MINNER FRA VARDØ FYR
Fra sommeren 1955 til sommeren 1956 bodde jeg på Vardø fyr, som er Norges østligste fyr og ligger på Hornøya øst for Vardø i Øst-Finnmark.
Tekst: Per Olav Pettersen
Foranledningen var at min onkel, Birger Jacobsen, som var fyrbetjent på Helnes fyr, skulle flytte til Vardø fyr til en betjentstilling der, sammen med min tante Kist(Kristine). Jeg var seks år, de hadde ikke barn og jeg skulle bo sammen med dem dette året før jeg skulle begynne på skolen hjemme på Leka. Turen med hurtigruteskipet ”Håkon Jarl” fra Rørvik i Namdalen til Honningsvåg tok to og et halvt døgn. Vi fulgte med post-båten ut fra Honningsvåg til Helnes fyr, omtrent den 23. juni.
Vi var omtrent 14 dager på Helnes; tante og onkel pakket sine saker og transporterte dem ned til naustet for mellomlagring, inntil en skøyte skulle føre oss til Honningsvåg. Vi skulle reise videre til Vardø med Det Vesterålske Dampskibsselskaps godspassasjerbåt ”Andenes”. Reisen fra Honningsvåg til Vardø husker jeg ikke noe spesielt fra, bortsett fra at reisen fore-gikk om natta, og at det da var begynt å bli skumt om natta.
I Vardø ble vi mottatt av fyrmester Kyrre Hemmingsen og hans frue Ruth, torsdag den 7. juli 1955. Kyrre var for øvrig også fra Leka, så tante og onkel kjente dem fra før. Fra Vardø og til Hornøya bar det så i en motorbåt, for alle de ansatte på fyret hadde egne motorbåter, bortsett fra onkel. Sjøveien var ca 3 kilometer, og turen med motorbåt ut til fyret tok en liten halvtime. Mandag den 11. gikk onkel på sin første vakt klokken 20:00 som varte til kl 02:00 om natta.
På fyret skulle vi bo i en egen fyrbetjentbolig omtrent midt på gårdsplassen. Den hadde kjelleretasje som var murt av natur-stein. Her var det vanlige kjellerrom og vannkum, for drikke- og forbruksvann ble samlet fra regnvann og smeltet snø fra husets takflater. Dette huset ble for øvrig revet i 1981. Fyrmesterboligen er også revet nå.
I 1. etasje var det kjøkken, gang, spiskammers, soverom og to stuer. I den ene stuen hadde onkel montert opp en lysekrone, derfor kalte jeg denne stuen for ”kronstu’n”. På loftet var det diverse kott og to soverom. Det jeg husker mest av fra de første dagene, var at tante var svært oppgitt og veldig lei seg, fordi vi måtte vaske rundt i hele huset. De forrige beboerne hadde ikke gjort ordentlig rent etter seg da de flyttet.
Fyrstasjonens øvrige bygninger var tårnbygning og maskinsal, fyrmesterbolig, betjentbolig og en kombinert betjent/reservebetjentbolig, og to uthusbygninger med utedo. Dessuten et lite maskinhus ved sjøveien med vinsj for å dra opp en vogn langs den 450 meter lange veien, men denne ble svært lite brukt. På sørsiden av betjent/reservebetjentboligen var det et lite bygg, antakelig et antennehus. I maskinsal I var det montert 3 stk 18 hk Lister Blackstone 3-sylindrete dieselmotorer tilkoplet en 16 kW elektrogenerator, samt en 10 hk 1-sylindret dieselmotor av samme fabrikat, tilkoplet en 6 kW generator. I 1. etasje i tårnbygningen var det egen maskinsal II for 2 stk 24-30 hk dieselmotorer, av fabrikatet Wickmann. Disse var til-koplet kompressorer som sørget for trykkluft i ståltanker for tåkesignalanlegget av type K-Diafon, med lydtrakter vendt nord-og sørover. Trykklufttankene var plassert oppe i etasjene i tårnet.
