NYE TANKER I NORDLAND

Tennholmen tankrom2asvaer2015Med utv tankerAndaNytt tankhus og nymaltDet er nye tanker i Nordland! Vi snakker selvsagt om utskifting av dieseltankanlegg på fyrstasjonene.

Tekst: Ola Sendstad

I fire år har Kystverket Nordland bygget om og skiftet ut tankanleggene sine. Alle gamle tanker skal vekk.

- Vi har fått fjernet de gamle utvendige tankene, som hadde tilkobling på undersiden. Dette begynte å bli farlig da både tanker og tilkoblingsrør var gamle og rustne, sier seniorrådgiver og eiendomsforvalter i Kystverket Terje Abrahamsen.

Skomvær, Anda, Kalsholmen, Tennholmen og Åsvær har allerede fått nye tankanlegg. Tankene har kommet innendørs med tett reservoar som skal fange opp eventuelle lekkasjer. Importledningene som fyller tankene er også nye.

Måløy-Skarholmen fyrstasjon skal etter planen få nytt tankanlegg i 2016. Her vil det også komme en større opprusting.

Landsmøte i NFHF

Landsmote20161Landsmote20162Lørdag 2. april avholdt Norsk fyrhistorisk forening sitt landsmøte på Oslofjordmuseet i Asker. Det var god stemning og viktige innlegg.

Tekst: Ola Sendstad

Annenhvert år avholder Norsk fyrhistorisk forening sitt landsmøte med fagseminar på en fyrstasjon. Annenhvert år avholdes det i en noe mindre form i Oslo. Denne gangen var det tid for Osloområdet. Møtet ble avholdet på Oslofjordmuseet på Vollen i Asker. Før møtet ønsket daglig leder ved museet Tron Wigeland Nilsen velkommen og fortalte litt om bakgrunnen for og framtidige planer for Oslofjordmuseet.

Stort engasjement

Landsmøte i Fyrhistorisk forening er ikke et tørt møte der medlemmene stemmer ja eller nei til foreslått saker. Styret har tillitt, men fikk både konkrete forslag og visjonære tanker om arbeid framover og organisasjonens rolle. Styret ba selv om mandat til å bruke ett år på å vurdere foreningens formål og arbeidsmåte. Dette ble enstemming vedtatt og arbeidet vil pågå fram til neste landsmøte. Engasjement for bevaring og ny bruk av våre fyrstasjoner er stort, men skal fokus ligge på politisk arbeid eller informasjonsarbeid, historie eller ny bruk, med vekt på lokalt eller nasjonalt plan? Hvordan samarbeide bedre og hvordan tiltrekke seg nye generasjoner av medlemmer?

Fyrene i Oslofjorden

Etter møtet ble det foredrag om alle fyrene i Oslofjorden. Per Roger Lauritzen og André Schau er forfatterene bak boka Fyrene i Oslofjorden - Levende kulturminner. Til Oslofjordmuseet hadde de med seg både fyrlykt og lydfiler med tåkesignal. Tilsammen innehar de en imponerende mengde informasjon. Tidvis gled foredraget deres ut i en reneste utspørring fra publikum, og foredragsholderene besto med glans, til både latter og interesse.

 

Landsmøteprotokollen vil bli lagt ut på fyr.no så snart den er underskrevet.

HER kan du lese mer om Oslofjordmuseet.

HISTORIE: Torbjørnskjær fyrstasjon

Torb1Torb2”Sjøen slo inn et vindu i fyrbygningen. Fandt sild på gulvet.” Utdrag fra fyrdagboka på Torbjørnskjær fyr i 1884.

Tekst: Per Roger Lauritzen

De var ofte menn av få ord fyrvokterne, og de sløste ikke med blekket heller, men vind og bølger som kan ha kastet sild inn gjennom et lukket vindu både høyt over og langt fra vannflaten må ha vært noe særskilt!

