Færder fyr er et landemerke, der det ligger på øygruppen Tristein i Færder kommune, ytterst i Oslofjorden. Fyret er med sine 43 meter Norges nest høyeste støpejernstårn, og det tredje høyeste fyrtårn i landet, etter Sletringen og Grip. Færder var det siste av fyrene i Sør-Norge som var bemannet døgnet rundt da betjeningen forlot det i 2006.
Denne mektige portstolpen gir inntrykk av å ha stått der i evigheter. Det har den selvfølgelig ikke, fyrtårnet ble reist i 1857, men før det sto Færder fyr på øya Store Færder, litt lenger nord, i 160 år. Fyrstasjonen på Store Færder ble opprettet i 1697 og er dermed landets nest eldste etter Lindesnes. På tross av flyttingen har det gitt lys hele tiden, og det er dermed det fyret i Norge som har lyst i lengst tid sammenhengende.
I 1854 ga Stortinget bevilgning til et nytt Færder fyr på de tre lave holmene som ligger ca. fire km rett syd for Store Færder. Disse hadde fra før av ikke hatt verken fyrlys eller sjømerke og var altså svært skumle for seilasen midt i innseilingen til Oslofjorden. Det ble bestemt at det nye fyret skulle bygges på den midterste av holmene. Da Midtre Tristein var en svært lav holme i forhold til Store Færder, var det klart at det måtte bygges et høyt tårn for å kaste fyrlyset lengst mulig innover fjorden og utover Skagerrak. Det ble derfor tatt i bruk et byggemateriale som nesten var helt nytt i Fyrvesenet, nemlig støpejern. Dette ble innført for første gang i Fyrvesenet på Eigerøy fyr i Rogaland i 1854, og så på Hellisøy i Hordaland året etter. Begge steder ble dette svært vellykket. Byggingen av det nye Færder fyr startet i 1855, og det var en ganske komplisert prosess. Støpejernstårnet kom fra Bærums Verk vest for Christiania i form av en lang rekke krumme plater. Disse ble så fraktet ut til Midtre Tristein for montering. Plate for plate ble skrudd sammen med svære bolter i ring etter ring. Jerntårnet bestod av 18 støpejernsringer som hver var 1,88 meter høy. Hvordan fyrvesenets arbeidslag greide å montere disse jernkolossene sammen stadig høyere til værs, er til å bli imponert av! Ikke minst med tanke på de hjelpemidlene de hadde den gang. Byggingen tok to år, og fyret var ferdig og tent 1. juli 1857. Tårnet hadde to gallerier. Opp til det nederste var det 37 meter. Det øverste galleriet omkranset det 4,5 meter høye lyktehuset. Linseapparatet og brenneren med veker ble imponerende raskt fraktet ut fra fyret på Store Færder og heist på plass. Der ble det satt i drift i toppen av jerntårnet samme dag som det ble slukket på Store Færder. Fyret viste fortsatt fast hvitt lys og beholdt sitt gamle navn.
Til å begynne med var det kun jerntårnet som ble bygget på Midtre Tristein. I tårnet var det vaktrom og et lite oppholdsrom. Fyrbetjeningen bodde fortsatt i husene på Store Færder. Dette skyldtes at Fyrvesenet var usikker på om Tristein var en egnet plass for boliger. Det må ha vært svært tungvint å seile og ro frem og tilbake mellom de to øyene, men det kom fyrbetjeningen til å holde på med i vel 10 år. Først i 1867 ble det bevilget midler til bygging av boliger og uthus ved jerntårnet på Midtre Tristein.
Fyret på Tristein ble drevet som bemannet fyrstasjon helt frem til 2006, og i disse nesten 150 årene skjedde det stadig forandringer og forbedringer, særlig når det gjaldt lys- og tåkesignaler. I 1997 ble så Færder fyrstasjon fredet av Riksantikvaren etter lov om kulturminner. Dette gjaldt også ruinen av kullfyret på Store Færder. Samme år kunne man så feire 300-årsjubileum for Færder fyrstasjon. I dag er fyrstasjonen automatisert og uten betjening, men holdes godt vedlike av Kystverket, som bruker flere av bygningene til sin virksomhet. Fyret er svært populært som besøksmål blant båtfolket. Interessen for området og fyret har heller ikke blitt mindre etter at Færder nasjonalpark ble åpnet i 2013. Fra 2017 ble også et av bolighusene åpnet som kystledhytte. Det drives av Færder fyrs venner, som sørger for vertskap der i sommersesongen.
Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.