I vaktrommet i maskinsal I var det plassert et radiofyr med en rekkevidde på 70 nm. Fyrbetjeningen hadde montert en rød blink-lampe i vaktrommet som skulle være en kontroll på at drivverket for linsen øverst oppe i tårnet gikk rundt; en blink pr. omdreining. Dermed slapp de å gå opp i det 20 meter høye tårnet for å kontrollere at linsen roterte.
Vardø fyr var på denne tiden en familiestasjon, det vil si at fyrbetjeningen kunne ha sine familier boende på stasjonen sam-men med seg. De øvrige ansatte på fyret var førstebetjent Alf Tobiassen med sin frue Rikarda. De hadde voksne barn som ikke bodde på fyret. Hierarkiet på fyrstasjonene tilsa at den fyr-betjenten som hadde lengst ansiennitet på stasjonen, ble titu-lert førstebetjent; den andre var da andrebetjent.
Og så var det reservebetjent Rasmussen. Han var ungkar og jeg tror at han het Hans til fornavn. Han bodde på fyret sammen med sin mor, som jeg mener het Amanda. Ruth og Kyrre Hemmingsen hadde en sønn som seilte som mannskap på hurtigruteskipet ”Midnatsol”.
Jeg var eneste unge som bodde fast på fyret dette året. Kyrre og Ruth hadde en lysebrun buhund som het ”Topsy”, og hun og jeg var mye ute i lag og lekte oss. Hjemmefra hadde jeg med meg leker. Det var en lastebil og en gyngehest som min far hadde laget, og en båt som jeg hadde fått av onkel Birger. Den var ikke større enn at den kunne flyte i oppvaskkummen i kjøkkenbenken. Men det var ”restriksjoner” på vannforbruket, så det var ikke ofte jeg ”seilte” med båten i oppvaskbenken. Ute var det ikke mulig å seile i noen vanndammer, og seiling i saltvann var uaktuelt, for da måtte jeg ned til sjøen, utenfor synsvidden fra husene oppe ved fyret.
Nede ved naustene var det ei lita vik med sandfjære, der det kunne reke i land forskjellige gjenstander. Blant annet det vi kalte for ”russerblåser”. Det var sorte gummiblærer med slange-tupp som kunne blåses opp til å bli ca 40 cm i diameter. Dette brukte jeg å sparke fotball med, selv om den var litt i største laget for meg.
På Hornøya var det i løpet av et år to ”onner”. Det var egg-sanking om våren og multebærplukking på sensommeren. I 1955 kunne vi plukke fine multer i kilovis! Fyrbetjeningen hadde visse rettigheter via Fyrvesenet til å plukke multer, og det benyttet alle på fyret seg av. Multene på Hornøya var av meget god kvalitet, bær som hadde modnet lang-somt ute ved kysten, der temperaturen ikke var for høy, og der lyset modnet dem over hele døgnet, og det rike fuglelivet sørget for en naturlig gjødsling. Noen av oss kunne selge multer i byen, og noen sendte multer til kjente. Vi sendte multer hjem til Leka.
Denne høsten på Vardø fyr hadde onkel kjøpt seg en pen 18-fots Skorgenes-båt av tre fra Jens K. Skorgenes Båtbyggeri i Tres-fjord i Møre og Romsdal. I den fikk han nå montert en 4,5 hk Marna innenbords bensinmotor. Når han hadde frivakt, gikk mange av høst- og vinterkveldene med til å arbeide i naustet med båten, og jeg var der noen ganger i lag med ham. Jeg gikk om nødvendig de 4-500 meterne opp til fyret og hentet verktøy og andre småting som han trengte. Hans Rasmussen hadde kjøpt akku-rat likedan båt, så de samarbeidet en del for å få båtene sine sjøklare til våren.
Det var sjelden jeg lengtet hjem til Trøndelag. Men jeg husker at jeg en dag satt ved kjøkkenbordet og så på kystlandskapet ”sørover”, som egentlig ble nordvestover. Jeg spurte tante om det var fjellene på Leka som vi så der borte, men det var det altså ikke!
