Det var viktig å få markert utstrekningen til øyvrimmelen nord for Frøya med fyrlys, men det var også viktig å få markert seilingsleder gjennom øyvrimmelen. Vingleia fyr ble bygget for å få til begge deler. Da det kom på plass, var nordsiden av øyriket dekket av en kjede på fire fyr, Sula, Finnvær, Halten og altså Vingleia. Forbi sistnevnte går det blant annet en led inn mot Mausundvær. Det både var og er et viktig fiskevær i dette området. Særlig de mange fiskerne i dette området var derfor ivrige talsmenn for å få et fyrlys på Vingleia.
Vingleia fyrstasjon ble bygget på den vesle øya Skarvflesa i 1921. Det ble bygget som familiefyr med et enkelt bolighus. På taket fikk det et lite tårn med en 3. ordens lykt. Skarvflesa er ganske lav, så huset ble bygget på en høy grunnmur. Ved bolighuset ble det bygget et uthus med plass til blant annet arbeidsrom og vedbod. Litt lenger unna ble det satt opp et naust med en lang skinnegang ned til landingen, som fikk påmontert en svingkran.
Vingleia fyrstasjon var familiefyr frem til 1950-tallet da det ble gjort om til tørnstasjon med tre manns bemanning – fyrvokter, assistent og reserveassistent. I 1963 kom elektrisiteten til Vingleia også, i form av to dieselaggregater.
Bemanningen på dette fyret ble beholdt til 1985. Da ble det automatisert og avfolket. Fyrlyset ble erstattet av en fyrlykt på toppen ev et vel 10 meter høyt plasttårn. Som strømforsyning til lykta ble det montert et solcelleleanlegg. Tenning og slukking av lykta er det ikke lenger en fyrvokter som tar seg av, men en fotocelle.
Heldigvis er ikke bygningene på fyrstasjonen blitt stående ubenyttet. Trøndelags Kysthistoriske Museum sørger for at de leies ut som overnattingsplass i sommerhalvåret.
Vindutsatt?
Navnet på Vingleia fyrstasjon er trolig avledet av begrepet «leia som er utsatt for vind».
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.
Revidert 2021, NFHF.