”Sjøen slo inn et vindu i fyrbygningen. Fandt sild på gulvet.” Utdrag fra fyrdagboka på Torbjørnskjær fyr i 1884.

Tekst: Per Roger Lauritzen

De var ofte menn av få ord fyrvokterne, og de sløste ikke med blekket heller, men vind og bølger som kan ha kastet sild inn gjennom et lukket vindu både høyt over og langt fra vannflaten må ha vært noe særskilt!

Ukjent for de fleste er Torbjørnskjær fyr, utenfor Hvaler, aller ytterst i Oslofjorden, en av norskekystens mest værharde plasser. Skagerrak kan by på uvær så det holder, så de fleste skippere liker å holde godt vest for Torbjørnskjær når de passerer. Historien forteller om flere som ikke gjorde det og som ble drevet på land av vind og bølger. En uværsnatt i 1855 forliste hele fire skuter mellom Tisler og Torbjørnskjær, og ingen av mannskapet overlevde! Flere andre tragiske forlis gjorde at det kom sterke krav om fyr på ”Skjæret”, som de lokale kalte det. Fyrvesenet mente i første omgang at et slikt anlegg ikke var nødvendig, men lot seg etter hvert overtale. I 1867 dro daværende fyrdirektør Carl Fredrik Diriks dit og forstod raskt at her var beliggenheten så utsatt at fyrbygningen måtte bygges i hugget stein. Sommeren 1869 var det byggestart på et ganske tidkrevende og vanskelig prosjekt. Tunge granittblokker ble hogd til av fanger på Akershus festning og fraktet til ”Skjæret”. Det å få dem i land der i dårlig vær var imidlertid nesten ugjørlig, så det ble mye landligge for skutene som fraktet stein.

Byggingen tok betydelig lenger tid enn planlagt, og først 1. september 1872 kunne fyrlyset tennes. Om det hadde tatt lang tid og kostet langt mer enn budsjettert var resultatet fremragende. Den store fyrboligen i hugget stein var hele 13 x 10,5 m med et steintårn på 4 x 4 m på fyrboligens nordvestre gavlvegg. På toppen av dette ble det montert et tikantet lyktehus med et 3. ordens linseapparat og en tåkeklokke. Videre hadde Fyrvesenets bygningsfolk satt opp oljebod, smie og naust, alle i tre. Fyrvesenet forstod også at solide bygninger alene ikke var nok på en slik utsatt plass og fikk også bygget en kraftig beskyttelsesmur av stein på sørsiden av fyrbygningen. Den hindret imidlertid ikke at trebygningene etter tur ble vasket på sjøen av bølger og vind.

Tøft fyrliv

Bemanningen på Torbjørnskjær ble organisert som en såkalt familiestasjon. Det betyr at den første fyrvokteren, Ole W. Pedersen, tok med seg familien sin ut på ”Skjæret”. I tillegg til familien hadde fyrvokteren plikt til å ansette to ”karle” til hjelp. Når de også hadde med seg sin familie kunne det bli relativt folksomt. På det meste skal det ha vært hele 11 barn på fyret. For at de skulle få opplæring ansatte fyrvokteren egen guvernante og hadde klasserom i fyrtårnet. I en periode var det til og med egen ku på ”skjæret”, men alt foret måtte fraktes ut sammen med alle andre forsyninger.

Plassen unge og gamle hadde å røre seg på ute på Torbjørnskjær var svært liten, og ofte tvang dårlig vær alle til å holde seg innendørs i lengre perioder. At historien forteller at det av og til kunne bli både irritasjon og krangel mellom folket på en slik plass, er derfor lett å forstå. At det var ekstremt vanskelig å legge til med båt der ute gjorde også sitt til at følelsen av isolasjon kunne bli ekstra sterk. Historien forteller da også at de forskjellige fyrvokterfamiliene ikke ble så lenge på ”Skjæret”.

I 1949 ble Torbjørnskjær endret fra familiestasjon til tørnstasjon. Det betød at kone og barn flyttet i land, og fyret ble et mannssamfunn. Deretter fulgte forandringer i rask rekkefølge med blant annet elektrifisering, automatisk værstasjon, nytt tåkesignal og helikoptertransport. I 1990 ble så også dette fyret automatisert og tåkesignalet nedlagt, og den siste fyrvokter, Tor Hultmann måtte sette seg på helikopteret for transport til Hvaler for siste gang.

Torbjørnskjær i fremtiden

I dag er det solceller som gir lys i det automatiserte Torbjørnskjær fyr. Ingen bor i den flotte fyrvokterboligen i naturstein eller den mer beskjedne assistentboligen, men de står omtrent som før, og er fredet etter kulturminneloven. Inventar og innvendige konstruksjoner er imidlertid sterkt preget av å ha stått uoppvarmet og uten tilsyn i over tyve år. Kystverket eier bygningene, men er i tvil om hva de skal bruke dem til. I motsetning til de fleste andre fyrstasjonene hvor det står foreninger og privatpersoner i kø for å leie eller ta over fyrvokterboligene har det ikke fått noen til å bruke bygningene på ”Skjæret”.

Hovedårsaken til dette er den meget utsatte beliggenheten. Store deler av året er det umulig for vanlige båter å legge til på grunn av dårlige havn. Faren for at folk som besøker fyret ikke kommer av sted igjen på mange dager, er høyst reell.

Kystverket har fjernet en del av det råtne treverket i fyrbygningen. De har planer om å sette i stand en landing, sprenge bort en grunne og støpe en ny molo og bølgebryter. Dermed vil det bli mye lettere å benytte fyret. Hvis det skjer vil vi tro at det er mulig å få organisasjoner som for eksempel Oslofjorden Friluftsråd, til å tilrettelegge for publikum også her. Torbjørnskjær er et fantastisk sted, som bør bevares og brukes også i fremtiden, om ikke for annet å gi moderne mennesker litt innblikk i tidligere tiders slit på en fyrstasjon.

Fakta:
Torbjørnskjær fyrstasjon
Beliggenhet: Ytterst i Oslofjorden, på østsiden
Kommune: Hvaler
Opprettet: 1872
Automatisert og av bemannet: 1990
Tårnets høyde: 17,9 m
Lysets høyde over høyvann: 25,7 m
Lysvidde: 15 n mil
Eier: Staten
Fredet: Ja

Per Roger Lauritzen er medlem av Norsk fyrhistorisk forening og redaktør for NAFs veibok. Han har også skrevet mange bøker om norsk natur, historie og turmuligheter. Denne teksten var først trykket i Magasinet Kulturarven.

Les mer om Torbjørnskjær fyrstasjon.