De voksne syntes jeg var flink å leke med meg selv. ”Hobbyen” min ble å være fyrmester på forskjellige fyrstasjoner. Min fyrstasjon var et tent hvitt stearinlys i en lysestake av me-tall nede på gulvet, med glassmansjett på lysestaken som skulle illudere tårngalleriet. Små esker og treklosser tjente til maskinsal og bolighus. Mine favorittstasjoner var Steilene, Langøytangen, Holmengrå og Slettringen.., fordi jeg syntes at de hadde så fine, klingende navn. I en tegnebok tegnet jeg også flere fyrstasjoner, etter bilder som jeg så i onkels medlemsblad, Norsk Fyrtidende. Medlems-bladet, som kom ut en gang pr. mnd, hadde på forsiden et bilde av forskjellige norske fyrstasjoner. Ute var lekeområdet begrenset til selve gårdsplassen mellom husene og fyret/maskinsalen. Utenfor selve fyrområdet var det enda spor etter tyskernes anlegg med bunkere og andre konstruk-sjoner og ruiner, så der fikk jeg ikke lov å være. Det var jo på dette tidspunkt bare ti år siden 2. verdenskrig var slutt.
Så vidt jeg husker var forbindelsen med Vardø basert på private turer som fyrbetjeningen selv foretok, for alle hadde jo motor-båt, eller fikk låne en, eller man dro i lag. På dette fyret var det altså ikke noen postbåt, i og med at avstanden ikke var så stor inn til Vardø. Fyret hadde for øvrig rutinemessig kontakt med Vardø radio via radiotelefon hver dag klokken ett, og da ble det utvekslet meldinger, beskjeder og eventuelle telefonsamtaler.
En dag da onkel hadde vært i Vardø og handlet, hadde han kjøpt et leke-byggesett av typen ”Tekno nr. 00”. Jeg var og møtte ham nede ved sjøen og fikk pakken der og da, innpakket. Jeg skjønte nok hva det var, og spurtet oppover bakken og hjem for å pakke den opp. Dette var kjempestort for meg; jeg kunne bygge vind-mølle, heisekran, firehjulsvogn og fyrtårn!
Denne vinteren lærte jeg å skrive. Det var onkel Birger som tok seg av den opplæringen, og jeg skrev bokstaver og ord med formskrift som han syntes var best. Det første brevet som jeg skrev var på et helt linjert A4-ark, og det var til min far som denne vinteren var på fiske i Lofoten! Ellers besto skriveriene mine i å lage navnelister på alle fyr-stasjonene i Norge. Jeg skrev dem ned etter onkels Fyr- og personalregister, i en gulorange notisbok av den nest minste størrelsen. Listen begynte med nr 1 Færder, nr 2 Torbjørnskjær, …nr 149 Helnes, og til slutt nr 153 Vardø og nr 154 Bøkfjord.
Som ”fyrmester” måtte jeg jo av og til skrive brev til Fyrdirektøren, og jeg inngikk avtale med fyrmester Kyrre Hemmingsen om at han skulle være fyrdirektør. Dermed fikk jeg maskinskrevet svarbrev fra ham som direktør, da jeg hadde ”bestilt” nye dører og maling for vedlikehold på min fyrstasjon…
En aktivitet blant damene på fyret var å holde syforening. De vekslet med å ha den hos seg hver sin uke, og jeg var vanligvis med tante dersom ikke onkel og jeg hadde noe annet fore. Vi solgte lodd og trakk gevinster til vinnere. Jeg husker en vinterkveld da vi skulle gå hjem og jeg hadde fått i oppgave å bære nummerlappboksen. Det gikk ikke likere til enn at jeg havarerte på det glatte underlaget, og loddene føk i alle retninger inn i snøskavlene…
Mennenes aktivitet på disse høst- og vinterkveldene kunne være å knytte angler til forsener. Angler og forsener kjøpte de i byen. På fyret ble forsenene, som var av hamp, dyppet i linolje. Når de var drypptørre, ble de knopet fast til anglene. Noen hadde konstruert et knopeverktøy som strammet forsenen til angelen, og det hadde alle sammen laget seg. Forsenene ble solgt til fis-kerne i byen. De brukte dem til å lage fiskeline med.
