Festtale for Søndre Katland fyr

Sondre Katland fyr Ola Sendstad 310918 kopi«Di Katlandgudan va heil gal. Di rodde te byen i storm.» sa min mor.

Tekst: Holger Reisvaag, siste oppsynsmann på Søndre Katland

Da jeg var ung gutt fikk vi ikke lov å dra ut i robåten til Katland. Det var et farlig område sa mine foreldre. Som voksen fikk jeg tilsynet med fyrlykta der, og måtte gjøre meg kjent med de farer som var antydet.

Men, min karriere i Kystverket begynte lenge før. I begynnelsen av 60-årene bodde der et par underlige østlendinger på vester Langøy. Ole hette han, og han hadde søstera med seg. Det ble sagt at foreldrene kjøpte stedet for å få dem bort fra hjemstedet. Ole var superglup; så mye at det tippet over. Han vandret rundt med en gryte på hodet i tilfellet atomkrig, og hadde veldig store planer alltid.

Min far spurte ham en gang om han ikke hadde hatt det bedre om han hadde en kone å dele livet med. «Det er nok en god idé, og der finnes uttalelige av dem som annonserer at de kunne tenke seg det», svarte han, men det ble ikke noe av det.

Ole hadde overtatt tilsynet med Bremerodden fyrlykt, men da vindusvaskespriten var drukket opp, og han stadig gikk seg vill på øya, ble min far i 1963 kontaktet om han ville overta tilsynet. Han skulle få kr 550,- pr år. Da måtte han ut til fyret hver uke for å fylle på parafin, rengjøre vekene, og pusse vinduer. Bremerodden er ikke så veldig ankomstvennlig, og pappa mente det var for lite betalt så han sa nei takk. Men de fikk ingen annen, og han ble da spurt om han ville ta det for kr 650,-. Da han skjønte at de var litt i nød, sa han at han ville ta det for kr 800,-. Det var den eneste gangen min far viste tegn til å være businessmann. Kontrakten ble midlertidig, men de fant ingen andre, så den fortsatte.

Pappa var veldig opptatt med annet arbeid, og lærte fort opp meg til dette som tolvåring. Jeg rodde raskt over fjorden, løp på 20 minutter fra Midtlangøy til fyret.
Vi fant ut at der var større parafintanker å få. Vi fikk fjortendagerstank, og dermed ble jo lønna egentlig doblet. I 1969 var jeg atten og fikk egen kontrakt. Da var jeg innenfor hos Fyrdirektoratet, og derfor fikk jeg tilsynet med Katland i 1972.

Det å være tilsynsmann førte med seg mange erfaringer - tenker på å ta seg trygt fram dit, gjøre jobben så godt som mulig, føle ansvar for de sjøfarende osv. Da jeg fikk Katland fikk jeg også Sandøya. Det medførte at jeg måtte kontakte Leonard Olsen i Loshavn som hadde sagt opp tilsynsmannsjobben. Det var et hyggelig bekjentskap. Noen ganger lånte jeg robåten hans over til Sandøya. Så ble jeg bedt inn til ham og kona og fikk kaffe og kaker. Da snakket vi mye om lyktene, og om folket som hadde bodd der, om uvær og godvær, om Loshavn, ja også om Jesu Kristus, og livet vi en gang skal ut av her på jord for så å gjenoppstå til noe nytt og ukjent. Slike trygge, gode, lune samtaler er med og former en. Livserfaringer fra andre er gull verdt.

Jeg er ingen tøffing på sjøen, og gjennom over tretti år i tjeneste på lyktene opplevde jeg nok flere prøvelser. Men, det var det at jeg var nødt til å komme meg ut som var mest verdt. Skjærgarden vår er oftest mest vakker og spennende i litt andre stemninger enn de vi får på en stille sommerdag. Det hendte at en lykt ble meldt sluknet, og da var det bare å rykke ut. En gang det var Bremerodden som feilet var hele Langøy dekket av et 2 cm tykt lag med jågel, is. Det var ikke mulig å gå inn med båt ved fyret, så vi måtte ta oss over land, opp på Stabnefjellet, og skli ned til Lykta. Det var like før vi havnet i Glusebukta. Det vil jeg ikke gjøre om igjen.

