På Torungene utenfor Arendal ble det tent to fyr for at sjøfarende skulle være sikre på hvor de var.

Ytterst i skjærgården ved Arendal ligger det ikke bare ett, men to høyreiste fyr. Både øya Store Torungen ytterst og den litt mindre Lille Torungen, en drøy kilometer lenger inne, er utstyrt med hvert sitt hvitmalte fyr. For dagens sjøfarende kan dette virke som en unødvendig ordning, men for dem som på 1800-tallet skulle finne innseilingen til Arendal i mørke eller usiktbart vær, var dette meget viktig.

På denne tiden var nemlig lyset i fyrtårnene fast. Det betyr at det verken dreide eller var utstyrt med forskjellige sektorer som moderne fyrlykter. Kom du inn fra havet en mørk natt, og var usikker på hvor på kysten du var havnet, var det derfor lett å forveksle to fyrtårn, selv om de lå ganske langt fra hverandre. I tillegg var datidens navigasjonshjelpemidler temmelig unøyaktige og avhengig av sol eller stjerner. De som bygde fyrene ved Arendal, fryktet derfor med rette at navigatørene ville blande sammen et fyr på Torungen med fyrene på Oksøy og Jomfruland! Dermed var svaret altså å bygge to fyrtårn i nærheten av hverandre, slik at forvekslinger skulle unngås. Ved å bygge tårnene på hver sin øy kunne man dessuten få en rekke overrettlinjer som i dagslys viste forskjellige seilingsleder. Det var også en viktig faktor når fyr skulle plasseres.

To fyr var heller ingen ny ordning. Norges første fyr, Lindesnes, ble tent i 1656, og ble slokket igjen ganske raskt på grunn av at det fungerte for dårlig. Først i 1725 ble det tent på nytt, men da samtidig med Markøy fyr på en øy litt lenger vest. Dette var for å unngå at navigatører som kom inn mot norskekysten, forvekslet lyset på Lindesnes med fyret på Skagens odde i Danmark! Det høres utrolig ut, men det skjedde. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik feil kunne få fatale konsekvenser. Ved å bygge to fyrlys i nærheten av hverandre på Lindesnes ble det vanskeligere å ta så feil.

Byen med de tvende fyre

Lindesnes og Markøy var enerådende på Sørlandskysten i over 100 år. Først i 1832 ble Oksøy utenfor Kristiansand tent. I 1836 kom så Varnes og Lista på Listalandet, og i 1839 fikk disse selskap av Jomfruland utenfor Kragerø, i den andre enden av Sørlandskysten.

Mellom Jomfruland og Oksøy, en strekning på ca. 65 nautiske mil, var det imidlertid mørkt. I 1838 foreslo derfor fyrinspektør Schive at Stortinget skulle oppnevne en komité som skulle se på behovet for kystfyr på denne strekningen.

Den 15 mann sterke komiteen arbeidet raskt og foreslo tre fyrstasjoner i Arendalsområdet. Den ene skulle ligge på Sandvikodden ved innseilingen til Galtesundet inn til Arendal. De andre skulle ligge på de to øyene som til slutten av 1800-tallet het Indre og Ytre Torungen. De lå noen kilometer lenger ute, men altså bare en drøy kilometer vei fra hverandre. Staten kjøpte derfor de to øyene og satte i gang et omfattende arbeid i 1843. På den tiden var det vanlig å bruke stein som byggemateriale når solide fyrtårn skulle reises, men på øyene var det ikke egnet stein. Det ble derfor bestemt å bruke teglstein til å bygge de to tårnene. Når det på Ytre Torungen skulle bli 26 meter høyt, og det på Indre Torungen skulle bli 29 meter, sier det seg selv at det gikk med en del teglstein. Totalt brukte de ca. 750 000 stykker, og på det meste jobbet det 95 mann på anlegget. Da gikk imidlertid arbeidet unna, og tårnene skjøt i været.

På toppen av fyrene ble det montert lyktehus produsert på Nes jernverk ved Tvedestrand. De sterke linseapparatene ble kjøpt fra Frankrike, og de sikret ar fyrene kunne sees på vel 18 nautiske mils avstand. I tillegg ble det bygget landinger, naust, boliger og andre bygg som betjeningen på begge stasjonene hadde behov for. Det store arbeidet gikk raskt, og lyset i begge fyr ble tent 1. september 1844. Det imponerende byggverket bidro ganske raskt til at kystens folk ga Arendal navnet «Byen med de tvende fyre».

Nye tider og funksjoner

Sørlandskysten er mer værhard enn de fleste aner, og fyrstasjoner er utsatte bygg. Særlig får ofte kaianlegg, naust og uthus gjennomgå av vinterstormene. Utviklingen i fyrteknologien gjorde også at det ikke lenger var behov for to tårn på samme plass. I 1914 ble derfor teglsteinstårnet på Ytre Torungen revet og et nytt og høyere i støpejern satt opp. Med det nye 34 meter høye tårnet på plass fikk fyrstasjonen navnet Torungen. Lille Torungen ble lagt ned og erstattet av en automatisk fyrlykt. Tårnet på Lille Torungen fikk imidlertid stå, og er i dag det best bevarte som fins av denne typen her i landet.

Store Torungen ble drevet som bemannet fyrstasjon til 2004, men fortsetter med automatisert belysning. Begge fyrstasjonene er i dag fredet.

Vennegrupper og den lokale turistforeningen sørger imidlertid for at det fremdeles er en viss virksomhet og mulig å besøke begge plasser. Fyrene er tilgjengelige hele året dersom været tillater det. På Lille Torungen er det ikke mulig å overnatte, men de som vil, kan bestille besøk på fyret.

På Store Torungen derimot er det innredet en ubetjent turisthytte i en av de gamle fyrvokterboligene og ansatt en egen «fyrforvalter» som styrer virksomheten. Knut Mørland har fra 2004 vært tilsynsmann, vaktmester, tilrettelegger, båtfører og, ikke minst, ambassadør på fyrene. Han frakter gjester fra Arendal og ut til fyrene med båten sin «Torungen Adventure».

En opplevelse er det også å bli med Knut på guidet tur i Raet nasjonalpark, som ble opprettet i 2016. Torungene ligger midt i nasjonalparken, som strekker seg fra Lyngør til Grimstad.

Fyrpoeten

Sondre Foyn Gullvåg fra Asker var i flere år medhjelper for Knut Mørland ute på Torungen. Han bodde på fyret store deler av året og opplevde skiftende vær- og lysforhold. Det inspirerte han til å lage en diktsamling om livet på fyret. Et av diktene lød slik:

Blink og vink
Det er tid for å vinke-
Si: velkommen igjen-
Og fyret vil blinke-
Dere helskinnet hjem.

Det er tid for å vinke-
Våre gjester på havet-
Og fyret vil blinke-
Velkommen tilbake…

Fra boka «Holdepunktet», Sondre Foyn Gullvåg (2008).

Og vi er mange som lengter tilbake til tvillingfyrene på Torungene.

Tekst: Per Roger Lauritzen.
Først publisert i 2019, oppdatert i 2020.

Les fakta om fyrstasjonene Lille Torungen og Torungen.