Ukjent for de fleste er Torbjørnskjær fyr, utenfor Hvaler, aller ytterst i Oslofjorden, en av norskekystens mest værharde plasser. Skagerrak kan by på uvær så det holder, så de fleste skippere liker å holde godt vest for Torbjørnskjær når de passerer. Historien forteller om flere som ikke gjorde det og som ble drevet på land av vind og bølger. En uværsnatt i 1855 forliste hele fire skuter mellom Tisler og Torbjørnskjær, og ingen av mannskapet overlevde! Flere andre tragiske forlis gjorde at det kom sterke krav om fyr på ”Skjæret”, som de lokale kalte det. Fyrvesenet mente i første omgang at et slikt anlegg ikke var nødvendig, men lot seg etter hvert overtale. I 1867 dro daværende fyrdirektør Carl Fredrik Diriks dit og forstod raskt at her var beliggenheten så utsatt at fyrbygningen måtte bygges i hugget stein. Sommeren 1869 var det byggestart på et ganske tidkrevende og vanskelig prosjekt. Tunge granittblokker ble hogd til av fanger på Akershus festning og fraktet til ”Skjæret”. Det å få dem i land der i dårlig vær var imidlertid nesten ugjørlig, så det ble mye landligge for skutene som fraktet stein.

Byggingen tok betydelig lenger tid enn planlagt, og først 1. september 1872 kunne fyrlyset tennes. Om det hadde tatt lang tid og kostet langt mer enn budsjettert var resultatet fremragende. Den store fyrboligen i hugget stein var hele 13 x 10,5 m med et steintårn på 4 x 4 m på fyrboligens nordvestre gavlvegg. På toppen av dette ble det montert et tikantet lyktehus med et 3. ordens linseapparat og en tåkeklokke. Videre hadde Fyrvesenets bygningsfolk satt opp oljebod, smie og naust, alle i tre, Fyrvesenet forstod også at solide bygninger alene ikke var nok på en slik utsatt plass og fikk også bygget en kraftig beskyttelsesmur av stein på sørsiden av fyrbygningen. Den hindret imidlertid ikke at trebygningene etter tur ble vasket på sjøen av bølger og vind.

Tøft fyrliv

Bemanningen på Torbjørnskjær ble organisert som en såkalt familiestasjon. Det betyr at den første fyrvokteren, Ole W. Pedersen, tok med seg familien sin ut på ”Skjæret”. I tillegg til familien hadde fyrvokteren plikt til å ansette to ”karle” til hjelp. Når de også hadde med seg sin familie kunne det bli relativt folksomt. På det meste skal det ha vært hele 11 barn på fyret. For at de skulle få opplæring ansatte fyrvokteren egen guvernante og hadde klasserom i fyrtårnet. I en periode var det til og med egen ku på ”skjæret”, men alt foret måtte fraktes ut sammen med alle andre forsyninger.

Plassen unge og gamle hadde å røre seg på ute på Torbjørnskjær var svært liten, og ofte tvang dårlig vær alle til å holde seg innendørs i lengre perioder. At historien forteller at det av og til kunne bli både irritasjon og krangel mellom folket på en slik plass, er derfor lett å forstå. At det var ekstremt vanskelig å legge til med båt der ute gjorde også sitt til at følelsen av isolasjon kunne bli ekstra sterk. Historien forteller da også at de forskjellige fyrvokterfamiliene ikke ble så lenge på ”Skjæret”.

I 1949 ble Torbjørnskjær endret fra familiestasjon til tørnstasjon. Det betød at kone og barn flyttet i land, og fyret ble et mannssamfunn. Deretter fulgte forandringer i rask rekkefølge med blant annet elektrifisering, automatisk værstasjon, nytt tåkesignal og helikoptertransport.. I 1990 ble så også dette fyret automatisert og tåkesignalet nedlagt, og den siste fyrvokter, Tor Hultmann måtte sette seg på helikopteret for transport til Hvaler for siste gang.

Torbjørnskjær i fremtiden

I dag er det solceller som gir lys i det automatiserte Torbjørnskjær fyr. Ingen bor i den flotte fyrvokterboligen i naturstein eller den mer beskjedne assistentboligen, men de står omtrent som før, og er fredet etter kulturminneloven. Inventar og innvendige konstruksjoner er imidlertid sterkt preget av å ha stått uoppvarmet og uten tilsyn i over tyve år. Kystverket eier bygningene, men er i tvil om hva de skal bruke dem til. I motsetning til de fleste andre fyrstasjonene hvor det står foreninger og privatpersoner i kø for å leie eller ta over fyrvokterboligene har det ikke fått noen til å bruke bygningene på ”Skjæret”.

Hovedårsaken til dette er den meget utsatte beliggenheten. Store deler av året er det umulig for vanlige båter å legge til på grunn av dårlige havn. Faren for at folk som besøker fyret ikke kommer av sted igjen på mange dager, er høyst reell.

