ARRANGEMENT: Dans på Ingøy

21Den 13. august 2016 vil Fruholmen Fyr tennes for 150-ende gang. Det skal feires med dans og landskapsteater.

Tekst: Ola Sendstad

Fruholmen fyr er verdens nordligste fyrstasjon, på Fruholmen nord for Ingøy i Måsøy kommune. Fyret ble tent første gang i 1866, altså for 150 år siden. I den forbindelse arbeider teatergruppen Norsk landskapsteater og Dansearena Nord med en festforestilling for Fruholmen. De kaller forestillingen for "Lulleli" og beskriver det som en blanding av folkefest, teater og dans.

- Publikum vil få en tredelt opplevelse, forteller produsent Maiken Garder. Første del vil være en vandring inne på Ingøy med ulike opplevelser i landskapet. Deretter vil publikum beveges i retning av et område der de har utsikt ut mot Fruholmen, der de vil overvære selve festforestillingen. Til slutt vil alle kunne ta del i bryggedans i regi av Grendelaget.

Prosjektet samarbeider også med andre lokale krefter som kor, korps og kulturskolen. Det blir omtrent 40 mennesker på scenen og arrangørene håper på rundt 200 publikummere. Alt ligger med andre ord til rette for en storslått feiring på Ingøy, som til vanlig har 22 fastboende. Om været tillater det vil publikum også kunne dra ut på selve Fruholmen.

 

HER kan du lese mer om prosjektet og bestille billetter. HER kan du lese mer om Fruholmen fyrstasjon.

HISTORIE: Slettnes fyrstasjon

Slettnes GamvikNorges, og sannsynligvis verdens, nordligste bemannede fyrstasjon ligger på Nordkinnhalvøya, lengst nord på fastlandet.

Tekst: Per Roger Lauritzen

Du kommer ikke lenger nord på det norske fastlandet enn til nordspissen av Nordkinnhalvøya. Den store halvøya ligger mellom Laksefjorden og Tanafjorden og med litt fantasi ser den høyt ovenfra ut som en hånd. Kinnarodden er nordspissen på "pekefingeren" og strekker seg helt opp til på 71 grader 8 min og 1 sek nord. Det gjør Kinnarodden ikke bare til Norges, men Europas nordligste punkt. For å komme dit må du vandre et par mil, siden det ikke går noen vei. Navnet Norkinn kommer av det norrøne kinn som betyr "bratt fjellside". Det betyr at du må noen meter opp før du er ytterst på Kinnarodden, men det er det verdt. Ute på det nordligste punktet finnes kun en enkel steinvarde, men og en fantastisk utsikt mot storhavet. På den vesle øya, Avløysinga, like nord for Kinnarodden står det en fyrlykt, men noen bemannet fyrstasjon har det aldri vært her.


Det kunne det imidlertid ha vært. Da kravet om en fyrstasjon på Nordkinnhalvøya ble reist rundt det forrige århundreskiftet var det mange, blant annet flere rederier, som ville ha lys på Kinnarodden. Fyrvesenet valgte allikevel å bygge litt lenger øst, ved Slettnes, vel tre kilometer nord for Gamvik. Det skyldtes sannsynligvis at plasseringen der var mindre utsatt for tåke og at det var lettere tilgjengelig. Men det skyldtes ikke minst at Slettnes ble bygget for å gjøre de sjøfarende oppmerksom på gruntvannsområdet Kors-bøan som strekker seg utover fra land en kilometers vei øst for fyret. Dybder på bare to-tre meter er skumle saker. Vest for fyret ligger Tørrbøan, det er nesten enda skumlere. Navnet forteller nemlig at når uværet raser blir grunnene her blottlagt. Slettnes fyr bør de sjøfarende altså holde seg godt utenfor for å komme velberget forbi.

Verdens nordligste fastlandsfyr

Slettnes fyr ligger dermed på 71 grader 5 min og 33 sek nord. Det sikret det sannsynligvis æren av å være verdens nordligste bemannede fastlandsfyr da det ble opprettet. Ellers på kloden er det stort sett is, snø og breer på denne breddegraden, men her sørger altså Golfstrømmen for bare kyster og levelige forhold for nordmenn. Jeg sier sannsynligvis fordi det kan jo tenkes at russerne har et bemannet fyr lenger nord i Sibir på et eller annet av de andre stedene de har hemmelig aktivitet, men så langt har de ikke protestert på statusen til Slettnes fyr.
Tittelen krevde en del innsats. Forholdene kan være tøffe og byggesesongen kort så langt nord. Byggingen av Slettnes fyr begynte sommeren 1903 og var ferdig to år senere. 15. september 1905 ble lyset tent i et 35,8 meter høyt støpejerns tårn. Det er for øvrig det eneste fyret i Finnmark som har tårn av dette materialet. Fyrvokterboligen var også stor. Den inneholdt rom for både en fyrvokter og en assistent med sine familier. Dessuten hadde den også et værelse og kjøkken for en reserveassistent. I tillegg fikk fyret uthus med fjøs, kull- og vedboder, en landing med kran og en liten smie.