Når en skal inn til Katland så er nordsiden og østsiden beste stedet å gå inn. På Østsiden sitter alltid dreggen, og det er lett å få den løs igjen. En gang jeg skulle inn der hadde jeg med min unge svoger. Han hadde fått beskjed om å hoppe straks vi var nær nok til land for så å legge en løkke på fangelina omkring den bolten som står der. Så red vi inn på en dønning, men han ble litt alterert og hoppet i sjøen. Da var der bare en ting å gjøre, og det var å komme seg trygt ut igjen, hale opp dreggen, og deretter dra opp gutten som hang på slep etter fangelina. Der var kun fem grader i vannet så vi måtte tøffe hjem og fyre opp i hytta på Kveldsundet. Jeg gav ham et stort glass gammel rognebærvin, og han kom seg igjen.

Senere kjøpte jeg en aluminiumsbåt, en Buster Sun. Det er alltid lettere å ligge på dregg med en lett båt. Det sliter ikke så mye. Og da barna etter hvert ble ti til tolv år hoppet jeg i land mens de andøvet utenfor.

I 1997 hadde jeg alle lyktene fra Hausvig til Sandøya, men fra da av ville Kystverket selv bruke sine folk på Lista fyr til å etterse lyktene, og jeg ble oppsagt. Jeg fikk et diplom for lang tjeneste, men siden dette var deltidsstilling får jeg ingen pensjon, selv etter 28 år som lønnet derfra.

Gravferdsagent Eddi Lande sa alltid ved begravelser at «det er bare gode minner». Slik er det for meg også:

- Minner om savnet etter å ha med seg en ung og vakker kvinne på turen, og minner om de gangene jeg hadde med en slik.
- Minner om storm, is og snø. Når isen lå på fjorden dro jeg båten utover på isen til den datt gjennom, og på hjemturen kjørte jeg i isen til båten kunne kjøres opp på iskanten. Da måtte jeg være kvikk opp på kanten for å dra den videre før isen ga etter.
- Minner om bekmørke, og spøkelsene på Katland som aldri viste meg.
- Minner om hærverk og politianmeldelser.
- Minner om lønnsutbetalinger via postmannen. De reddet oss mange ganger.
- Minner om bønn til Gud om hjelp, og Takk til Gud for at det gikk bra.
- Minner om å kjøre over Nordsundsbroa med bilen uten å kjøre i rekkverket mens jeg observerte fire lykter.

Videre minnes jeg da det kom en overingeniør fra Kystverket som jeg måtte ta med ut fra Farsund. Han hadde som oppdrag å finne ut hvordan en best mulig kunne sprenge fyren ut på sjøen. Så ville de sett opp fire lange ben som en ny liten lykt kunne stå på. Det virket ganske enkelt og fort gjort. Vedlikeholdsfritt ville det bli også. Vel inne til byen igjen traff jeg Havnefogd Holmesland, og jeg fortalte ham om planen. «Nei; det skal ikke skje», sa han. Så ringte han Kystverket, og han hadde en sterk stemme, så jeg vedder på at de som tok imot telefonen var temmelig tørre i øret etterpå. Og planen hørte vi aldri mer om.

Så over til Arthur Danielsen. Foreningens Henriette Skjæveland kom til å nevne at Arthur Danielsen skulle skrive en bok til 140- års jubileet. Så fortalt jeg at jeg hadde vært tilsynsmann der. Hun kontaktet Arthur Danielsen som igjen kom innom meg en dag. Vi koste oss rundt kjøkkenbordet, og han tok med seg permen min fra min tilsynsmannsperiode. I påska i år ble vi invitert ut til hytta hans i Loshavn, fikk hilse på hans flotte kone, og han tok oss rundt i Loshavn mens han fortalte om folk og liv både fra gammel tid og nå. Den mannen hadde mye på minnebrikka inne i hodet sitt. Det var en opplevelse å bli guidet rundt der.