Kystverket har fjernet en del av det råtne treverket i fyrbygningen. De har planer om å sette i stand en landing, sprenge bort en grunne og støpe en ny molo og bølgebryter. Dermed vil det bli mye lettere å benytte fyret. Hvis det skjer vil vi tro at det er mulig å få organisasjoner som for eksempel Oslofjorden Friluftsråd, til å tilrettelegge for publikum også her. Torbjørnskjær er et fantastisk sted, som bør bevares og brukes også i fremtiden, om ikke for annet å gi moderne mennesker litt innblikk i tidligere tiders slit på en fyrstasjon.

Fakta:

Torbjørnskjær fyrstasjon
Beliggenhet: Ytterst i Oslofjorden, på østsiden
Kommune: Hvaler
Opprettet: 1872
Automatisert og av bemannet: 1990
Tårnets høyde: 17,9 m
Lysets høyde over høyvann: 25,7 m
Lysvidde: 15 n mil
Eier: Staten
Fredet: Ja

Per Roger Lauritzen er medlem av Norsk fyrhistorisk forening og redaktør for NAFs veibok. Han har også skrevet mange bøker om norsk natur, historie og turmuligheter.

Denne teksten var først trykket i Magasinet Kulturarven.

Du kan lese mer om Torbjørnskjær fyrstasjon HER.

ARRANGEMENT: Dans på Ingøy

21Den 13. august 2016 vil Fruholmen Fyr tennes for 150-ende gang. Det skal feires med dans og landskapsteater.

Tekst: Ola Sendstad

Fruholmen fyr er verdens nordligste fyrstasjon, på Fruholmen nord for Ingøy i Måsøy kommune. Fyret ble tent første gang i 1866, altså for 150 år siden. I den forbindelse arbeider teatergruppen Norsk landskapsteater og Dansearena Nord med en festforestilling for Fruholmen. De kaller forestillingen for "Lulleli" og beskriver det som en blanding av folkefest, teater og dans.

- Publikum vil få en tredelt opplevelse, forteller produsent Maiken Garder. Første del vil være en vandring inne på Ingøy med ulike opplevelser i landskapet. Deretter vil publikum beveges i retning av et område der de har utsikt ut mot Fruholmen, der de vil overvære selve festforestillingen. Til slutt vil alle kunne ta del i bryggedans i regi av Grendelaget.

Prosjektet samarbeider også med andre lokale krefter som kor, korps og kulturskolen. Det blir omtrent 40 mennesker på scenen og arrangørene håper på rundt 200 publikummere. Alt ligger med andre ord til rette for en storslått feiring på Ingøy, som til vanlig har 22 fastboende. Om været tillater det vil publikum også kunne dra ut på selve Fruholmen.

 

HER kan du lese mer om prosjektet og bestille billetter. HER kan du lese mer om Fruholmen fyrstasjon.

HISTORIE: Slettnes fyrstasjon

Slettnes GamvikNorges, og sannsynligvis verdens, nordligste bemannede fyrstasjon ligger på Nordkinnhalvøya, lengst nord på fastlandet.

Tekst: Per Roger Lauritzen

Du kommer ikke lenger nord på det norske fastlandet enn til nordspissen av Nordkinnhalvøya. Den store halvøya ligger mellom Laksefjorden og Tanafjorden og med litt fantasi ser den høyt ovenfra ut som en hånd. Kinnarodden er nordspissen på "pekefingeren" og strekker seg helt opp til på 71 grader 8 min og 1 sek nord. Det gjør Kinnarodden ikke bare til Norges, men Europas nordligste punkt. For å komme dit må du vandre et par mil, siden det ikke går noen vei. Navnet Norkinn kommer av det norrøne kinn som betyr "bratt fjellside". Det betyr at du må noen meter opp før du er ytterst på Kinnarodden, men det er det verdt. Ute på det nordligste punktet finnes kun en enkel steinvarde, men og en fantastisk utsikt mot storhavet. På den vesle øya, Avløysinga, like nord for Kinnarodden står det en fyrlykt, men noen bemannet fyrstasjon har det aldri vært her.


Det kunne det imidlertid ha vært. Da kravet om en fyrstasjon på Nordkinnhalvøya ble reist rundt det forrige århundreskiftet var det mange, blant annet flere rederier, som ville ha lys på Kinnarodden. Fyrvesenet valgte allikevel å bygge litt lenger øst, ved Slettnes, vel tre kilometer nord for Gamvik. Det skyldtes sannsynligvis at plasseringen der var mindre utsatt for tåke og at det var lettere tilgjengelig. Men det skyldtes ikke minst at Slettnes ble bygget for å gjøre de sjøfarende oppmerksom på gruntvannsområdet Kors-bøan som strekker seg utover fra land en kilometers vei øst for fyret. Dybder på bare to-tre meter er skumle saker. Vest for fyret ligger Tørrbøan, det er nesten enda skumlere. Navnet forteller nemlig at når uværet raser blir grunnene her blottlagt. Slettnes fyr bør de sjøfarende altså holde seg godt utenfor for å komme velberget forbi.

