Byen heter Egersund og kommunen Eigersund, litt forvirrende kanskje, men slik er det. Byen, med eller uten i, har i hvert fall en av Norges største fiskerihavner. Sild, torsk eller makrell – de fleste fiskeslag blir lempet i land her i den gode havna. Derfra blir de stort sett ekspedert videre, som de er eller bearbeidet. Slike verdier må man beskytte, det gjaldt nok i tidligere tider også. I hvert fall ble det bygd en festning ved innseilingen til havna allerede på begynnelsen av 1600-tallet da Christian IV regjerte landet. Lindøy batteri hadde åtte kanoner og var i drift til helt etter Napoleonskrigene. Det ble nedlagt i 1826, for så å bli restaurert igjen i våre dager.
Omfattende bygging for å beskytte verdier har også skjedd ved Nordre Eigerøya utenfor byen. Ytterst på Midbrødøya ligger Eigerøy fyr flott til. Det er sør for Nordragabet, den nordre leia inn mot Egersund. Fyret ble bygget dels for å vise vei inn mot Egersund, men også for å gi landkjenning på en god måte. I perioden 1843 til 1851 var det fire alvorlige forlis utenfor Egersund med totalt 40 omkomne. Det var derfor svært viktig både for skipsfarten som kom langs kysten, og inn mot kysten, at det kom et fyr som ga dem en sikker posisjon på lang avstand. Når de skulle navigere videre nordover langs den grunne Jærkysten, ville et slikt fyr da hjelpe dem til å holde kursen langt nok klar av de farlige grunnene. På samme måte var det viktig at skip som var på tur sørover, på langt hold kunne se fyret og holde godt klar av kysten. Blant annet Ognabukta sør på Jæren var et område hvor det hadde skjedd mange forlis.
Det ble derfor bestemt av Fyrkommisjonen av 1852 at Eigerøy fyr skulle bli blant Norges høyeste og mest lyssterke. For å få til det første ble det bestemt å satse på støpejern som byggemateriale. Det ble dermed det første fyrtårnet av støpejern som ble bygget her i landet. Bærums verk støpte platene. Disse ble fraktet til byggeplassen og skrudd sammen der. Fyrvesenet var imidlertid ikke helt sikre på at platene alene ville være solide nok mot vind og sjøsprøyt, så de foret like godt hele fyrtårnet innvendig med murstein. Vel 70 000 stein hadde det gått med før tårnet ble tent i 1854, og på det meste jobbet 75 mann med fyranlegget.
Det 32,9 m høye fyrtårnet fikk et lyktehus fra Nes Jernverk, som inneholdt et 1. ordens fyrapparat med fast hvitt lys. Lyset ble siden, i 1897, forsterket med et lynblinkapparat.
I 1934 ble Eigerøy fyr elektrifisert og fikk et diafon tåkesignal. Maskineriet til dette ble plassert i en ny betongbygning ved siden av fyrtårnet, og trykktankene ble plassert i fyrtårnet.
Litt unna ligger fyrvokterbolig, uthus, samt landing og naust. Også denne bygningsmassen er endret. Det skjedde da fyrstasjonen ble forandret fra familiestasjon til tørnstasjon. Ved boligen ligger tufter etter tidligere bolig og uthus og spor etter hage. En oppmurt vei fører fra boligen til fyret.
Nå er fyrstasjonen for lengst automatisert og fraflyttet og har isteden blitt et populært turmål for Eigersunds befolkning og andre. Kommunen eier deler av fyrstasjonen og sørget i mange år for omvisninger, utstillinger, kafé og utleie. Fra og med 2022 driver Stavanger turistforening overnattingstilbud i fyrvokterboligen. Det er et par kilometers god spaservei ut til fyret. Underveis kan de geologisk interesserte blant oss oppleve den spesielle geologien som Egersundsfeltet består av. Dette feltet er grunnlaget for Magma Geopark, en av de to geoparkene som finnes i Norge. Anortositt, ganger, breksje og spor etter den siste istiden er bare noe av det en kan finne på turen.
Det flotte kystlandskapet fyret ligger i, er også en god grunn til å ta en tur. Vil du padle dit, er det også mange muligheter i området. Vel fremme er det flere gode landingsmuligheter, blant annet ved naustet øst for fyret. Området rundt fyret er fuglelivsfredet etter lov om naturvern.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.
Oppdatert 2022, NFHF.
Bildeserie fra 2010 av fotograf Lars Verket.