Fyrlykten som i 1911 erstattet Kvitnes fyrstasjon står for fall. Kystverket har besluttet å fjerne den svært karakteristiske fyrlykten med en moderne Litus lux lykt.

– Det er trist at stadig flere av de karakteristiske fyrlyktene langs hele Riksvei 1 blir revet. Vi har forståelse for at sjøsikkerheten kommer i første rekke, men de gamle malmlyktene representerer en svært viktig del av vår kystkulturhistorie – og derfor burde ha vært tatt vare på for fremtidige generasjoner, sier daglig leder Henriette Marie Skjæveland i Norsk Fyrforening.

Kystverket begrunner rivningen utfordringer med strømtilførselen og at fyrlykten er i så dårlig forfatning at Kystverket vurderer det som mest lønnsomt og miljømessig fordelaktig, å  rive den historiske fyrlykten på Kvitnes.

Innseilingsfyr

Kvitnes fyrstasjon ble opprettet som innseilingsfyr til Kristiansund i 1877. Fyret var en familiestasjon med husdyrhold. 

Kvitnes fyrstasjon ble tent for første gang i 1877. Foto: Kystverket

Fyrstasjonen lå svært vanskelig til i steinlandskapet, noe historien om Anne fra Kvitnes vitner om.

Anna kom til Kvitneset i 1912, med mannen, som var fyrvokter, og et barn. Familien skulle passe på fyrlykta som erstattet fyrstasjonen året før.

På Kvitnes fyr var det på denne tiden et bolighus for fyrvokteren, et lite fjøs som kunne romme noen få dyr, og et naust nede i Kvitnesbukta, som Fyrvesenet hadde satt opp. Kravet var at familien skulle de være selvberget og skaffe seg kjøtt, melk, ull, fisk og poteter.

Kvinnelig fyrvokter

Eldstebarnet døde bare fire år gammelt, og Anna fikk seks barn til. Mannen hennes døde rett etter at det sjuende barnet ble født, og den lille lønna han hadde som fyrvokter, falt bort.

 I en periode kom en annen fyrvokter til Kvitnes fyr, men etter en stund gikk Fyrvesenet med på at Anna kunne passe fyret og motta den lille lønnen som fulgte med arbeidet. Barna ble opplært til dette arbeidet og ble dyktige fyrvoktere.

For å livberge seg hadde Anna også sauer, som om våren var på skjæra innenfor Grip – Inngripan – på beite. For å komme dit måtte hun ro i to timer over Talgsjøen og rett ut mot Grip. Det var også langt å ro for å kjøpe mat på butikken, og ofte i motstrøm. Hun bakte flatbrød, som hun rodde til Kristiansund med to ganger i uka på sommerstid. Var hun heldig, fikk hun slep av en båt.

Ruinene etter det som engang var fyrvokterboligen til Anna på Kvines fyr. Foto: Marianne Johnsen

Anna fikk seg arbeid på klippfiskberga, men for å komme dit måtte hun gå fra Kvitnes til Draget. Veien består av store steiner langs Omnan og balansering på smale, glatte berghyller og langs svabergene. Sjøen var rett nedenfor stien, så et feiltrinn kunne få katastrofale følger. Når nordvesten sto på, var det ekstremt farefullt å gå på de smale, sleipe hyllene. Dette ble også skoleveien og arbeidsveien til barna.

Trange kår

I tillegg til å passe fyret, stelle dyra og arbeide på fiskebergene, brukte Anna hver ledig stund til karding og spinning av ull, strikking av klær og veving av matter. Hun hadde tøffe dager for å livnære seg selv og de seks barna.

Anna bodde på fyret i 28 år, og da hadde mange av ungene flyttet ut. Hun flyttet selv til Dale og kjøpte hus på Draget og fikk endelig elektrisitet og en enklere hverdag.

I 2015 ble det åpnet en tursti ut til den nedlagte fyrstasjonen. På Kvitneset ser man ruiner og spor i landskapet etter fyrstasjonen.