Verdens nordligste fastlandsfyr

Slettnes fyr ligger dermed på 71 grader 5 min og 33 sek nord. Det sikret det sannsynligvis æren av å være verdens nordligste bemannede fastlandsfyr da det ble opprettet. Ellers på kloden er det stort sett is, snø og breer på denne breddegraden, men her sørger altså Golfstrømmen for bare kyster og levelige forhold for nordmenn. Jeg sier sannsynligvis fordi det kan jo tenkes at russerne har et bemannet fyr lenger nord i Sibir på et eller annet av de andre stedene de har hemmelig aktivitet, men så langt har de ikke protestert på statusen til Slettnes fyr.
Tittelen krevde en del innsats. Forholdene kan være tøffe og byggesesongen kort så langt nord. Byggingen av Slettnes fyr begynte sommeren 1903 og var ferdig to år senere. 15. september 1905 ble lyset tent i et 35,8 meter høyt støpejerns tårn. Det er for øvrig det eneste fyret i Finnmark som har tårn av dette materialet. Fyrvokterboligen var også stor. Den inneholdt rom for både en fyrvokter og en assistent med sine familier. Dessuten hadde den også et værelse og kjøkken for en reserveassistent. I tillegg fikk fyret uthus med fjøs, kull- og vedboder, en landing med kran og en liten smie.

Helt ødelagt under krigen

Bortsett fra at Slettnes fyr i 1922 fikk montert en sirene for å gi lyd når det var tåke sto fyret uendret helt frem til annen verdenskrig. Da ble det til gjengjeld helt ødelagt. Som et ledd i taktikken med å ødelegge alt som fremrykkende russere kunne bruke sprengte og brant tyske styrker nesten alle bygninger øst i Finnmark da de trakk seg tilbake høsten 1944. For Slettnes betydde dette at det aller meste ble jevnet med jorden. Bortsett fra de ti nederste støpejernsringene i tårnet, en oljebod, smia og landingen ble alt lagt i grus.
Det var derfor en stor gjenoppbyggingsjobb som ventet Fyrvesenet da krigen var slutt.

Høsten 45 ble det som en nødløsning montert en gasslampe i toppen på det som sto igjen av fyrtårnet, men fra mai neste år var det full innsats med gjenoppbygging. Den sto på i de tre neste somrene og 16. oktober 1948 kunne det siste arbeidslaget pakke sammen og forlate en flunkende nytt fyr. Hele arbeidet hadde kostet 944 787 kr! Det inkluderte også drøye tre meter økt tårnhøyde. Slettnes er nå hele 39 meter høyt og dermed Norges femte høyeste. Selve tårnet er bygget i støpejern som det eneste i Finnmark..

Slettnes i dag

I 1949 ble tåkesignalet forsterket og i 1955 fikk Slettnes et nyttt radiofyr i likhet med mange andre på kysten. Det gjorde det lettere for skip som hadde egnet peileutstyr til å finne frem.
I 1956 fikk Slettnes elektrisitet fra det lokale nettet og slapp dermed å være avhengig av aggregater. Et annet merkeår var 1973 da familiene kunne flytte, og også dette fyret ble gjort om til tørnstasjon. Det vedvarte frem til Slettnes var 100 år i 2005. Da ble også dette fyret avbemannet..

Selv om Slettnes fyrstasjon nå er automatisert og avbemannet er det mulig å besøke det. Stasjonen er fredet av Riksantikvaren og drives nå av Gamvik museu som tilbyr både mat, overnatting og guiding. En tur til fyret anbefales på det sterkeste. Stasjonen ligger praktfullt til kloss i storhavet og utsikten fra toppen av tårnet er formidabel.
I naboskapet ligger også Slettnes naturreservat. Her er det et rikt fugleliv som blant annet byr på Europas største koloni av den fryktede tyvjoen. Den angriper alle som kommer den for nær, enten det er dyr eller mennesker. Ta med deg kikkert og hold deg på avstand. Kikkert er uansett lurt å ha med seg når du vandrer langs Norges nordligste kyster og beundrer den varierte naturen eller den majestetiske fyrstasjonen.