Helt ødelagt under krigen

Bortsett fra at Slettnes fyr i 1922 fikk montert en sirene for å gi lyd når det var tåke sto fyret uendret helt frem til annen verdenskrig. Da ble det til gjengjeld helt ødelagt. Som et ledd i taktikken med å ødelegge alt som fremrykkende russere kunne bruke sprengte og brant tyske styrker nesten alle bygninger øst i Finnmark da de trakk seg tilbake høsten 1944. For Slettnes betydde dette at det aller meste ble jevnet med jorden. Bortsett fra de ti nederste støpejernsringene i tårnet, en oljebod, smia og landingen ble alt lagt i grus.
Det var derfor en stor gjenoppbyggingsjobb som ventet Fyrvesenet da krigen var slutt.

Høsten 45 ble det som en nødløsning montert en gasslampe i toppen på det som sto igjen av fyrtårnet, men fra mai neste år var det full innsats med gjenoppbygging. Den sto på i de tre neste somrene og 16. oktober 1948 kunne det siste arbeidslaget pakke sammen og forlate en flunkende nytt fyr. Hele arbeidet hadde kostet 944 787 kr! Det inkluderte også drøye tre meter økt tårnhøyde. Slettnes er nå hele 39 meter høyt og dermed Norges femte høyeste. Selve tårnet er bygget i støpejern som det eneste i Finnmark..

Slettnes i dag

I 1949 ble tåkesignalet forsterket og i 1955 fikk Slettnes et nyttt radiofyr i likhet med mange andre på kysten. Det gjorde det lettere for skip som hadde egnet peileutstyr til å finne frem.
I 1956 fikk Slettnes elektrisitet fra det lokale nettet og slapp dermed å være avhengig av aggregater. Et annet merkeår var 1973 da familiene kunne flytte, og også dette fyret ble gjort om til tørnstasjon. Det vedvarte frem til Slettnes var 100 år i 2005. Da ble også dette fyret avbemannet..

Selv om Slettnes fyrstasjon nå er automatisert og avbemannet er det mulig å besøke det. Stasjonen er fredet av Riksantikvaren og drives nå av Gamvik museu som tilbyr både mat, overnatting og guiding. En tur til fyret anbefales på det sterkeste. Stasjonen ligger praktfullt til kloss i storhavet og utsikten fra toppen av tårnet er formidabel.
I naboskapet ligger også Slettnes naturreservat. Her er det et rikt fugleliv som blant annet byr på Europas største koloni av den fryktede tyvjoen. Den angriper alle som kommer den for nær, enten det er dyr eller mennesker. Ta med deg kikkert og hold deg på avstand. Kikkert er uansett lurt å ha med seg når du vandrer langs Norges nordligste kyster og beundrer den varierte naturen eller den majestetiske fyrstasjonen.


Fakta:

Beliggenhet: 5 km fra Gamvik
Kommune: Gamvik
Opprettet: 1905
Automatisert: 1986
Avbemannet: 2005
Tårnets høyde: 39 m
Lysets høyde over høyvann: 44 m
Lysvidde: 17,6 n mil
Eier: Staten v Kystverket
Fredet: Ja, etter lov om kulturminner

Kilder og info: Norges fyr, Bjørkhaug og Poulsson, Grøndahl & søn forlag as. 1986, Norges fyrvesen, C. F. Rode, Steenske forlag. 1941,www.fyr.no og www.slettneslighthouse.com


Per Roger Lauritzen er medlem av Norsk fyrhistorisk forening og redaktør for NAFs veibok. Han har også skrevet mange bøker om norsk natur, historie og turmuligheter.

Denne teksten var først trykket i Magasinet Kulturarven.

 

Du kan lese mer om Slettnes fyrstasjon HER. Ønsker du å besøke Slettnes, trykk HER.

FYRBESØK: Til Buholmråsa

fbb3fbb6fbb5To fyrer på årlig fyrtur kom i skikkelig knipe. Det endte opp som en fabelaktig tur.