Om høsten og vinteren når det var tåke og snøtykke, ble tåkeluren kjørt. Den var av typen K-Diafon (diameter 215 mm) som ga et ganske kraftig lydtrykk. Innomhus var lyden noe dempet, men hvis tåkeluren ble kjørt, og vi hadde vært på besøk hos noen, eller en tur i maskinsalen, måtte vi vente inne til den hadde tutet, og så skynde oss inn til dit vi skulle. Utendørs var lyden så kraftig at vi måtte holde oss for ørene. Det lengste tidsrom som tåkesignalet ble kjørt i ett det året jeg var der var fra kl 02:40 den 22. desember til kl 19:00 den 23. desember, i alt 41 timer og 20 minutter pga snø, snøbyger og frostrøyk.
Julen kom til vanlig tid dette året også. Den ble et ”lyspunkt” i denne mørketida på Finnmarka, for det var mørkt hele døgnet i cirka to måneder midt på vinteren. Fyrlyset, som ble tent og slukket ifølge tidspunktet for soloppgang og solnedgang, lyste kontinuerlig hele døgnet fra 25. november kl 11.00 til 23. jan-uar kl. 09.30. Om sommeren var lyset slukket fra den 6. april kl 03.32 til den 12. august kl 21.05. Vi kjøpte juletre i Vardø som vi pyntet og satte i ”kronstuen”. Etter at vi hadde pakket ut alle pakkene om julekvelden, og jeg enda ikke hadde fått noen fra tante og onkel, ble jeg bedt om å gå ned i kjellergangen for å hente ”noe”. Der sto en stor pakke med noe uvanlig form innpakket i jule-papir. Det var en flott rattkjelke av typen ”RAPID”, med rød-lakkert ratt og håndbremse, og lakkert tresete! Spør om jeg ble overrasket og glad. Første juledag kunne ikke
komme fort nok, slik at jeg kunne ta den ut for prøvekjøring! Og denne julen fikk jeg mitt første julehefte: Vangsgutane.
En morgen på senvinteren våknet vi opp med nyheten om at en småtråler – ”Peder Rønnestad” – på oppdrag for fiskeridirektoratets kontrollverk, hadde grunnstøtt ved et lite skjær som het Avløs-ninga, like sør for Hornøya. Den hadde om natta i snøtykke gått seg opp ved skjæret. Om morgenen og formiddagen kunne vi fra fyret følge med på redningsaksjonen for tråleren, og så vidt jeg husker, var det også en redningsskøyte med på dette.
På vårparten var det tid for årets første onn, som pågikk over flere dager. Det var sanking av måseegg, som det var en anselig mengde av på Hornøya. På øya var det allerede da et stort fugle-fjell, som nå er fredet. Men reirene på hyllene i fuglefjellet var selvfølgelig ikke tilgjengelige for oss. Vi sanket egg som vi fant i reir på bakken.
I likhet med multebærene, hadde fyrbetjeningen adgang til en del eggfangst i og med at de var ansatt i Fyrvesenet.
Det var en etablert praksis når det gjaldt hvordan vi kunne ta egg. I reir der det lå ett eller to måseegg, kunne vi ta det ene eller begge to. Dersom det var tre egg i reiret, måtte vi ikke ta noen i det hele tatt, for da var det meget sannsynlig at det ene av dem var ruget, og det var jo umulig å vite hvilket av dem det var. Slik ble det tatt hensyn til at ikke alle eggene ble fjernet fra reirene. Det maksimale antallet egg i reirene var vanligvis tre stykker, en meget sjelden gang fire. Når det ble fjernet egg fra reirene, varp fuglene nye egg inntil det igjen var tre stykker i reiret.
Da dagens eggfangst var over, gjensto det å prøve eggene. For sikkerhets skyld ble eggene da lagt i kaldt vann for å prøve om de var ferske. Dersom et egg fløt, var det ruget, og ble kassert; men dersom det sank var det OK. Denne eggtestingen var det kvinnene som sto for, med litt ”hjelp” fra meg. Eggene ble solgt til forretninger inne i byen, slik at det ga litt ekstrafortjeneste til fyrfolket.