Fakta:

Beliggenhet: 5 km fra Gamvik
Kommune: Gamvik
Opprettet: 1905
Automatisert: 1986
Avbemannet: 2005
Tårnets høyde: 39 m
Lysets høyde over høyvann: 44 m
Lysvidde: 17,6 n mil
Eier: Staten v Kystverket
Fredet: Ja, etter lov om kulturminner

Kilder og info: Norges fyr, Bjørkhaug og Poulsson, Grøndahl & søn forlag as. 1986, Norges fyrvesen, C. F. Rode, Steenske forlag. 1941,www.fyr.no og www.slettneslighthouse.com


Per Roger Lauritzen er medlem av Norsk fyrhistorisk forening og redaktør for NAFs veibok. Han har også skrevet mange bøker om norsk natur, historie og turmuligheter.

Denne teksten var først trykket i Magasinet Kulturarven.

 

Du kan lese mer om Slettnes fyrstasjon HER. Ønsker du å besøke Slettnes, trykk HER.

FYRBESØK: Til Buholmråsa

fbb3fbb6fbb5To fyrer på årlig fyrtur kom i skikkelig knipe. Det endte opp som en fabelaktig tur.

Tekst: Morten Andresen og Jon R. Gresseth

To fyrer har reist på årlig fyrferie sammen siden 2010. I 2015 skulle turen gå til Kvitholmen fyr. Vi hadde bestilt siste helga i august allerede i overgangen februar-mars. For sikkerhetsskyld ringte vi helgen før for å høre om alt var klart. Det ble stille i andre enden. De hadde dobbeltbooket. Og det var selveste Norsk fyrhistorisk forening som hadde tatt plassen vår.

fbb2

Plutselig stod vi uten husrom til årets høydepunkt. Heldigvis visste vi råd og ringte Sverre Angen på Buholmråsa fyr. Han stilte sporty opp og ordnet raskt både fyrleie, båttransport og meget interessant historieforelesning på turen.

Buholmråsa fyr ligger i Osen kommune i Sør-Trøndelag. Fyret står på Sønnaholmen, nær bygda Sætervik og er med på å markere sørenden av det nåpne havområdet Folda.

Fyret ble opprettet i 1917 og har en høyde på 23,5 meter. Fyret lyser 17 nautiske mil. Buholmråsa fyr ble automatisert og avfolket i 1994. Fyret er fortsatt i drift, og ei fotocelle tenner og slokker lyset. Stasjonen er lett tilgjengelig med gode landingsforhold, stort sett året rundt. Området rundt fyret mange holmer og skjær, deriblant et stort antall lumske undervannsskjær. Disse har ført til mange skipsforlis gjennom tidene. Fyrstasjonen ble utsatt for alliert flyangrep under siste verdenskrig. Av de opprinnelige bygningene stod bare tårnet og naustet igjen.

Buholmråsa fyrstasjon består nå av flere bygninger i et tun. Veien opp til fyret er støpt med tilhørende gelender og ned til naustet er det gruslagt vei. Hurtigruta passerer to ganger i døgnet. Når den passerer mellom Saksa og Kjerringstaven er den ikke mange hundre meter fra fyret. Vi fikk bo i huset nærmest fyret. Standarden er god og anlegget er godt vedlikeholdt. Fra torsdag til søndag hadde vi øya for oss selv.

Det var stiv kuling ute og masse god mat og drikke inne. Gitar og saksofon var også med. Musikken betyr mye. Men for oss står maten i sentrum. Vi har laget egne kokkejakker med påskriften: fra fyr til fyr med en fyr. Det er også brodert det norske flagg, samt favorittfyret Kjeungskjær på Fosen. Med én fyr som er gammel kokk og én fyr som er glad i mat så blir dette alltid opplevelsesrike turer.

Selv om vi en stund fryktet turen måtte avlyses endte vi opp med en fabelaktig helg også på Buholmråsa. 

Takk til Sverre og Sætervika Handel AS for at dere reddet helga for to fyrer som plutselig stod uten fyr!

Hilsen fra 2 fyrer på tur, Morten og Jon

 

 

HER kan du se flere bilder fra turen til Morten og Jon.

HER kan du lese mer om Buholmråsa fyr.

HER kan du bestille din egen tur.

Send e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. om du har lyst til å fortelle om din egen fyrferie.

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 194 gjester og ingen medlemmer på besøk.