Tekst: Morten Andresen og Jon R. Gresseth

To fyrer har reist på årlig fyrferie sammen siden 2010. I 2015 skulle turen gå til Kvitholmen fyr. Vi hadde bestilt siste helga i august allerede i overgangen februar-mars. For sikkerhetsskyld ringte vi helgen før for å høre om alt var klart. Det ble stille i andre enden. De hadde dobbeltbooket. Og det var selveste Norsk fyrhistorisk forening som hadde tatt plassen vår.

fbb2

Plutselig stod vi uten husrom til årets høydepunkt. Heldigvis visste vi råd og ringte Sverre Angen på Buholmråsa fyr. Han stilte sporty opp og ordnet raskt både fyrleie, båttransport og meget interessant historieforelesning på turen.

Buholmråsa fyr ligger i Osen kommune i Sør-Trøndelag. Fyret står på Sønnaholmen, nær bygda Sætervik og er med på å markere sørenden av det nåpne havområdet Folda.

Fyret ble opprettet i 1917 og har en høyde på 23,5 meter. Fyret lyser 17 nautiske mil. Buholmråsa fyr ble automatisert og avfolket i 1994. Fyret er fortsatt i drift, og ei fotocelle tenner og slokker lyset. Stasjonen er lett tilgjengelig med gode landingsforhold, stort sett året rundt. Området rundt fyret mange holmer og skjær, deriblant et stort antall lumske undervannsskjær. Disse har ført til mange skipsforlis gjennom tidene. Fyrstasjonen ble utsatt for alliert flyangrep under siste verdenskrig. Av de opprinnelige bygningene stod bare tårnet og naustet igjen.

Buholmråsa fyrstasjon består nå av flere bygninger i et tun. Veien opp til fyret er støpt med tilhørende gelender og ned til naustet er det gruslagt vei. Hurtigruta passerer to ganger i døgnet. Når den passerer mellom Saksa og Kjerringstaven er den ikke mange hundre meter fra fyret. Vi fikk bo i huset nærmest fyret. Standarden er god og anlegget er godt vedlikeholdt. Fra torsdag til søndag hadde vi øya for oss selv.

Det var stiv kuling ute og masse god mat og drikke inne. Gitar og saksofon var også med. Musikken betyr mye. Men for oss står maten i sentrum. Vi har laget egne kokkejakker med påskriften: fra fyr til fyr med en fyr. Det er også brodert det norske flagg, samt favorittfyret Kjeungskjær på Fosen. Med én fyr som er gammel kokk og én fyr som er glad i mat så blir dette alltid opplevelsesrike turer.

Selv om vi en stund fryktet turen måtte avlyses endte vi opp med en fabelaktig helg også på Buholmråsa. 

Takk til Sverre og Sætervika Handel AS for at dere reddet helga for to fyrer som plutselig stod uten fyr!

Hilsen fra 2 fyrer på tur, Morten og Jon

 

 

HER kan du se flere bilder fra turen til Morten og Jon.

HER kan du lese mer om Buholmråsa fyr.

HER kan du bestille din egen tur.

Send e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. om du har lyst til å fortelle om din egen fyrferie.

AKTIVITET: Leik på fyret

Leik1leik2Elias 1 10Det lekes på Kvassheim fyr. Der rettes fokus mot barna på fyret, før og nå.

Tekst: Ola Sendstad

– Våre besøkande er familiar, venner og einslege på tur. Det er flott å bare sjå utover, men nokre kan finne at det er ok å ha noko å sysle med. Ikkje alle har nokon å snakke med, eller har noko å snakke om? Vaksne vil snakke og ungane vil noko anna, forteller Ingunn Haukedal i Jæren Friluftsråd.

Sammen med kollega Mariann Austegard Vølstad har hun startet Leik på fyret. Dette er ulike poster knyttet til kyst og fyr. I vinduskarmen står en liten armada av papirbåter som barn har brettet. Andre poster er sneglehusplystre, Mitt skip er lastet med og å lage papirvindmølle. Hver lek har et ark med beskrivelse.

På bordene står også tekstutdrag fra boka om Kvassheim fyr, av Bjørn Arild Ersland, der Marit Zahl forteller om hvordan de pleide å leke på fyret før. Boka kan både lånes og kjøpes. Der står det mer om barndom på Kvassheim fyr.

– Vi har ikkje noko budsjett på dette. Vi har valt ut enkle leiker etter korleis vi sjølv ville like det, og litt inspirert av Leik på tunet som vi har på Friluftstunet i Brekko. Vi måler ikkje kor mange som bruker det, men vi samler på kvart eit smil og gode tilbakemeldinger i gjesteboka. Alt av og for pur glede og trivsel.

