I vind og vær – sørvesten har tæret på malingen på fyret, og vi kan studere den flotte steinmuren i tårnet på Kvitholmen i Hustadvika. Foto: Ane K. Engvik, 2021.

En del av fyrhistorien handler om gamle steinbrudd, bygningshistorie og steinarbeid av ypperste kvalitet.

Tekst og foto: geolog Ane K. Engvik

Fyrene langs kysten vår ble en revolusjon for sjøfarende etter hvert som de ble etablert. Selv om det første fyrlyset langs norskekysten ble tent allerede i 1656, var det først på 1800-tallet at byggingen skjøt fart.

De eldste fyrene ble gjerne bygget i stein, og noen av dem finner vi i dag som kulturhistoriske kunstverk. Et av dem er Kvitholmen fyr som ligger ytterst i Hustadvika. Her har sirlig uthugging, hamring og muring av steinblokker dannet det avrundete tårnet, bygd av lokal båndet gneis og importert granitt.

Anlegget på Kvitholmen, med steintårnet og fyrvokterboligene, er i dag fredet. Foto: Ane K. Engvik, 2021.

Selv om Kvitholmen ligger værhardt til, er den samtidig romslig og lun på rolige dager. Med et lite øyrike innenfor er den lett tilgjengelig og gir oss god mulighet til både å studere bygningshistorien og nyte denne kulturhistoriske perlen. Selve fyrtårnet kneiser øverst på høyden 17 meter over fjæra, mens de gamle fyrvokterboligene ligger i ly i sørhellinga, som det har ligget siden anlegget ble bygget på 1800-tallet. Fyrtårnet slik det står igjen i dag, gir oss et innblikk i en tidligere del av norsk anleggshistorie og bergindustri.

Hustadvika på Romsdalskysten som en av våre mest beryktede sjøstrekninger fikk sine to første ledfyr tidlig i fyrbyggingens historie. Fyret på Kvitholmen sto ferdig i 1842 sammen med Stavnes fyr på Averøy. Siden den gang har det blitt bygget utallige fyr langs kysten, i alt har 226 fyr har vært aktive i kortere eller lengre perioder. Ikke bare var drift og opprettholdelse av fyrene ute i havgapet utfordrende, også bygging av de norske fyrene krevde sitt. På Kvitholmen var om lag 100 mann i arbeid gjennom flere sesonger før anlegget stod ferdig.

Lokal stein

I eldre bygningshistorie tok man flittig i bruk lokal stein. Motivasjonen hang sammen med enkel tilgjengelighet, kort transport og effektivitet. Bergarten gneis som vi har mye av langs norskekysten, har ofte en markert bånding som gjør at den enkelt spalter langs flatene og egner seg til muring. Slik er det også på Kvitholmen, hvor fyrtårnet ble bygget i høyeste grad av kortreist stein.

I dag kan vi la oss imponere over det flotte steinarbeidet i tårnet, og vi ser tydelig båndingen i gneis-bergarten. Foto: Ane K. Engvik, 2021.

I dag finner vi de historiske bruddene for bygningssteinen både på den østlige delen av øya, og i fjellskrenten rett på nordsiden av selve fyrtårnet. Blokkene ble sirlig banket og brutt ut, antagelig også ved hjelp av små ladninger med mineringskrutt, og kilemerkene fra driften står igjen på bruddstedene i dag.

I den bratte nordskrenten utfor Kvitholmens fyrtårn finner vi det nærmeste bruddstedet. Kilemerker står fremdeles igjen etter brytningen av steinblokkene. Foto: Ane K. Engvik, 2021.

Murersteinen i tårnbygningen er hver og en svakt buet, slik at de til sammen formet det runde fyrtårnet. Bruddflater med kilemerker i steinbruddene viser at avrundingen ble laget allerede ved uthuggingen. Sånn ble steinhoggerne spart for mye arbeid. Så ble blokkene fraktet opp på høyden hvor tårnet ble satt opp. Gjennom videre bearbeiding med prikkhammer ble de jevne avrundede flatene som vi ser i tårnbygningen formet.

Steinblokkene ble bearbeidet med prikkhammer til de fikk en jevn ytterflate. Foto: Ane K. Engvik, 2021.

Hjelpen fra Kristiania

Når man studerer steinen i fyrtårnet oppdager man den store kontrasten mellom den båndede gneisen og massive rosa granitt-blokker. Selv om bruken av den lokale steinen utgjorde hoveddelen av anlegget, ble materiale for etasjeskillene og fundamentet til fyret importert. I historiene om Kvitholmen fyr nevnes en murermester Seidelin fra Kristiania, som kom med 23 arbeidere fra hovedstaden.

De massive blokkene av rosa granitt ble antagelig transportert fra Oslo-området og er bevart på Kvitholmen i dag som flotte uthugget, avrundet steinblokker med sirlige kantprofileringer. Byggeårene 1840-1842 faller også sammen med aktivitet i steinbruddet i Grorud-granitten i Oslo. Videre ble sand til selve muringen hentet fra det nærliggende Bremsnes på Averøy, mens selve lyktehuset i støpejern var laget ved Nes Jernverk på Sørlandet.

En historisk steinrøys

På starten av 1900-tallet førte ombygninger av fyret til at tårnet ble kuttet med 8 meter, for å gi mer rom for en ny lykt. Senere ble det etablert en betongsøyle foran restene av steintårnet for lykta.

Steinblokkene fra rivningen har blitt værende på holmen. Både de avrundede blokkene av den lokale gneisen og de profilerte granitt-blokkene ligger i små hauger rundt tårnet i dag, og er i seg selv verdt et besøk. Kanskje er de vanskelig å få øye på, men begynner man først å lete oppdager man fort at steinen i haugene rundt tårnet både har jevne buede sider og gamle kantprofileringer.

Etter rivingen av tårnets øverste del ble steinblokkene liggende igjen rundt fyret. Den profilerte rosa blokken i forkant viser etasjeskillene som ble murt opp av granitt fra Oslo-området. Foto: Ane K. Engvik, 2021.

I 1978 ble Kvitholmen fyr fredet. Fredningen omfatter begge fyrtårnene, fyrvokterboligene og området rundt fyrtårnet hvor blokkene etter rivningen ligger. Mens kystverket eier bygningene, blir de godt ivaretatt av venneforeningen på stedet. I dag er Kvitholmen en viktig del av både kystmiljøet og vår nære historie langs norskekysten.

Artikkelen er tidligere publisert i bloggen Bergtatt på forskning.no med tittel “Litt av et fyr“.

Les mer om Kvitholmen fyrstasjon