Bare noen uker etterpå var vi tilbake til det Leonard Olsen og jeg snakket om i den koselige Loshavnstua; om at livet tar engang en slutt for oss alle. En dødsannonse står i avisen, et liv er slutt, men som Eddi Lande sa; «det er bare god minner.» Takk til Arthur for innsatsen! Fred med Arthur Danielsens minne!

Jeg vil også takke Henriette Skjæveland. Når lokalavisa har noe om Katland så er hun der. Når bondelaget skal lære å dyrke poteter på skrinn jord, så kan hun vise dem sin åker på Katland. Henriette gjør meg glad. Hun er en god representant for vår flotte kommune, for Katlands venner, for våre historiske fyr, og for så mye mer.

Katlandsprosjektet vil koste mye innsats og penger. Det ser ut til at Henriette vet hvordan en med godt humør, godt samarbeid og gode medarbeidere kan få selv tunge oppgaver til å gli lettere.

Gratulere med en fin bok og et flott arrangement til henne og alle som har stått bak alt sammen.

 

Festtalen ble holdt i anledning Søndre Katlands 140-årsjubileum som fyrstasjon, den 1. september 2018.

Arthur Danielsen Jr. har skrevet jubileumsboka "En bolig på et lite skjær". Han døde like etter å ha leverte fra seg endelig manus.

Henriette Skjæveland er styremedlem i venneforeningen for Søndre Katland fyr og i Norsk Fyrhistorisk Forening.

HER kan du lese mer om fyrstasjonen.

 

 

Styreseminar i Farsund

Ved MarkoyVelkommen om bordDSC 2351Både Markøy, Søndre Katland og Lista fyr stod på programmet da styret i NFHF avholdt årets styreseminar. Den største begivenheten var feiring av Søndre Katlands 140-årsjubileum.

Tekst: Ola Sendstad

Styreseminaret ble avholdt 30.8 til 2.9 og inneholdt et tett program med fyrbefaringer, jubileumsfeiring og møter.

Styret ankom Farsund på torsdagen. Fredagen startet tidlig med å bli hentet av Skjærgårdstjenesten i Farsund for befaring på Markøy fyr. Fyrstasjonen ble opprettet allerede i 1725, men det er ruinen av kullblussfyret fra 1822 som står i dag. Av andre tidligere bygninger finnes bare tufter. Restene av fyrstasjonen er fredet. Bare en av styrets medlemmer hadde vært på Markøy tidligere, så det vakte stor begeistring. Med besøket på Markøy har styremedlem André Schau besøkt alle nåværende og tidligere fyrstasjoner i region sør-øst.

Fra Markøy fortsatte turen til Søndre Katland fyr, der styremedlem Henriette Skjæveland er aktiv i det frivillige bevaringsarbeidet. Søndre Katland fyller 140 år - 70 år som bemannet fyrstasjon og 70 år som ubemannet. Det er gjennomført mye og viktig arbeid på fyrstasjonen i regi av venneforeningen, men det gjenstår også mye restaurering før stasjonen er trygt bevart for framtida eller klar for noen fast ny bruk.

Styreseminar

Styreseminaret ble gjennomført inne på Søndre Katland fyr på fredag og på Rådhuset i Farsund på lørdag. På det årlige seminaret går styret og daglig leder gjennom årsplan og budsjett, og diskuterer utfordringer og muligheter framover. Dette danner grunnlag for videre arbeid og avklaring av hvilke saker som trenger behandling i kommende styremøter. Grunnet lange avstander avholdes de fleste styremøter deretter per telefon.

