ENGASJEMENT: Diafonen på Svenner
Nytt initiativ kan redde diafonen på Svenner fyrstasjon, men både nødvendige midler og en klar bevaringsstrategi mangler.
Tekst: Ola Sendstad
André Schau i Norsk fyrhistorisk forening har tatt initiativ til å redde diafonen på Svenner fyrstasjon. Signalanlegget var i drift fra 1931 til 1986. Siden da har diafonen ligget i deler i en fjellkløft foran fyret.
En diafon er et luftdrevet tåkesignal. Anlegget ble betjent manuelt, og satt i drift under tåke og dårlig sikt. Lyd frambringes ved at luft fra trykklufttanker presses gjennom to horisontale sylindre med ringformede slisser. Diafonen er det tåkesignalet som gir kraftigst lyd. Signalet består av en lengre dyp tone etterfulgt av et kort tonefall, et såkalt «grynt». Som hvert fyr har sin lyskarakter, har hver tåkelur sin lydkarakter.
Diafonen på Svenner er en K-diafon. Dette indikerer sylinderdiameteren på 215 mm, som er størrelsen på alle norske diafoner med unntak av den på Færder fyr, som er den noe større L-diafonen. K-diafonen trenger i bruk 1300 liter luft per lydsekund. Dieselmotorer driver trykkluftkompressorer, som fyller trykklufttankene. Denne delen av anlegget er intakt inne i maskinhuset på Svenner.
Sommeren 2015 ble resten av diafonen heist opp fra fjellkløfta utenfor maskinhuset. Diafonen er knust i to store og en del mindre deler. Den er lagd i 12 mm tykt støpejern, og er i sammensatt stand 1760 mm lang.
Arbeidet med å heise opp og transportere diafonen til Stavern ble utført av Stavern dykkersenter og Terje Nalum fra drivergruppa til Tvistein fyr. Delene ble deretter fraktet til Pedersen smie og sveiseverksted AS i Drammen, der de ligger lagret. Nå avventes det midler til sammensveising, sandblåsing og lakkering i tilsvarende original oksydrød farge.
Diafonen er et viktig kulturminne for den helhetlige formidling av fyrhistorien på Svenner. Med diafonen på plass ville en kunne sikre et særegent teknisk interiør. Men en full istandsetting er kostbar og ikke nødvendigvis ønsket. Det er fremdeles uklart hva som skal skje videre. André Schau har kontakt med drivergruppa til Svenner fyrstasjon og Kystverket sørøst, og håper diafonen på en eller annen måte kan komme tilbake til Svenner. Han er opptatt av at prosessen går riktig for seg, og at bevaringen kan skje på mange måter. Det gjenstår både å innhente nødvendige midler og å enes om bevaringsstrategi.
Diafonanlegget på Svenner er ett av 24 tilsvarende diafonanlegg i Norge. Bare på Lindesnes er diafonen helt intakt og godkjent til bruk. Der demonstreres lydsignalet som attraksjon flere ganger hvert år, blant annet ved deres faste arrangement: Tåkelurens dag. Andre steder finnes diafonen på plass, men er ikke i bruk. På Jomfruland fyrstasjon er diafonen utstilt på et stativ utendørs. Slik bevares den i det minste som objekt og er svært tilgjengelig for publikum. Hvilken strategi skal man velge på Svenner?