Torbjørnskjær fyrstasjon

De var ofte menn av få ord fyrvokterne, og de sløste ikke med blekket heller, men vind og bølger som kan ha kastet sild inn gjennom et lukket vindu både høyt over og langt fra vannflaten må ha vært noe særskilt!

Ukjent for de fleste er Torbjørnskjær fyr, utenfor Hvaler, aller ytterst i Oslofjorden, en av norskekystens mest værharde plasser. En uværsnatt i 1855 forliste hele fire skuter mellom Tisler og Torbjørnskjær, og ingen av mannskapet overlevde! Flere andre tragiske forlis gjorde at det kom sterke krav om fyr på ”Skjæret”, som de lokale kalte det. Fyrvesenet mente i første omgang at et slikt anlegg ikke var nødvendig, men lot seg etter hvert overtale. Byggingen tok betydelig lenger tid enn planlagt, og først 1. september 1872 kunne fyrlyset tennes. Om det hadde tatt lang tid og kostet langt mer enn budsjettert, var resultatet fremragende. Den store fyrboligen i hugget stein var hele 13 x 10,5 m med et steintårn på 4 x 4 m på fyrboligens nordvestre gavlvegg. På toppen av dette ble det montert et tikantet lyktehus med et 3. ordens linseapparat og en tåkeklokke. Videre hadde Fyrvesenets bygningsfolk satt opp oljebod, smie og naust, alle i tre. Fyrvesenet forstod også at solide bygninger alene ikke var nok på en slik utsatt plass og fikk bygget en kraftig beskyttelsesmur av stein på sørsiden av fyrbygningen. Den hindret imidlertid ikke at trebygningene etter tur ble vasket på sjøen av bølger og vind.

Tøft fyrliv

Bemanningen på Torbjørnskjær ble først organisert som en såkalt familiestasjon, men plassen unge og gamle hadde å røre seg på ute på Torbjørnskjær var svært liten, og ofte tvang dårlig vær alle til å holde seg innendørs i lengre perioder. At det var ekstremt vanskelig å legge til med båt der ute, gjorde også sitt til at følelsen av isolasjon kunne bli ekstra sterk. Historien forteller da også at de forskjellige fyrvokterfamiliene ikke ble så lenge på denne plassen.

I 1949 ble Torbjørnskjær endret fra familiestasjon til tørnstasjon. Det betød at koner og barn flyttet i land, og fyret ble et mannssamfunn. Deretter fulgte forandringer i rask rekkefølge, med blant annet elektrifisering, automatisk værstasjon, nytt tåkesignal og helikoptertransport. I 1990 ble så også dette fyret automatisert og tåkesignalet nedlagt, og den siste fyrvokter, Tor Hultmann, måtte sette seg i helikopteret for transport til Hvaler for siste gang.

Torbjørnskjær i fremtiden

I dag er det solceller som gir lys i det automatiserte Torbjørnskjær fyr. Ingen bor i den flotte fyrvokterboligen i naturstein eller den mer beskjedne assistentboligen, men de står omtrent som før og er fredet. Inventar og innvendige konstruksjoner er imidlertid sterkt preget av å ha stått uoppvarmet og uten tilsyn i over tyve år. Staten eier bygningene. Torbjørnskjærs Venner ønsker en leieavtale med eier for å legge til rette for ny bruk av bygningene på ”Skjæret”. Fyret har meget utsatt beliggenhet, og store deler av året er vanskelig å legge til på grunn av dårlig havn. Tilrettelegging av ny brygge må på plass for å gjøre tilgjengeligheten bedre og trygg.

Tekst: Per Roger Lauritzen, 2019.
Oppdatert oktober 2024, NFF.

: Torbjørnskjær fyrstasjon. Foto: NFHFs bildearkiv.

: Den værslitte holmen gir et lite inntrykk av hvilket slit det må ha vært å drive Torbjørnskjær fyrstasjon. Foto: Lasse Iversen, 2021.

: Torbjørnskjær fyrstasjon. Foto: Lasse Iversen, 2021.

: Den praktfulle steinbygningen på Torbjørnskjær fyr har stått imot elementene. Foto: André Schau, 2013.

: Torbjørnskjær fyrstasjon. Foto: Lasse Iversen, 2021.

: Torbjørnskjær fyrstasjon. Foto: André Schau, 2013.

Søk på Fyr.no

Orkland kommune, Trøndelag

Agdenes fyrstasjon

Ålesund kommune, Møre og Romsdal

Ålesund fyrstasjon: Molja

Giske kommune, Møre og Romsdal

Alnes fyrstasjon

Øksnes kommune, Nordland

Anda fyrstasjon

Andøy kommune, Nordland

Andenes fyrstasjon

Ørland kommune, Trøndelag

Asenvågøy fyrstasjon

Dønna kommune, Nordland

Åsvær fyrstasjon

Vestvågøy kommune, Nordland

Ballstad fyrstasjon

Narvik kommune, Nordland

Barøya fyrstasjon

Horten kommune, Vestfold

Bastøy fyrstasjon

Bergen kommune, Vestland

Bergen molofyr

Hustadvika kommune, Møre og Romsdal

Bjørnsund fyrstasjon

Bodø kommune, Nordland

Bjørnøy fyrstasjon

Bodø kommune, Nordland

Bodø fyrstasjon

Bokn kommune, Rogaland

Boknasund fyrstasjon

Vega kommune, Nordland

Bremstein fyrstasjon

Brønnøy kommune, Nordland

Brønnøysund fyrstasjon

Osen kommune, Trøndelag

Buholmråsa fyrstasjon

Sør-Varanger kommune, Troms og Finnmark

Bøkfjord fyrstasjon

Hitra kommune, Trøndelag

Børøyholmen fyrstasjon

Frogn kommune,

Digerudgrunnen fyrstasjon

Frogn kommune,

Drøbak fyrstasjon

Stavanger kommune, Rogaland

Dusaviki fyrstasjon

Oslo kommune, på et skjær utenfor Bygdøy, Oslo

Dyna fyrstasjon

Eigersund kommune, Rogaland

Eigerøy fyrstasjon

Flatanger kommune, Trøndelag

Ellingråsa fyrstasjon

Giske kommune, Møre og Romsdal

Erkna fyrstasjon

Bømlo kommune, Vestland

Espevær fyrstasjon

Klepp kommune, Rogaland

Feistein fyrstasjon

Karmøy kommune, Rogaland

Feøy fyrstasjon

Asker kommune,

Filtvet fyrstasjon

Frøya kommune, Trøndelag

Finnvær fyrstasjon

Stavanger kommune, Rogaland

Fjøløy fyrstasjon

Ålesund kommune, Møre og Romsdal

Flatflesa fyrstasjon

Sola kommune, Rogaland

Flatholmen fyrstasjon

Steigen kommune, Nordland

Flatøy fyrstasjon

Herøy kommune, Møre og Romsdal

Flåvær fyrstasjon

Bømlo kommune, Vestland

Folderøy fyrstasjon

Måsøy kommune, Troms og Finnmark

Fruholmen fyrstasjon

Hammerfest kommune, Troms og Finnmark