En viktig sak for Norsk Fyrhistorisk Forenings er samarbeid med Kystverket og Kystverkmusea, og hvordan vi gjennom dette kan få til enda bedre bevaringsarbeid og gjøre flere fyr tilgjengelig for allmenheten. Vedlikeholdsetterslepet på fyrene er en kontinuerlig utfordring og det er også mangel på finansiering av frivillige prosjekter og økende avkorting av MVA-kompensasjon. Men styret gleder seg også over å kunne rapportere om mye pågående dugnadsarbeid rundt om på fyrene, og at prosjektene vi har støttet i år skrider fram.

På de siste av Kystverkets leietakersamlinger har vi gjennomført en runde med innspill til ønsker for Fyrhistorisk forening. Dette viser mange ulike ønsker, men noen ting peker seg ut. Folk er fornøyde med fyr.no, men ønsker enda mer informasjon knyttet til både fyrhistorie og erfaringer med restaureringsarbeid og ny bruk. Det ønskes mer kurs, mer samarbeid mellom ulike fyr og hjelp til søknadsarbeid og formidling. Det kommer også flere innspill om økt markedsføring av fyrene og det frivillige arbeidet ut til allmenheten, til myndigheter og til politikere. Videre ønsker også flere at styremedlemmer eller daglig leder deltar på befaringer med Kystverket og Kystverkmusea og representerer frivilligheten. Styret setter pris på slike innspill og vil forsøke å formulere prosjekter som kan få ekstern finansiering.

Ellers arbeides det konkret med oppdatering av fyr.no og finansiering av dette, samt planlegging av fyrhistorisk seminar og utdeling av nye prosjektmidler.

Jubileum

Årets seminar var lagt til Farsund for å delta på jubileet til Søndre Katland i regi av venneforeningen. Jubileet ble markert med skutetur, kunstauksjon, boklansering og festmiddag. Dette gikk neppe noen forbi i den vakre byen. Å oppleve den frivillige aktiviteten både på fyret og med dokumentasjon av fyrhistorien fra Søndre Katland motiverer til videre arbeid.

Lista

Seminaret ble avsluttet på søndagen med befaring av restaureringsarbeidet som er utført på Lista fyr. Samtidig fikk styret oppleve noe av det mangfoldige formidlingsarbeidet som gjøres der av Lista våtmarksenter.

Markøy, Søndre Katland og Lista viser kanskje en representativ bredde over de ulike fyrene vi har i Norge med sine ulike behov for bevaring, formidling og tilgjengeliggjøring.

HER kan du lese mer om Markøy fyr

HER kan du lese mer om Søndre Katland fyr

HER kan du lese mer om Lista fyr

Fyrdager med sveip

vandrng 2Fyr i nattaPå Utsira er fyret et viktig fokuspunkt for øyboerne og for de som gjester øya. 17. -19. august var det ekstra stas, for da ble linsa i fyret startet, og utsirasveipen fikk på ny splitte nattemørket med sin 1000 watts lyspære.

Tekst: Heidi Eikremsvik

Men sveipen fra Utsira fyr var unntaksvis pga. Fyrdagene. De siste 14 årene er det et 17 watts ledlys i en boks på taket av lyktehuset som har vært fyrlyset. "Fjøslykta" kaller sirabuen den. Bedre navigasjonsutstyr på skipene har ført til at kravene til rekkevidde av fyrlyset er langt kortere enn før. Utsira fyr er Norges høyestliggende fyr med sine 78 m over havet.

Det var stor motstand, ja øyboerne opplevde en sorgprosess, da Kystverket i 2004 valgte å stanse den 1. ordens linsa på Utsira fyr. Sveipen var en sentral del av folks hverdag i øykommunen, som ligger alene ute i havet en 70 minutts reise med båt vest av Haugesund. Sveipen fra den 1. ordens fresnellinsa er også kommunevåpenet i den vesle kommunen med 200 innbyggere.