Allikevel har de fått nok positiv respons til at de nå skal utvide lekene utendørs.

– Utan at vi har landa heilt, tenker vi svingtau, boksen av, tikken og stylter. Svingtau og stylter må vi finne ein plass å sette ut til lån, det bles stikker og strå stadig, så det kan vere ei utfordring å ha det ute.

I første etasje i fyrmesterboligen på Kvassheim står nok den største barnemagneten. Som en del av utstillingen om redningsarbeidet ligger der ELIAS-båten, klar med redningsvester og tauverk.

– Her leiker ungane lenge. Det er stas å vere skipper på eiga skute!

 

Kvassheim fyr eies av Miljødirektoratet og forvaltes av Jæren Friluftsråd. Fyret har søndagsåpent hele året med unntak av desember, og på hverdager med unntak av lørdager i sommerferien. Fyret er rehabilitert av arkitekt Helge Schjelderup og tatt inn som en del av Statens vegvesens Nasjonale turistveger.Kvassheim er verdt et besøk for både barn og voksne.

 

HER kan du lese mer om Kvassheim fyrstasjon.

RESTAURERING: Filtvet fyr

Filtvet 1Mye arbeid har foregått på Filtvet fyr i 2015. Nå er de snart klare for 100-årsjubileum for lyktehuset.

Tekst: Ola Sendstad

Siste ombygging og forsterking av Filtvet fyr var i 1916. Da ble det montert elektriske glødelamper med nytt linseapparat. Strømmen kom fra det kommunale nettet. Filtvet er det første elektrifiserte fyret i Oslofjorden, og blant de aller første i hele Norge. For elektrifiseringen ble det det bygget nytt lyktehus på taket av fyrvokterboligen. Slik kom lyset høyere og rekkevidden (lysvidden) ble lengre. For reservestrøm ble det også bygget et maskinhus i tre, med aggregat. Med elektrifiseringen ble også den gamle tåkeklokka byttet ut med et sireneanlegg, og fyret fikk telefon for varsling.

I år er det altså 100 år siden alt dette kom på plass på Filtvet. I fjor ble lyktehuset restaurert og samtlige glass skiftet. Mye råteskader førte til at linseapparatet måtte demonteres for å skifte deler av gulvet. Lyktehuset ble malt innvendig og på tak. Gulv og rekkverk på tårngalleriet er også malt.

I løpet av 2016 skal venneforeningen på Filtvet igjen koble strøm på linseapparatet. Slik kan lyset demonstreres og historien formidles. Lykke til inn i jubileumsåret!

 

Filtvet 6

Du kan lese mer om Filtvet fyrstasjon HER. Nettsiden til Filtvet fyrs venneforening finner du HER.

HISTORIE: Lindesnes fyrstasjon

Lindesnes fyr 1Fyret på sørspissen av Norge er både landets første og landets mest besøkte. I tillegg har det en meget vekslende historie.

Tekst: Per Roger Lauritzen

Halvøya Lindesnes er for mange sjøfarende det første møtet med norskekysten. Opp gjennom historien har nok mang en sjømann pustet lettet ut da han så klippene ytterst på halvøya stige opp av havet. I seilskutetiden, hvor nøyaktigheten i navigasjonen var så som så, ga det sikkert trygghet i å ha landet i sikte. Når det blåste for hardt og skuta kunne risikere å forlise var det nok ofte en fordel å følge Norskekysten fremfor Danskekysten når man skulle østover mot Sverige. På norsk side fantes det et vell av trygge ankringsplasser man kunne legge seg trygt til ved, mens Danskekysten på den andre siden av Skagerak for det meste er åpen og full av forræderiske sandbanker. Det er derfor med god grunn den norske presten Peder Claussøn Friis på slutten av 1500-tallet omtaler Lindesnes som "dette nes som alle sjøfarende folk kjenner til". Han var prest i Audnedal 1566—1614 og bør derfor vite hva han snakker om. Men møtet med farvannet omkring Lindesnes var også fryktet av mange, også det med god grunn. Der møtes nemlig Skagerrak og Nordsjøen. Det medfører ofte både kraftige vinder og havstrømmer, og begge deler har ansvaret for at mang en skute har blitt presset på land i dette området opp gjennom tidene.

