Nautofonen måtte startes når tåka kom sigende

Helnes fyrstasjon fra jakttur sommeren 1960

Fikk kjøre båten hjem til fyret

Rein var på besøk nesten daglig

Hurtigruten "Ragnvald Jarl" sommeren 1960

Den første gangen jeg var på Helnes fyr var sommeren 1955

Tekst: Per Olav Pettersen

Sensommeren 1955 bodde jeg 14 dager på Helnes fyr. Dette var i forbindelse med at min onkel, Birger Jacobsen, som var fyrbetjent på Helnes fyr, skulle flytte til Vardø fyr til en betjentstilling der, sammen med min tante. Jeg var seks år, og skulle bo sammen med dem dette året før jeg skulle begynne på skolen hjemme på Leka. Turen med hurtigruteskipet ”Håkon Jarl” fra Rørvik i Namdalen til Honningsvåg tok to og et halvt døgn. Vi fulgte med postbåten fra Honningsvåg ut til Helnes fyr. Postbåten var en tur ute på fyret hver uke med post og varer som fyrbetjeningen hadde bestilt hos forretninger i Honningsvåg.

Bemanningen på Helnes fyr var i tillegg til onkel Birger, fyrmester Ingvar Johansen og andrebetjent (inntil onkel flyttet) Albert Tobiassen. En reservebetjent hadde bare tjeneste i åtte måneder i vinterhalvåret, og kom først til tjeneste i september hvert år.

Stasjonen var på dette tidspunktet ganske ny etter gjenoppbyggingen etter krigen, og ble ferdigstilt i 1948, altså da bare syv år tidligere. Helnes er Norges tredje nordligste fyrstasjon, etter Fruholmen og Sletnes fyr.

De 14 dagene var etter det jeg husker, fylt med sol og pent vær. Tante og onkel pakket sine saker og transporterte dem ned til naustet for mellomlagring, inntil en skøyte skulle føre oss til Honningsvåg, og vi skulle reise videre til Vardø med Det Vester-ålske Dampskibsselskaps godspassasjerbåt ”Andenes”.

Mine dager gikk stort sett med til løping og lek sammen med Gunnar Johansen, sønn av fyrmester Ingvar Johansen. Han var eneste unge som var på Helnes da, og et par år eldre enn meg.Vi sprang og spilte ball på betongplatten mellom bygningene, og på den ca 200 meter lange og 2,5 m brede betongveien ned til naustene. Jeg husker at jeg slet hull på lestene allerede i løpet av den første dagen, for vi hadde ikke sko på oss fordi det skulle gå så fort.

Det som ellers sitter igjen av inntrykk hos meg, var nye lukter: Motor- og diesellukt i maskinsalen, syrelukt i batterirommet og lukt av ubehandlet treverk innvendig i uthus og utedo. På vakt-rommet var det en stor vaktjournal, sirlig ført med opplysninger om vakthavende og alt som hadde skjedd i hver enkelts vaktperiode. Ellers var det elektrisk strøm inne i husene (når motorene gikk), og innlagt varmt og kaldt trykkvann, noe som jeg ikke var vant med hjemmefra.

På sommerstid var det tillatt å kjøre motorene 1-2 timer midt på dagen hvis ikke noe teknisk utstyr (radiofyr/tåkesignal) var i drift, for å kunne få strøm til å koke middag og annen matlaging. Kjøkkenet var utstyrt med elektrisk komfyr med magasin. Det var en kokeplate med isolert lokk som kunne holdes varm i timevis, slik at man senere kunne koke vann eller kaffe.

Reisen til Vardø husker jeg ikke noe spesielt fra, bortsett fra at reisen foregikk om natta, og at det da var begynt å bli mørkt. Oppholdet på Vardø fyr er en annen historie, men returen fra Vardø og hjem til Namdalen gikk med, ja akkurat… hurtigruteskipet ”Håkon Jarl”. Derfor har den siden blitt til ”min hurtigrute”.

Sommeren 1960 var jeg igjen på Helnes

I 1958 hadde onkel Birger og tante Kist flyttet fra Vardø fyr og tilbake til Helnes, denne gangen til hans stilling som fyrmester der. Da de hadde vært hjemme på ferie i Namdalen og på Helgeland i 1960, fulgte jeg med dem på turen nordover i månedsskiftet juni/juli, for en ferie på to uker; også denne gangen med hurtigruteskipet ”Håkon Jarl”. Fra Honningsvåg fulgte vi med postbåten ut til Helnes fyr.

Denne gangen var det ingen barn på fyrstasjonen, bare de to fyrbetjentene, samt tante og onkel og jeg. Været var kjempefint og varmt de to ukene jeg var der, sol for det meste hele døgnet.

Kun én dag kom det tåke. Den dagen hadde onkel dagvakt. Arbeidsoppgavene på fyrstasjonen på denne tiden av året var eventuell kjøring av tåkesignal/radiofyr, tre meteorologiske dagobservasjoner, samt nødvendig vedlikehold av bygninger og utstyr. Selve fyrlyset var slukket fra 25. april til 11. august.

Onkel bevilget seg en middagslur tidlig på ettermiddagen, og jeg fikk i oppgave å være ”tåkevakt”, da det var sannsynlig at det ville komme tåke. Jeg speidet og speidet, og jo, der kom den sannelig sigende nordfra Barentshavet. Etter en anvist omtrentlig sikt måtte jeg vekke onkel, og det gjorde jeg, da jeg ikke torde vente lenger. Vi startet en 18 hk Lister Blackstone dieselmotor med en 16 kW elektrogenerator, og koplet til tåkesignalet, et Nautofonanlegg.

