De to damene i NFHF-styret brenner for hvert sitt betongfyr på hver sin kant av landet. Når de tar fri fra dugnadsarbeidet, vil de gjerne på fyrbesøk til andre ildsjeler. Bli med til tre fyr, en fyrstasjon uten lykt og en fyr-ruin med egen riksvei!

– Unnskyld meg, men jeg lurer på en ting. Er jeg i Drøbak?
Jo, det måtte vi bare innrømme at personen var. I Drøbak, en vakker by sør i Norge. Vi visste hvor vi var, og hadde ikke gått oss bort. Vi var like ved den gamle Tollboden, som også fungerte som Drøbak havnefyr fra 1868 til 1961.

Vi skulle på styremøte med en fantastisk flott gjeng i tre dager. Et NFHF-styre som sammen drar lasset, og vi to suger til oss all informasjon vi kan. Vi håper og tror vi greier å bistå med informasjon til medlemsfyrene våre når de tar kontakt.

Søndagen opprant, og vi skulle runde av møtedagene med et besøk ut til Digerudgrunnen fyrstasjon, like utenfor Drøbak. Vår organisasjonsrådgiver fikser det meste, også båt. Med Drøbak Undervannsklubbs båt suste vi av gårde over Blücher og ut til fyret. Fyrlykta sto i sin tid på ei brygge uti sjøen, men er i dag erstattet av andre lykter. Andrè Schau fra NFHF fortalte lokale historier fra fyret og Drøbaksundet. Sol fra skyfri himmel og cruising på fjorden gjorde godt før en skulle kjøre videre.

Denne gangen hadde ikke Henriette og jeg noen planer for andre fyrbesøk, men vi skjønte raskt at DET måtte vi få til. Først stoppet vi innom Filtvet fyr. Her ble vi møtt av Knut-Arne Ekern, leder i Filtvet fyrs venner siden 1998. Et fantastisk møte med et fyr og en fyr, som den dagen hadde seilbåter på alle kanter. Færderseilasen var i gang, og oppe i den gamle fyrlykta sto et kamera og tok opp hele seilasen. På fyret hadde venneforeningen gjort en formidabel dugnadsinnsats, med museum i kjelleren og et fyr som var nymalt og fint inne. Vi fikk se et klippapparat og hvordan det fungerte, noe som for oss var en ny opplevelse.

Henriette ville til Færder fyr. En kjapp SMS til Rita S. Eriksen, så var det i boks. Færder fyr? Dit ville jeg også, for der hadde jeg aldri vært! Ferden dit skulle gå via Hvasser. Her ble vi møtt av ei dame som var utrolig sprudlende og blid. Rita kom susende fra Færder fyr i sin nyinnkjøpte 24-fots båt. Ute på fyret sto verdens triveligste dame, Turid, og tok oss imot. For en velkomst! Kveldssola var god og varm, og det ble champagne og reker i solveggen, mens teistene dykket i sjøkanten. Ingenting kunne vært mer perfekt.

Seilbåtene skled forbi, for Færderseilasen hadde vi denne dagen fulgt med fra Drøbak til Færder.

Dagens Færder fyr ligger på Tristein. Det stod ferdig i 1857 og har siden den gang vært et av Norges mest kjente fyr. Det har mange hus, som vi fikk se inn i. Fyrtårnet, som er landets tredje høyeste, var låst grunnet kvikksølvdamp.

Det opprinnelige fyret i dette området ble reist på øya Store Færder i 1697, noen kilometer lenger nord, men det er bare en ruin igjen av det gamle kullfyret.

Denne gangen ble det en rekke fyrbesøk på oss, og vi fikk se fyr-frivilligheten på sitt beste. Vi anbefaler alle å bli medlem i NFHF og i en fyrvenneforening. Følg oss på Facebook og Instagram.

Tekst: Marianne Johnsen, styremedlem i NFHF