Fra 2018 overtok Utsira Overnatting og Utsira Servicesenter driften av fyrstasjonen, og tilbyr overnatting, omvisninger på stasjonen, kafè og kulturarrangementer.

– Vi skulle så gjerne hatt sveipen tilbake, sier Tove Grimsby i Utsira Overnatting. Det hadde vært en flott gave til fyret og øya. Fyret fyller nemlig 175 år i 2019. Også Torstein Hansen i Utsira Servicesenter bifaller dette, og han har inntrykk av det er stor vilje hos Utsira kommune for å ta kostnader om det kan bli aktuelt å gjenoppta permanent drift av fyrlinsa.

Fyrdagene begynte fredag kveld med vandring langs fyrstien og tenning av fyrlinsa, så fyrpub. Lørdag var spekket med foredrag om fyrfolk og om naustbok, kurs i drageflyging og utendørskonsert ved fyret om kvelden. Fyrkafèen i assistenboligen var åpen både lørdag og søndag, og for fuglekikkerne var det åpen dag i ringmerkeskogen.

 

Heidi Eikremsvik er styremedlem i Norsk Fyrhistorisk Forening. Foreningen arbeider for å få sveipen tilbake på Utsira.

HER kan du lese mer om Utsira Fyrstasjon

 

Miniatyr-fyr fra Finland

20160203 19071539242347 717106925309644 3778792761952567296 n20160613 14363338260491 1975636162516799 7906193888879050752 n38298050 1975636155850133 6357534217877848064 nTomi Isopahkala lever av å bygge miniatyr-modeller av fyrtårn.

Tekst: Ola Sendstad

Vi har noen utenlandske medlemmer i Norsk Fyrhistorisk Forening. En av disse er Tomi Isopahkala fra Finland. Han har også et helt spesielt forhold til fyr. Gjennom sitt firma Mystic Wind bygger han miniatyr-fyr og miniatyr-skip.

Tomi forteller at han helt fra barndommen har vært fascinert av skip, fly og biler. Med oppvekst på et keramikkverksted har han også alltid arbeidet med leire.

- I begynnelsen av 90-tallet lærte faren min meg prinsippene med å lage modeller i leire. først lagde jeg enkle skip. Det var fint, men etter et par år ble det kjedelig og jeg ønsket å gjøre mer krevende arbeid. Da lærte jeg meg treskjæringen.

Tomi fortsatte å lage skipsmodeller fram til 2013. Siden da har fokus ligget på å bygge modeller av fyrstasjoner. Det har blitt mange fyr - det største 5 meter høyt. Det fyret tok 700 arbeidstimer, forteller Tomi. Avhengig av størrelse og detaljeringsgrad bygger han fyrene i metallplater, betong, kobber og messing. Detaljer er ofte fremdeles i keramikk.

Bestillinger på miniatyrfyr kommer fra kirker, museer, skip og privatpersoner. Akkurat nå arbeider han med en større modell av det engelske fyret New Brighton. Deretter skal han i gang med en bestilling på en miniatyrversjon av dampskipet Arcturus.

En periode arbeidet Tomi i Hammerfest, med utviklingen av Melkøya. Slik ble han også interessert i norske fyrstasjoner. Han har sett mange norske fyr, men trekker fram Lindesnes som en favoritt.

- Håper jeg får muligheten til å bygge en miniatyr av Lindesnes en gang!

På Facebook-siden til Mystic Wind kan du se flere bilder.

 

 

 

Skifta dieseltankar på Storholmen

storholmenDenne veka har mannskap på Kystverkets fartøy Oljevern 01 fjerna gamle dieseltankar frå Storholmen fyr.

Tekst: Kystverket

To gamle og store dieseltankar frå Storholmen fyr, som ligg åtte kilometer vest av Vigra utanfor Ålesund, er erstatta av nye og mindre tankar med dobbel vegg. Desse er allereie på plass i maskinrommet inne i fyrtårnet.

