen er Villa landets best bevarte kullblussfyr.
Stadig flere har også fått øynene opp for at Villa er et fint turmål med båt eller kajakk. Farvannet på innsiden av Villa er stort sett ganske beskyttet Det er en drøy mils sjøvei fra Lauvsnes og ut til øya Villa. På øya er det en fin brygge med naust og gode ankringsforhold for småbåter. Fra brygga er det en drøy kilometer på god sti frem til fyret. Fra fyret er det også utmerket utsikt mot det værharde havstykket Folla.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019