Bølgene slår inn mot steinene og lukta fylles med en distinkt smak av tang og tare. En tjeld står på berget og skuer utover.

Av Lars Olav Rege, Folkebladet

Noen meter fra land ligger en båt og durer. – Jeg tror den har reir her, roper en vennligsinnet mann fra båten, og sikter til tjelden, som for øvrig nå har snudd seg mot undertegnende.

– Jeg prøver å snike meg forbi, svarer jeg, og tar noen forsiktige skritt i retning tjelden. Lykkelig får jeg passere, og hopper ombord båten til Kjell Ove Hveding. Han har sagt ja til Folkebladet, som har spurt om å få en tur ut på Hekkingen fyr.

– Det er egentlig på tide, kommenterer Hveding muntert.

Nestleder Kjell Ove Hveding i Norsk Fyrforeningen har ansvaret med å ta vare på Hekkingen Fyrstasjon. Foto: Folkebladet

«Fyr-entusiast» Hveding er født og oppvokst på Sommarøy utenfor Tromsø, og selvutnevnt fyr-entusiast. Han er gründer/medeier i selskapene Sommarøy Sea Family og Sommarøy Arctic Hotel. Da Hekkingen fyr ble avbemannet i 2004, tok han over ansvaret med å ta vare på fyret, i godt samarbeid med kona, gode venner og Kystverket.

– Det er et aktivt fyr i dag, sier han og legger til: – Men det er automatisert. Dermed består arbeidet i dag av vedlikehold. – Men vi tar også vare på historien, slik at allmennheten kan få oppleve hvordan det var her. Det er et hav av grunner til å ta vare på fyrene i Norge, mener han.

Vil verne fyrene

Hveding er nestleder i Norsk Fyrforening, og skal dagen etter møtet med Folkebladet ha konferanse med landets fyrforvaltere og Kystverket.

Hekkingen fyr ligger vakkert til Foto: Folkebladet

– Det finnes ingen lover i Norge som tar vare på fyrene på samme måte som for eksempel stavkirkene. Det jobber vi for, sier han. Hveding skyver spaken på båten framover, og vi setter kurs mot Hekkingen, en tur som tar knappe 15 minutter fra Laukvik, nord på Senja. Han øker farta på båten slik at båten planer.

Vest for oss ser vi Senja-fjellene stupe ned i havet (hvor Husøy befinner seg på andre siden), og øst for oss Brensholmen. Det tar ikke mange minuttene før vi når Hekkingen. Det reiser seg bratte fjell og skarpe bergknauser. Det er dramatisk vakkert.

– Terrenget her er ulendt, kommenterer Hveding.

Kjendis-hus

Mens båten sakte driver fremover, dukker tre hvite hus plutselig opp. Et rødt naust står også på eiendommen. – Her bodde den kjente forfatteren Kjell Fjørtoft, opplyser Hveding. – Nå er det sønnen til Jens P. Heyerdahl som har tatt over, fortsetter han.

Det er en omfattende bygningsmasse å ta vare på Hekkingen Fyr. Foto: Folkebladet

Kjell Fjørtoft eide øya fram til 2010. Da kjøpte mangemillionær og tidligere Orkla-sjef Heyerdahl naturperlen for 6,1 millioner kroner. Folkebladet skrev for mange år siden at Heyerdahl søkte om å få ruste opp hovedhuset. Nå er arbeidet straks ferdig. – Det har vært et omfattende arbeid. Vi har reparert skader på nesten hele huset. Men nå er det tilbake til sånn det én gang var, sier prosjektleder Eirik Andreassen i Entreprenør Bygg Kontroll AS til Folkebladet.

Steinvarde, dyreliv og tyskerne Hveding skyver spaken rolig framover og vi loffer videre. Ikke lenge etterpå får vi øye på en steinvarde. – Den var på plass noen år før fyret, og er seks og en halv meter høy. På et infoskilt på øya står det at den ble bygd i 1852, men egentlig var det i 1851, hevder han.

– Jeg klatret oppå den en gang. Det gikk fint opp, men det var verre å komme seg ned, ler han. Vi kjører inn i ei bukt, og ser ei ørn brette ut vingene og fly majestetisk over oss. Ikke lenge etter bryter en liten hval vannoverflata.

– Det er et rikt fugle- og dyreliv, kommenter Hveding. Begge ser oppslukt rundt i håp om å få øye på flere. Uheldigvis klarte vi ikke å fange hvalen på film, så Hveding er grei og sender over en video fra da han ble omgitt av en flokk hvaler rett i nærheten.