Når ideen om å veilede de sjøfarende ved hjelp av fyrtårn dukket opp også i Norge var det derfor ganske så naturlig at det første skulle plasseres på tuppen av Lindesnes. I 1655 ga så kong Fredrik III Povel Hansøn fra Kristiansand privilegium til å etablere en fyrlykt på denne plassen. Ved å få lov til å skattlegge alle skipsanløp i havnene mellom Bergen og Bohuslän skulle han så finansiere driften. Å bygge et fyr viste seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort. De tre skipene som ble sendt til Lindesnes fra Kristiansand med materialer og utstyr, brukte mer enn 7 (!) uker på turen på grunn av dårlig vær. Planen var dessuten å lage lys med et åpent kullbluss, men skipet som skulle hente kull fra England, kom ikke fram i det hele tatt det året. Isteden ble det derfor reist et tårn i tre, sannsynligvis tre etasjer høyt, På toppen ble det satt inn blyglassvinduer og lyskilden ble 30 talglys. 27. februar 1656 ble fyret tent for første gang. Det sier seg imidlertid selv at talglys ikke ga tilstrekkelig lys og passerende skip klaget. Litt bedre ble det da kullblusset endelig kom i drift på høsten, men fyret fikk bare lyse til oktober før kongen trakk tilbake tillatelsen til å drive fyr på Lindesnes. Kombinasjonen dårlig lys og krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var sannsynligvis grunn til beslutningen.

Fra kullbluss til elektrisitet

Deretter skulle det gå 69 år før man prøvde på nytt. Igjen satset man på kullbluss, men det brant bare oppe i en jerngryte som ble plassert rett på fjellet. For å unngå at lyset på Lindesnes ble forvekslet med det på Skagens Odde nord i Danmark (!) ble det dessuten satt opp to fyr ved Lindesnes. Ett ute på selve neset og ett på toppen av Markøy, litt lenger vest. Fyrene ble tent 1. februar 1725.

I 1782 ble fyrene overtatt av det offentlige og det ble ansatt en inspektør som skulle holde øye med at fyrfolkene gjorde jobben sin. Han holdt til på Selhovden, med fri sikt til begge fyrene. Dersom fyret brant dårlig skjøt han et skudd med en kanon for å få dem som passet varmen på fyrene til å skjerpe seg.

I lengden ga ikke en fyrgryte nok lys. I 1799 ble fyrgryta på Lindesnes plassert på et 6 meter høyt steintårn, og i 1822 ble begge fyrene bygget om til lukkede kullblussfyr i et steintårn. Tårnet var utstyrt med trekkanaler rundt blusset for å få et jevnere lys og bedre virkning. Ny teknologi gjorde etter hvert at fyret på Lindesnes kunne bygges om til å brenne parafin. Det fikk også en linse som samlet lyset og ett apparat som laget lysblink med forskjellige karakterer på fyrene. Dermed hadde man ikke lenger behov for to fyr, og Markøy ble lagt ned i 1844. Fundamentet kan man imidlertid se fremdeles. Det kan man også på Lindesnes. Det første teglsteinstårnet ble nemlig revet og et mer moderne tårn i støpejern og lykt ble satt opp i 1915.

Norges sørligst fastland

Lindesnes fyr hadde fast bemanning frem til 2003. Siden er det bygget et stort besøkssenter like nedenfor fyret. Det inneholder et fyrmuseum som gir mye flott informasjon om norske fyrstasjoner. I den forbindelse har også de to fyrvokterne fått ”et liv etter avbemanningen”. De har fortsatt ansvar for vedlikehold og værobservasjoner, men jobber i tillegg som formidlere.

Fyrmuseet og et besøk i selve fyrtårnet trekker mange folk til Lindesnes, men mange kommer også bare for å ha vært på fastlandsnorges sørligste punkt. Den eksakte posisjonen aller ytterst er 57°58'46"N og avstanden til Kinnarodden, det nordligste punkt på fastlandet, er 1752 km. Mange besøkende nøyer seg ikke med mindre enn å gå helt ned til vannet for å dyppe tærne i havet helt i sør. Det bør de imidlertid være forsiktige med, det kan være voldsomt sug i bølgene på en slik plass og blir man dratt på sjøen er man ille ute.
Rundt 100 000 personer tar turen ut til Lindesnes hvert år. Det er ikke rart at plassen er valgt til Vest Agders tusenårssted.

Kilder og info: Norges fyr, Bjørkhaug og Poulsson, Grøndahl & søn forlag as 1986 og fyr.no

 

Per Roger Lauritzen er medlem av Norsk fyrhistorisk forening og redaktør for NAFs veibok. Han har også skrevet mange bøker om norsk natur, historie og turmuligheter.

Denne teksten var først trykket i Magasinet Kulturarven.

 

Du kan lese mer om Lindesnes fyrstasjon HER. For informasjon om fyrmuseet eller booking av overnatting, trykk HER.

 

 

 

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 146 gjester og ingen medlemmer på besøk.