Dei gamle tankane måtte først tømast for diesel, før dei blei kappa reine for rør og innfestingar. Den gamle og forurensa dieselen blei pumpa over på småtankar, som så blei løfta med helikopter om bord i Oljevern 01. Dieselen og dei gamle tankane ble vidare sendt til destruering.

Solcelle og batteri

Utskiftinga er eit ledd i arbeidet Kystverket gjer med fornying og sikring i høve gjeldande krav. Kravet til doble veggar på tankane er for å unngå diesellekkasje til det ytre miljøet – som for Storholmens del er havet.

Dei nye tankane rommar cirka 1000 liter diesel, medan dei gamle var på 12 000 liter.

Utskiftingane er òg gjort for å gi meir driftssikre anlegg, mindre forureinande aggregat og mindre vedlikehald. Storholmen har, i likheit med fleire andre fyrstasjonar langs kysten, blitt bygd om til solcelledrift med kraftige batteribankar. Aggregata er installerte med tanke på nokre få timar i løpet av den mørkaste vinteren for å lade opp batteria .

 

Saken er hentet fra Kystverkets hjemmeside.

HER kan du lese mer om Storholmen fyr.

 

Ny pir på Kvitholmen fyr

IMG 1279 001IMG 1299Piren på Kvitholmen ble ødelagt rundt nyttår 2016. Nå har Kvitholmens venner bygget ny pir. Dette er det første prosjektet som er fullført med penger fra den nye støtteordningen til Norsk Fyrhistorisk Forening og Sparebankstiftelsen DNB.

Tekst: Ola Sendstad

Det kan ofte være en utfordring å komme i land på Kvitholmen. Siden 2010 har løsningen vært en pir med landgang. Denne piren ble ofte skadet av storm og høy vannstand, før den rundt nyttår 2016 altså ble helt ødelagt.

Styret i Kvitholmens venner ønsket å bygge opp en ny pir på samme sted, men med søyler i betong og 75 cm høyere enn piren fra 2010. Etter avtale med Kystverket og prosjektering fra Norconsult kunne den nye piren bygges på denne måten, og med avstivning i stål. Prosjektet framstår som en vellykket kombinasjon av innhenting av profesjonelle og dugnadsarbeid.

Etter planleggingen startet arbeidet med demontering av den gamle piren. Deretter ble det boret hull til stål for feste av de nye betongsøylene, før støping og oppbygging av den nye piren. Stål, sement, tilslag, treverk og alt utstyr måtte selvfølgelig fraktes med båt ut til holmen. Piren ble ferdig og tatt i bruk i sommer. Venneforeningen melder at tilgjengeligheten nå har blitt veldig bra.

Prosjektet kostet til sammen kroner 109 333,-. I tillegg har venneforeningen anslått dugnadsarbeidet til en verdi av kroner 62 700,-. Sparebankstiftelsen DNB og Norsk Fyrhistorisk Forening støttet prosjektet med kroner 25 000,- . Utover dette er prosjektet finansiert av ROA-fondet til Eide kommune, støtte fra GassROR samt en del sponsing av materialer.

Søndag 2. september inviterer Kvitholmens venner til offisiell åpning av den nye piren. Det blir båtskyss i skytteltrafikk fra Kråkholmen fra klokken 10:00 til 11:30, med retur fra klokken 14:30. I tillegg til åpning av den nye piren består programmet av «Sjark og poesi» ved Øyvind Rangøy, foredrag om Kvitholmen ved Jonny Lyngstad og salg av fiskeburgere, kaffe, kaker, svele og selvfølgelig medlemskap i Kvitholmens venner.

Med ny pir bør alt ligge til rette for at enda flere skal få gleden av flotte Kvitholmen fyr.

HER kan du lese mer om Kvitholmen fyrstasjon.

HER kan du lese mer om prosjektstøtte for ny bruk av fyr.

HER kan du se liste over kommende prosjekter.

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 466 gjester og ingen medlemmer på besøk.