Blant kystens folk står det et eget sus av navnet Folda. Det er det åpne havstykket på Trøndelagskysten fra Buholmråsa fyr til fyrene på Gjeslingane og Grinna. Lengden er bare 30 nautiske mil, men Folda er kjent som meget utrygg siden det har skjedd så mange skipsforlis på strekningen.
Det ble tidlig bygget en fyrstasjon langs Folla på Villa, og lenger nord kom etter hvert Grinna og Gjeslingane fyrstasjoner, men sørover var det lenge dårligere. Raudøy fyrstasjon fra 1866 viste seg å ligge litt for langt inne, så i 1917 ble den erstattet av Buholmråsa fyr.
Det nye fyret ble plassert på Sønnaholmen, et par kilometer utenfor Sætervik i Osen og ble bygget som et familiefyr. Det betød at det ble bygget en bolig med plass til fyrvokteren og assistenten med familier og ett rom og kjøkken til en reserveassistent som ikke hadde med seg familien på fyret. Fyrtårnet som ble satt opp, var på 16 meters høyde og ført opp i solid støpejern. I toppen fikk det en 1. ordens lykt fra engelske Chance Brothers. Fyrbetjeningen fikk også et uthus som inneholdt boder for mat og ved og arbeidsrom. I tillegg ble det bygget en oljebod, et lite fjøs, et ditto grisehus og selvfølgelig et naust med tilhørende kai med kran. Det ble et helt lite samfunn ute på holmen. Buholmråsa fyr ble tent 7. desember 1917, og samme dato ble Raudøy fyr slukket.
Under den annen verdenskrig måtte fyrbetjeningen forlate fyret sitt, og tyske soldater flyttet inn. Høsten 1944 ble fyrstasjonen angrepet av allierte fly, og fyrvokterboligen og uteboden ble skutt i stykker og brant ned. Først i 1948 ble det tid og penger i Fyrvesenet til å gjenreise stasjonen. Da ble det bygget to bolighus på Buholmråsa, et til fyrvokterfamilien og et til to fyrbetjenter og deres familier.
Ti år senere ble Buholmråsa fyrstasjon elektrifisert. Det skjedde med strøm fra land. I tillegg ble det montert et dieselaggregat på fyret til bruk ved strømbrudd. I 1965 fikk Buholmråsa også installert et radiofyr. I 1980 ble også navigasjonshjelpemidlene i området utvidet med et radarfyr (Racon) på Langrø fyrlykt nord for Buholmråsa. Det er en innretning som gjør at plassen vises tydeligere på skipenes radarskjerm og gjør navigasjonen enklere. Automatiseringen og avbemanningen av Buholmråsa fyrstasjon skjedde i 1994. Heldigvis betød ikke det slutt på bruken av fyret. Det er fortsatt i drift, og ei fotocelle tenner og slokker lyset. Et av Kystverkets vedlikeholdslag bruker også Buholmråsa mye når de har oppdrag i dette området. Dessuten er fyrmesterboligen tatt i bruk som overnattingssted for besøkende. Sætervik Handel A/S i tettstedet like innenfor fyret organiserer dette. Stasjonen er lett tilgjengelig med gode landingsforhold, stort sett året rundt, så det betyr at det er gode muligheter for dem som vil besøke Buholmråsa fyrstasjon. Et opphold der, hvor du kan sitte i en trivelig fyrvokterbolig og se utover Folda og de mange holmer og skjær rundt fyret, anbefales.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.