Det ”nye” som jeg forbandt med Vardø fyr da jeg var der, var også som på Helnes, lukter: ny-malingslukt, for vi malte opp noen rom i boligen etter at det var blitt rent over alt, det meste i fargen lyseblått som var ”fyrfarge”. Likedan lukten fra rensemidlet for malepensler, ”Penseldoktor’n”, en mørk væske på gul metallboks som luktet sterkt. Videre tåkelurlyden, lukten av linolje fra forsenene, eksoslukt fra dieselmotorene, måke-skrik og stygg lukt fra sildoljefabrikken i Vardø når vi var på bytur. Likedan kunne jeg på radioapparatets langbølge følge tikkingen av sendesignalet fra radiofyret når det var i drift: ∙∙∙-/-∙∙ (VD).
Sommeren kom, og året på Finnmarka var straks omme. Vi skulle reise hjem til Leka, tante og onkel på ferie, og jeg for å be-gynne på skolen.
Onkel hadde i god tid i forveien bestilt lugar på hurtigruten fra Vardø og sørover til Rørvik, og hurtigruteskipet var ”Håkon Jarl”, det samme som vi hadde reist nordover med for ett år siden. Vi reiste sørover på sankthansaftenen i 1956, for jeg husker at vi så bålene langs Finnmarkskysten på tur sørover, onkel hadde ferie fra 25. juni.
Årets ferie ble avviklet slik: 1. betjent fra 01.06. – 01.07., 2. betjent fra 25.06. – 31.07., fyrmester fra 31.07. – 01.09.. Vi ser at de har en måneds ferie alle sammen.
Året som jeg opplevde på Vardø fyr har gitt meg mange gode minner. Det har vært med på å holde min interesse for fyr, fyr-stasjoner og fyrvesen levende i alle år, og er et år jeg tenker tilbake på med stor glede, selv om det nå er 60 år siden jeg var så heldig å få være med på dagliglivet på en fyrstasjon.
—–
Det jeg husker som var av teknisk utstyr/data på Vardø fyrsta-sjon i 1956 er følgende:
• Gjenoppbygd etter krigen 1946-48.
• 4 stk drivstofftanker av stål à 13 000 liter.
• I maskinsal I 3 stk 18 hk Lister 3-sylindrete dieselmotorer, og 1 stk 10 hk dieselmotor av samme fabrikat. De ble startet med sveiv, og en «knast» for hver sylinder ute; knastene ble dyttet inn etter hvert som omdreiningstallet på motoren økte.
• I maskinsal II 2 stk Wickmann 24/36 hk dieselmotorer koplet til trykkluftkompressorer, som sørget for trykkluft til 3 stk trykktanker for drift av et K-Diafon tåkesignal; arbeidstrykk ca. 2,5 kg/cm2. Luftforbruket var 1 300 l/lydsekund. Lydtrakter vendt nord- og sørover.
• Tåkesignal type K-Diafon, montert i 1937.
• 1 stk radiofyr montert i 1953, sendesignal var VD (∙∙∙‒/‒∙∙), rekkevidde 70 nm.
• Radiotelefon.
• Rød kontrollampe i vaktrom for kontroll av linsedriften.
• Utedo/fjøs/verktøy-hobbyrom i uthus. Vannkum i bolig-kjeller. Magasinkomfyr på kjøkken.
• 2″ rørledning for bunkring av drivstofftankene.
• Fyrlykt med 1 500 W glødelampe. Lysets høyde er 77,2 moh., 4. ordens linse med lysvidde på 23 nm, som sammen med Utsira fyr har Norges lengste lysvidde.
• Brenntid 12. aug. til 24. april. Lyskarakter: 1 blink/30 s.
• Ute, et lite maskinhus/vinsj for drift av varetralle på hjul (ikke skinnebane).
• 1 stk antennemast med antennehus.
• Bemanning: Fyrmester, 2 fyrbetjenter og reservebetjent i 8 mndr/år.
• Elektrifisert med dieselaggregater i 1937.
• Tørnstasjon innført i 1959.