En dag gikk onkel og jeg en tur innover fjellet. Han hadde med seg ei hagle i håp om å felle noe småvilt, men det var det lite av, så det ble ingen fangst, men en fin tur i terrenget var det.

En søndag det var kjempefint vær og onkel hadde frivakt, tok vi
oss en tur til Kamøyvær. Det er ei bygd midt på norddelen av Magerøya, og vest for Helnes fyr. Da onkel var på Vardø fyr hadde han kjøpt seg en pen 18 fots Skorgenes-båt av tre fra Tresfjord, med en 4,5 hk Marna bensinmotor. Med den gikk vi til Kamøyvær, en tur på omtrent en og en halv time. Der var vi på land og spiste medbrakt niste, kaffe, brus og boller. Tilbaketuren gikk nesten uten dramatikk, men motoren stoppet da vi var halvveis tilbake til Helnes. Onkel hadde problemer med å få start på den igjen.

Motoren hadde bakstart (med sveiv), og jeg skulle prøve å starte den da onkel tok seg en pause. Helt uforklarlig startet motoren ved mitt første forsøk, og det var en kry 11-åring som fikk føre båten resten av veien til fyret!

For øvrig gikk dagene med til småarbeid og vedlikehold på fyret. Jeg var med på maling av naustene i grå farge, og rustbanking og maling av lyktehuset med rødmaling.
Onkel og jeg klatret hver sin gang et stykke opp i den ca 22 meter høye radiopeilemasta, men da jeg var omtrent en tredel oppe, sa tante stopp!

En annen dag da onkel hadde frivakt, gikk vi til Honningsvåg med motorbåten, en tur på ca to timer. Der leide vi en drosje og
kjørte til Nordkapp-platået. Der var det da et forholdsvis nybygd turistsenter av naturstein. Det var en stor opplevelse for meg å være på Norges nest nordligste punkt i maksvær og vindstille! Tilbaketuren med motorbåten fra Honningsvåg til Helnes gikk denne gangen helt greit.

Firbeinte gjester hadde vi besøk av nesten hver dag. Det var tamrein som var på sommerbeite på Magerøyfjellet, men som søkte
ned til kysten og sjøen på varme sommerdager for å unngå plagen
av innsekter. De kom på stasjonen og fikk vel noen godbiter, men kvitterte med sine ekskrementer på de rene og fine betongplattene mellom bygningene.

Den 28. juni passerte hurtigruteskipet ”Harald Jarl” like nordafor Helnes fyr. Skipet var på jomfrutur, og hadde anløpt i Hornvika ved Nordkapp og satt av passasjerer der. De ble skysset med buss til Honningsvåg, mens hurtigruten gikk sjøveien dit.

Det stundet mot at jeg skulle reise hjem til Helgeland, alene. Onkel hadde avtalt med en bekjent av seg som var chief på hurtigruteskipet ”Ragnvald Jarl”, at jeg skulle få være hans gjest på returen. Så da bodde jeg på chief-lugaren, og spiste god mat i offisersmessa.
En nattmorgen sto vi derfor tidlig opp og kjørte nok en gang med motorbåten til Honningsvåg, på blikkstille hav (kløttji hav, som onkel Birger ville ha sagt) og i tidlig morgensol. På turen så vi utenfor Kjelvik en brugde som var oppe og pustet. Hurtigruten skulle gå grytidlig klokken seks om morgenen fra Honningsvåg på rutetur sørover.

Gjensyn 2003

Det skulle gå 43 år til jeg igjen fikk se Helnes fyr. Det var i 2003 da vi var på reise med det nye hurtigruteskipet ”Finnmarken” nordover til Kirkenes. Da var tante og onkel døde, og det var nokså vemodig å se Helnes fyrstasjon igjen ytterst på neset, fra rekka på hurtigruten med kikkert og fuktige øyne.

 

 

 

 

—–

Det som jeg husker av teknisk utstyr m.m. på fyrstasjonen er følgende, pr. oppgitt år:

Helnes fyr (1960):

• Tent 1. gang 15.11.1908
• Tent 2. gang ultimo oktober 1948
• Gjenoppbygd etter krigen 1946-48.
• 4 stk drivstofftanker av stål à 13 000 liter.
• 1 stk radiopeilemast på ca. 22 m høyde.
• I maskinsal 3 stk 18 hk Lister 3-sylindrete diesel-motorer, og 1 stk 10 hk dieselmotor av samme fabrikat. De ble startet med sveiv, og en «knast» for hver sylinder ute; knastene ble dyttet inn etter hvert som omdreiningstallet på motoren økte.
• 1 stk radiofyr montert i 1955, sendesignal var HS, (∙∙∙∙/∙∙∙), rekkevidde 50 nm.
• Linjetelefon.
• Utedo/fjøs/verktøy-hobbyrom i uthus. Vannkum i bolig-kjeller. Magasinkomfyr på kjøkken.
• Gelender ned langs veien til sjøen med håndlist av 1″ rør som også ble brukt til bunkring av brenseloljetanker for oljeovner.
• 2″ rørledning for bunkring av drivstofftankene til dieselmotorene.
• Fyrlykt med 1 500 W glødelampe. 3. ordens linse med lysvidde 17,2 nm. Lyskarakter: 2 lynblink/30 s. Lysets høyde er 37,5 moh. Brenntid fra 12. aug. til 24. april.
• Meteorologiske observasjoner, 3 stk på dagtid.
• Tåkesignal type Nautofon montert i 1949.
• Bemanning: Fyrmester, 2 fyrbetjenter og en reserve-betjent i 8 mndr/år.
• Tørnstasjon innført i 1966.

Les Per Olav Pettersen sine minner fra Vardø fyr HER.

Les mer om Helnes fyrstasjon HER.