Sauene hjelper til Hveding forteller at øya også har flere sauer. – De har vært her lenge. De beiter og holder vegetasjonen nede. Dessuten er en del av jobben vår å vedlikeholde stier som folk kan gå på. Det hjelper sauene oss med. Vi holder utkikk etter sauene, men ser dem ikke.

– Kanskje de er i Svinvika, undrer Hveding. Vi turer videre, og på et nes like ved forteller Hveding at det før stod en kran fra andre verdenskrig der. – Tyskerne begynte å lage en festning på øya, men så sluttet krigen. Sett med militære øyne, ligger Hekkingen strategisk godt til, sier han.

Unike vekster

Rundt neset finner vi øyas hovedattraksjon – Hekkingen fyr. Vi går i land. – Det er lov for alle som vil å gå i land her? – Ja, allemannsretten gjelder. Men vi har en fauna-, flora- og kulturverneplan,  i tillegg til fredningsbestemmelser i hekketida, så det er ikke helt fritt fram. Det vokser ting her som ikke vokser andre steder, som vi ikke engang viser til folk i fare for at det kan bli skadet. Men hver gang vi er til stede og det kommer folk i land, ønsker vi dem hjertelig velkommen, sier han.

Vi går de drøye 50 meterne bortover mot fyret, som rager mange meter over bakken. Før vi går inn i fyret, viser Hveding vei inn i småhusene som ligger like ved. Der finner vi en fyrmesterbolig bygd i 1962 av Forsvaret, et maskinhus og to hus som stod her da fyret ble satt opp (hvor det ene huset før var en fjøs).

Fyret

Det knaker godt i trappa på vei inn i fyret. – Da vi restaurerte hotellet på Sommarøya, tok jeg med meg gulvet fra restauranten og brukte det her, kommenterer Hveding, i det vi kommer oss opp én etasje. Vi passerer noen klenodier fra Den kalde krigen.

Eldre bilde av Hekkingen Fyr.

– På den tiden var det Forsvaret som hadde ansvaret for fyret. Det var kun gode nordmenn og de med avtjent verneplikt som kunne jobbe her, fordi de hadde varslings-, og observasjonsplikt, forteller han.

«Talerstolen»

Vi går opp en ny trapp, og blir tatt imot av en utsikt kun et fyr på Hekkingen kan gi. – Her er talerstolen, smiler Hveding bredt, og strekker ut armene for å vise utsikten.

– Vi hadde faktisk en prest fra Hillesøy kirke som stod og talte her i forbindelse med et TV-program. Det må vel være én av de største talerstolene som er blitt brukt. Så hadde vi en saksofonist stående nedpå neset og spilte «Ut mot havet». Det gjorde inntrykk, mimrer han. Så viser han vei inn i det aller helligste. – Dette er selve lykta – den har bare blitt større med tida. Dessuten er den stengt for allmennheten. Det er fagpersonell fra Kystverket som styrer den, selv om det hender at vi må trø til med å skifte pærer for eksempel.

Heseblesende konkurranse

Ute av fyret forteller Hveding at Hekkingen ikke bare er fyrhistorie, men også loshistorie. Som Kystverket skrev i en egen sak om Hekkingen fyr, var det i tiden før fyret to loser som jobbet om å få de samme oppdragene i Malangsfjorden.

– Min tipp-tipp-tipp-oldefar Mikkel Hansen (født i 1808) var en av disse losene. Det sies at det var viktig å oppdage båten først, og når man så den, måtte man ro alt man klarte for å nå fram til båten først. Det var litt konkurranse, for den som nådde først fram, sikret familien mat på bordet den neste uka. En spesiell arbeidshverdag, sier han.

Midnattsola lyser opp sommernatta på Hekkingen Fyr.

I det omvisningen nærmer seg slutt, kommer vi på at vi ennå ikke har sett snurten av noen sauer. Dermed tar vi båten til Svinvika, hvor Hveding som nevnt mistenkte at de kunne være. – Der er de, utbryter Hveding, plutselig. – Ser du de? spør han. – Nei, må jeg ærlig innrømme. Hveding lager en slags «tsjuh – tsjush»-lyd med munnen, og plutselig fyker sauer i svart og hvit opp fjellsida.

– De tror det er fare på ferde, så de samler seg, forklarer han.

Mange år igjen

Farde på ferde er det forhåpentligvis ikke for levetiden til Hekkingen Fyr. – Det har og er fortsatt et viktig verktøy for båtene som ferdes i nærheten – og dem er det slettes ikke få av, avslutter Hveding.